Louien
«None Of My Words»
(Jansen Records)
[usr 6 text=»false»]

For to-tre år siden ble det klart at Live Miranda Solberg skulle bli soloartist og kalle seg Louien, kjælenavnet til moren da hun var ung. På det tidspunktet var hun et forholdsvis ubeskrevet blad som et av fire medlemmer i «supergruppen» Silver Lining som nylig hadde debutert med et par skjellsettende singler og med fortid fra americanabandet Rattlers. Sistnevnte var et (forholdsvis) kortlivet prosjekt der hun spilte sammen med Halvor Falck Johansen som besitter en av de andre plassene i Silver Lining. De to siste bandmedlemmene er som mange vil vite Stine Andreassen og Bjørnar Ekse Brandseth fra The Northern Belle.

Om Live var ukjent for de fleste for noen år siden endret det seg snart. Ikke at hun ble kjendis eller superstjerne over natten, men på bakgrunn av en tittelløs sang hun la ut på Soundcloud fikk hun flere spillejobber og viste seg frem i forskjellige formater; helt alene med kassegitar, med fullt band og i duoformat, sistnevnte igjen sammen med sin faste makker Halvor. Platekontrakt ble det også, men det har tatt litt tid å finne form på prosjektet. Et tidlig forsøk med Torgeir Waldemar som produsent førte ikke frem – av årsaker jeg ikke kjenner, men som neppe er særlig dramatiske – og hun måtte finne nye musikalske samarbeidspartnere. Her kommer den velrenommerte produsenten Øyvind Røsrud Gundersen (kjent fra Rumble In Rhodos og produsent for blant annet Siri Nilsen, Jens Carelius og Hanne Kolstø) inn i bildet. Sammen med et knippe meget habile musikere har han sørget for å gi Louien et uttrykk som kanskje vil overraske dem som anså Live som en ren americanaartist. Hun er mye mer.

For bare å stille spørsmålet først som sist; er dette americana? Americana er etter hvert blitt en nyttig samlebetegnelse og favner veldig bredt. Uttrykket beskriver musikk som på et eller annet nivå kan spores tilbake til den amerikanske countrymusikken. Spørsmålet om hvor mye på None Of My Words som passer den beskrivelsen er avgjort relevant. Du kan saktens si at sangene til Live er tradisjonelle i struktur og slik sett følger mønstre som er til stede i countrymusikken, men i alle andre henseender – instrumentering, stemning, nærvær – ligger dette milevis unna for eksempel hva kolleger som Malin Pettersen og The Northern Belle driver med. Mine umiddelbare assosiasjoner går i helt andre retninger, ikke minst til det nydelige Goldfrapp-albumet Tales Of Us fra 2013. Avstanden til Silver Linings lydbilde er også betydelig, og forskjellene på «Heart And Mind Alike» som hun både har gjort med bandet og nå som soloartist er åpenbare. Men nettopp her har vi iallfall en del av svaret på spørsmålet vårt. «Riktig» arrangert kan en sang som «Heart And Mind Alike» være både det ene og det andre – tilnærmet bluegrass med Silver Lining eller mørk folk med Louien.

At None Of My Words er en trist plate kommer ikke som noen overraskelse. Den er skrevet i kjølvannet av farens dødsfall for noen år tilbake, en hendelse som til de grader har satt sitt preg på Live og sangene hun skriver. På konserter er hun flink til å fleipe med at de er veldig triste, og det er lett å tolke det som en forsvarsmekanisme. De ni sangene vi får oppleve rommer så mye sorg, savn og store følelser at det nesten gjør vondt, men det skal understrekes at det ikke er noen konseptplate eller storyplate. Det er bare hele veien ordentlig trist. Det er også – hele veien – bortimot ubegripelig pent.

Du føler at disse sangene er så skjøre at de vil krakelere av å bli fremført, men med sin enestående, klokkeklare stemme evner Live å holde dem sammen. Se for deg en gammel vase som er knust og limt sammen igjen. Du ser skjøtene, men den er perfekt gjenoppbygget. Slik fremstår også sangene til Live, som en brønn av følelser lik sårbare små skatter du må passe ekstra godt på for at de ikke skal gå i stykker, og som har en slik indre skjønnhet at du verdsetter dem høyere enn det meste. Og når de brister, må de nøysomt repareres.

None Of My Words avsluttes på en måte med begynnelsen. Den tidligere nevnte sangen som lanserte Louien på Soundcloud er «hektet på» helt til sist på platen, nesten som om den er en bonuslåt. Den er i all vesentlighet en akustisk countrylåt (eller americanalåt) som i stil og fasong ikke er helt ulik noe John Prine eller Guy Clark kunne skrevet, og der Live og hennes kassegitar får diskret selskap av tre celloer og litt perkusjon. Dette er lagt på senere slik at det faktisk er en ny versjon vi hører, men sangen skiller seg såpass fra resten av platen at det nok er derfor den har fått denne plasseringen. Den har også bevart sin tittelløse tilværelse og bærer kun navnet «Demo No. 1».

