Verdens feteste spilleliste i Robert Finleys ånd

638356460 1050x719 - Verdens feteste spilleliste i Robert Finleys ånd
Svært få, om noen, vokalister kan måle seg med Aretha Franklin, bless her!

I går var jeg DJ på Røverstaden før amerikanske Robert Finley – og oppvarmingsbandet Mandalai Lamas fra Halden – gjorde sitt ytterste for å varme publikum en hustrig novemberkveld. Det var en oppgave jeg tok såpass alvorlig at jeg endte opp med en spilleliste som er noe av det feteste jeg har satt sammen på lang tid. (Der har du forresten rollen til den moderne DJ. Det er bare å lage en spilleliste på forhånd, så slipper du alt styret med å lempe plater. Takk, Spotify!)

Riktignok er spillelisten dobbelt så lang som hva jeg fikk anledning til å spille med 100 sanger og nesten seks timers spilletid, men for en fest du får om du setter på denne fra start! Her går vi hardt ut med «Wade In The Water» i Ramsey Lewis Trios instrumentale – og monumentale – 1966-versjon, før artister som Little Richard, Aretha Franklin, Otis Redding, Solomon Burke, B.B. King, Albert King, Tom Waits, William Bell, Nina Simone, Gregg Allman, Amy Winehouse, Raphael Saadiq, Mac Davis, Brook Benton, The Staple Singers, Ray Charles, Bobbie Gentry, Booker T. & The M.G.s, Carla Thomas, Fontella Bass, Tony Joe White, Mayer Hawthorne, Hozier, Gary Clark Jr., Don Bryant, Koko Taylor og tilsvarende kremfolk gjør sitt.

Som den årvåkne lytter vil forstå snakker vi her om artister med det felles at de hører hjemme et eller annet sted i smeltedigelen soul/blues/R&B med forsiktige innslag av jazz og country. Her går det i sangere som vrenger sjela og musikere som får frem det aller beste i instrumentparken med fete blåserrekker, deilige gitarsoli og et og annet orgel som får det til å gå kaldt nedover ryggen av fryd. Det er ekte, organisk musikk spilt med innlevelse og eleganse, og en samling sanger som både hver for seg og samlet handler om stor låtskriverkunst.

Foto: Erik Valebrokk

En sur og ustemt gitar gjorde ikke inntrykk på Robert Finley som ga jernet så godt han kunne på Røverstaden i går. Foto: Erik Valebrokk

Det disse låtene også har felles er selvsagt at de tilhører den stolte tradisjonen 64 år gamle Robert Finley hengir seg til på sine foreløpig to strålende plater, Age Don’t Mean A Thing (2016) og Goin’ Platinum (2017). Gårsdagens konsert var kanskje en smule mangelfull, men det sto hverken på innsats eller humør, og jeg ser veldig gjerne Finley på en norsk scene igjen, og da aller helst med fullt band.

Sjekk også: That Sweet Soul Music – den definitive soulspillelisten

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.