Velkommen til ukens kortanmeldelser. Responsen etter at jeg omtalte en bunke ferske plater sist søndag var så god at det virkelig føles meningsfylt å gjøre dette, men det er nå én ting. Noe helt annet og langt viktigere er at det gis ut så mye god musikk – både her hjemme og internasjonalt – at den må bli mer oppmerksomhet til del enn hva som dessverre er normen. Uten mer om og men går vi derfor til saken, og vi begynner med en liten sensasjon av en plate, før vi går videre til to andre som også er fryktelig fine.

Lady Friend
Songs From The Guesthouse
(Mother Likes It Records)
[usr 6 text=»false»]

Altså, tuller hun med meg? Anne Mette Hårdnes, kvinnen bak bandprosjektet kalt Lady Friend, debuterer som låtskriver og artist i en alder av 40 år med en plate som er så utsøkt og elegant på absolutt alle måter – i alle ledd – at jeg vælver. Det skal sies at hun har veldig god hjelp fra en del uunnværlige støttespillere som får dette til å låte som det gjør, men grunnmaterialet, altså de åtte sangene som ligger til grunn for Songs From The Guesthouse, er så gode at Mette (som hun bare kaller seg) kunne fremført dem helt alene på piano og blitt utropt til den nye Carole King av langt flere enn meg, om det var noen rettferdighet i verden.

Det er sluppet tre singler i forkant av albumutgivelsen – «Friendship On Paper», «Unspeakable Truth» og «Get Down» – blinkskudd alle tre, selv om grunnriffet på den førstnevnte er fryktelig lik Tom Pettys 1976-klassiker «Breakdown». Det gir om ikke annet en pekepinn om det musikalske landskapet Lady Friend har plassert seg i, og dessuten er «Friendship On Paper» en fantastisk fin sang som står fjellstøtt på egne ben.

Jeg har spilt alle disse tre låtene MYE, og det som gleder meg når jeg hører hele albumet er at de resterende fem er like gode. Det er ikke slik at Mette og bandet har brent av alt kruttet på forhånd, slik mange ofte gjør. Det er albumet sett under ett som er kruttet. Jeg digger hver minste tone spilt, hver minste lille lyd på denne platen, og her må jeg bare si det atter en gang: Musikk er magi. Songs From The Guesthouse er en plate som tar bolig i hele meg, der melodiene, stemmen og pianoet til Mette, koringen og den vidunderlige musiseringen fra de tre andre medlemmene (Magnus Jacobsen på gitar, Mats Engen på bass og Christer Engen på perkusjon og trommer), samt bidragene fra alle gjestene, alt dette, går opp i en høyere enhet og blir til noe helt sublimt. Det treffer meg midt i fleisen uten at jeg har mulighet til helt å forklare hvorfor. Det koker bare nok en gang ned til at musikk er det sterkeste som finnes.

Lady Friends musikalske nedslagsfelt tar utgangspunkt i plater og artister som satte California på kartet for alvor ved inngangen til og utover 1970-tallet. Jeg tenker på en rekke klassikere, blant dem Carole Kings Tapestry, James Taylors Mud Slide Slim, Steely Dans Can’t Buy A Thrill, Eagles’ Desperado, Jackson Brownes Late For The Sky, Linda Ronstadts Hasten Down The Wind samt både Warren Zevon og Leah Kunkels selvtitulerte debutalbum, men disse er bare noen av utallige eksempler jeg kunne trukket frem. Det er likevel plater som gir en god pekepinn om hvordan Songs From The Guesthouse lyder. Samtidig har den sin egen klare identitet, sin egen signatur. Jeg tror mye ligger i forståelsen bandet viser for den musikalske sandkassa de befinner seg i. Det er liksom så eksepsjonelt presist hele veien. Mange av musikerne på platen er fra miljøet rundt Kåre & The Cavemen/Euroboys, og dette er folk som vet hva de holder på med, blant dem også co-produsent Anders Møller.

Av gjester på albumet er et særlig høyt antall gitarister, som Øystein Greni, Torgeir Waldemar og Knut Schreiner, men også strykerne spilt av Nicoline Krohn-Moland og Helga Hommedal Blikås på nydelige «Unspeakable Truth» og Stian Jørgen Sveens mange bidrag med pedal steel må fremheves. Arrangementene er hele veien sinnrike og gjennomtenkte, og gjestene brukt akkurat der de skal. Lady Friend legger stor vekt på detaljene i lydbildet, og nettopp derfor er det litt ekstra fest i virkelig å sitte og lytte til disse sangene. Sjekk for eksempel det lange instrumentale mellompartiet på nydelige «The Story» eller de fine klangene på «Searching For Something», en duett mellom Mette og Magnus.

Jeg må også presisere hvor utsøkt Mettes tangentspill er platen igjennom og dessuten hvor fin stemmen hennes er. Da er vi tilbake til denne Carole King-sammenligningen nevnt innledningsvis. Hun hadde kunnet bære disse sangene fint på egen hånd også.

Skulle det ennå ikke være kommunisert godt nok, koker alt ned til følgende: Songs From The Guesthouse er en sinnssykt god debutplate. Og favorittlåter? Alle.