When I was born you were a child
Painfully aware of your youth
A ray of torment always dancing in your eyes
Is that what made you flee the scene again so soon

And I’ve been given this idea
That you will always be around
Like some soaring source of faith
That stems from where I’m ultimately bound

Sjokket over farens altfor tidlige bortgang sparket altså i gang Lives solokarriere. Savnet slik det fremstår på platen er enormt, og måten hun er i stand til å beskrive følelsene sine på i sangs form er imponerende. I forkant av denne albumutgivelsen er det sluppet i alt fire digitale singler, som på sine forskjellige vis behandler temaene død, tap og hvileløshet; «Be Forgiven», «The Fool», «I Follow You» og den nye versjonen av «Heart And Mind Alike». Men la oss gå tilbake til starten på None Of My Words, side A, sang 1.

«I Follow You» er en sang som vaker i mørke, symbolisert av vinter «where everything has changed, nothing appears to be the same». Den er full av vakre bilder, og i retrospekt har Live uttalt at hun tror den handler om å fortape seg i følelser og følge en annen stemme enn sin egen. Ledsaget av samme cellotrio som på demoen – Kaja Fjellberg Pettersen, Gregor Riddell og Ingeborg Torvanger – og DEN trioen på kor (Signe Marie Rustad, Kristine Marie Aasvang fra The Secret Sound Of Dreamwalkers og Einar Kaupang fra Dig Deeper) fører Live lytteren inn i et univers det er vanskelig å komme ut av igjen. Helt umiddelbart fanges du av det åpne lydbildet, den forførende stemmen og den evig tilstedeværende tristessen. Alle vet jo dessuten at cello er verdens tristeste instrument, og Live benytter det for alt det er verdt. Trioen spiller på seks av platens ni sanger og setter derfor et tydelig preg på helheten. La meg også nevne at Live er en veldig god gitarist med en tydelig egenart dominert av et utpreget melankolsk fingerspill. Når du hører «I Follow You» vet du at dette blir et mentalt løft, men også at det er verdt innsatsen. Live velter seg ikke i tristessen for tristessens skyld, hun søker heller det vakre i den. Åpningssporet forteller oss uten å blunke at hun har funnet det hun lette etter slik at vi ikke trenger å lure på det lenger enn nødvendig.

Med kor fra Kristine og Signe (ikke Einar denne gangen) er den korte «Help Us» en tilnærmet a capella-øvelse om vi ser bort ifra kassegitaren. Her er det klangen i de tre stemmene og hvordan de kler hverandre som er hele poenget. Når de synger «how do we start over and from what» går det kaldt nedover ryggen på meg, så pent er det, og for et betimelig spørsmål! Om det er døden som har innhentet oss eller et kjærlighetsforhold som er lagt i grus, er veien videre like uviss.

«Help Us» glir rett over i den storslagne «Be Forgiven» som var debutsinglen til Louien og ikke har mistet et fnugg av sin kraft i løpet av halvåret som er gått. Med strykere og kor og trommer og bass og det hele er det en av platens rikest arrangerte sanger. Her er også Silver Lining-kollega Halvor med på kassegitar og harmonivokal, og instrumenteringen gir assosiasjoner til 60-tallspsykedelia og sørger for en dyster, hallusinatorisk stemning. Teksten er full av bilder, av snapshots og små glimt fra en tilværelse der det kan være krevende å stå oppreist. «Now that you’ve lain your hand within mine, it all seems clear that what we hold is part of the divide», synger hun. Og litt senere i sangen, «Part of me has fled to where you’ve gone, seeking the truth». Slik jeg tolker dette synger Live her om en form for avmakt i møte med det uavvendelige ved døden. Dette er ikke musikk for pingler, for å si det på den måten.

«Broken Heart Love» er litt Lana Del Rey-aktig i uttrykket, med Live som nærmest hvisker frem de første linjene mot et bakteppe av piano, gnissende cellotoner og en tilnærmet dommedagsstemning før kompet slår inn. Uhyggen slipper aldri helt taket akkurat i denne sangen. Tekststrofer av typen «Torn and demented by this wretched world, I move within its beat» og «You left me with nothing real to hold on to» bidrar da også til slikt. Her brukes heller ikke celloen som et trist virkemiddel, mer som et angstfremkallede sådant. «Broken Heart Love» er ingen enkel sang å forholde seg til.