Unnveig Aas
Phases
(Mother Likes It Records)
[usr 5 text=»false»]

Musikkhistorien er full av skilsmisse- eller oppbruddsplater. Noen av de mest kjente er Bob Dylans Blood On The Tracks, Bruce Springsteens Tunnel Of Love og Marvin Gayes Hear, My Dear, men i farta kommer jeg ikke på så mange artister som har skrevet om foreldrenes skilsmisse. Den jobben har Unnveig Aas påtatt seg på sin tredje langspiller, Phases, og her er hun i sitt ess.

Unnveig har vist seg som et funn av en låtskriver og artist siden hun debuterte med den stillfarne platen Old Soul i 2017. Her fremsto hun som langt mer moden enn alderen skulle tilsi, mens oppfølgeren Young Heart – en slags tvillingplate – var som tittelen antydet mer sprudlende, ungdommelig og ikke minst poporientert. Med Phases virker det som hun har samlet trådene på et vis, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det er hennes beste plate så langt. Den er utsøkt produsert av Ida Jenshus og hennes musikalske makker Pål Brekkås, og det høres. Ikke bare fordi de to bidrar med litt kor her og der, men også fordi de har nærmet seg oppgaven å produsere Unnveig med sin egen bagasje. En linje fra Idas siste par album, Two Worlds og From This Day On, strekker seg diskret inn i Phases, og jeg skal hilse å si det virker. Likevel er jo dette umiskjennelig Unnveig Aas og hennes kruttsterke sanger.

Åpningen «Brand New Start» er muligens den beste sangen hun har skrevet så langt i karrieren, en utsøkt melodiøs og velformulert gjenfortelling av Bruddet – med stor B, ja – som også viser en optimistisk vei fremover, inn i en ny og uviss tilværelse, basert på en tydelig resignasjon i forhold til det som har vært.

I feel free now, but out of place
What a strange kind of longing, babe
Longing for something that cannot be saved
We painted our picture, but the colors would fade

Et annet lyrisk blinkskudd er «Mary Anne», en slags omvendt «Jolene». Der fortellerstemmen i Dolly Partons klassiker henvender seg til fristerinnen Jolene og trygler henne om ikke å ta fra henne mannen, «even though you can», er det som om fortelleren i «Mary Anne» faktisk er Jolene:

Oh Mary Anne, if you only knew
That I’m the one who sees your man
He comes to me in the in the evening
And tells me I’m on his mind
And I’m sorry if it hurts you
But I let him in every time

Andre sanger jeg har falt spesielt for er den supercatchy «Lost Fire», og de mer ettertenksomme «How Can I Know» og «If The Creek Don’t Rise», men som helhet betraktet er altså Phases en bragd av et album, med virkelig velskrevne tekster.

Henriksen & Maarud
Alt det som ikke har lyd
(Snaxville Recordings)
[usr 5 text=»false»]

Jeg driver ikke så ofte og hører på diktplater – aldri i grunnen – men når Henrik Maarud nå har tonesatt et knippe av Levi Henriksens dikt, lest av forfattaren sjølv, er det all grunn til å lytte.

I alt det
som ikke har lyd,
hører jeg deg si
navnet mitt aller høyest.
Avtrykket etter hodet ditt på puta,
et enslig hår som et spørsmålstegn
etter noe du glemte å spørre om.
Et veltet vinglass med leppestift i oppvaskkummen,
et stille frempek
mot dager som skal bli fulle av fallesyke.
Til du og jeg
ikke skal være mer,
men bare anes
av dem som visste hvem vi var,
slik skyene skygger snøen
en av de aller klareste vinterdagene
mot slutten av februar.

Alle tings forgjengelighet er kan hende et gjennomgangstema i Levi Henriksens skjønnlitteratur, og diktet som har gitt tittel til denne platen – «Alt det som ikke har lyd» – er kun akkompagnert av en slags susing som kan minne om trafikkstøy som for å signalisere veien bort fra det kjente og inn i det uvisse.

Alle de 15 diktene på denne platen (åpningssporet er en instrumental) er hentet fra samlingen Som skyene skygger snøen utgitt i 2020, og selv om de står utmerket godt på egne ben, er det ganske kult å høre Henrik Maaruds kreative krumspring for å skape stemninger og gi diktene ny kulør. Plater som denne er ikke noe du nødvendigvis vil høre så ofte, men Alt det som ikke har lyd er en slik plate du kan sette på når du vil ha Ry Cooder-stemninger med nogo attåt, litt som på Paris, Texas-soundtracket der Harry Dean Stantons hjerteskjærende monolog «I knew these people…» gjør det til verdens kanskje aller beste plate med filmmusikk. Og akkurat som den, er også Henriksen & Maaruds plate lyden av alle tings forgjengelighet:

Ingen ny sang med Johnny Cash på radioen,
bare damer med pene dialekter
som synger tilgjort om å reise bort for å komme hjem.
Ingen kollega som venter i oppkjørselen
og tuter utålmodige morsesignal,
mens jeg slår kaffen min opp i ståltermosen på benken.
Ingen barn som kaster seg rundt halsen min med digre ungesmil,
mens de levende forteller om alt de har drømt.
Ingen som trenger at jeg trenger dem,
ingen venner å ringe før det rekker å lysne av dag.
Bare jeg som er tidlig oppe fordi jeg ikke har noe annet å gjøre.

(«Det er slik morran ofte kan være»)