At den avløses av «The Fool» sist på side A passer i grunnen svært godt. Det er en av de desidert sterkeste sangene på platen og en av de peneste og mest umiddelbart iørefallende. I den grad Louien driver med umiddelbare sanger, da. Hun skriver musikk som krever mye av lytteren og som ikke lever opp til sitt fulle potensial før du har hørt den adskillige ganger. «The Fool» er også i nærheten av å være en countrylåt og hadde fint kledd en av de tidlige Nanci Griffith-platene som Once In A Very Blue Moon eller The Last Of The True Believers. Også her er det Halvor som spiller gitar sammen med Live, og de to har et helt utsøkt samspill. Det er alltid er en glede å oppleve live, og til de grader også på plate. Med komp fra Henrik Lødøen (trommer) og produsent Øyvind Røsrud Gundersen (bass), i tillegg til cellotrioen og harmonier fra samme gjeng som tidligere nevnt blir dette flotte saker. Jeg synes også det er et morsomt poeng at Live her har vendt om på det klassiske motivet om den ensomme vandringsmannen, en romantisk skikkelse som er fremmed hvor enn han kommer: «I’m a wandering woman and you are a dead end man» er en elegant formulering som snur hele kjønnsperspektivet på hodet, og «The Fool» er en aldeles nydelig sang. Jeg blir helt mo i knærne av slikt.

Den samme effekten har «Heart And Mind Alike» på meg, og det har den hatt en stund. Opprinnelig sluppet som en Silver Lining-single for halvannet år siden og tittelkuttet på bandets debutalbum, ble den for meg stående som en av fjorårets aller beste sanger, helt presist den sjette beste, viste det seg da jeg oppsummerte 2018.

Let me take you with me
To the place I’m going
I’ll be your keeper
Day and night
Let me take you with me
To the place I’m going
Oh love I’ll carry you
In my heart and mind alike

«Heart And Mind Alike» ble opprinnelig beskrevet i presseskrivet som «skildringen av et øyeblikk av akutt lengsel. En sang om sorgen over liv som tar slutt for tidlig. Om å ønske seg å kunne leve livet for dem som er borte.» Den var arrangert som en lavmælt bluegrassballade med en ekstremt stemningsfull og tilstedeværende dobro og var på alle måter et mesterverk av en sang. Men det ville gitt liten mening om Live bare skulle planke sin egen låt når hun har valgt å spille den inn på nytt. Arrangementet er denne gangen helt nede, med kassegitar, litt piano, og harmonier til å dø for. En sang som i utgangspunktet var perfekt er tilgodesett en annen, men like tydelig perfeksjon. Romklangen som preger hele albumet kommer veldig til sin rett i den nye versjonen, og at Live har valgt å slippe den som single nok en gang er ikke så rart. Det spørs om ikke også dette er hennes aller mest vellykkede sang så langt i karrieren, og du gir ikke slipp på slike før det er tvingende nødvendig. Den hører da også til de grader hjemme på None Of My Words. Den er selve nøkkelsangen, som ene og alene og helt direkte og uten fnugg av tvil, handler om farens død. Ingen «Heart And Mind Alike», ingen plate.

Tittelkuttet er neste spor, og her har vi musikalsk sett å gjøre med en liten skøyer. Nok en gang befinner vi oss litt i Lana Del Rey-land eller kanskje denne egentlig minner mer om Richard Hawley? Live kanaliserer arven fra 50-tallet med gjestegitar fra Øystein Braut (Electric Eye) som gir sangen mer enn et snev av Duane Eddy, til alt overmål i møte med Roy Orbison. Det er en poplåt av det ekstremt melankolske slaget, som handler om et forhold som er dømt til å feile og der ingenting av det du sier har noen god effekt.

You’ll find no peace
You’ll find no joy
If you don’t set yourself free
Love, you’re about to be destroyed
I want to run to you
Pave the ground beneath your feet
But I’m so tired of being untrue
This time you’ll have to walk it without me

Det er en ren tåreperse av en sang, full av resignasjon og avmakt, og Brauts skakke gitarsolo mot slutten løfter den til himmels. «None Of My Words» er musikalsk sett veldig atypisk for platen, beslektet som den er med Richard Hawley-klassikere som «Hotel Room» eller «The Ocean», men er likevel en av de aller fineste sangene her.

All of me
Loves all of him
And he will be my endless love

«Endless Love» begynner sitt liv – overraskende nok – som en (positiv) kjærlighetssang for kassegitar og stemme, men etter første vers og refreng sklir celloer og kor diskret inn og gir den et sakralt slør som får tid og rom til å stå stille. Live synger så nakent og intenst som vi knapt har hørt henne før, og koret støtter henne forsiktig snarere enn å trøkke til av full kraft. Her er det snakk om subtil bruk av noe som kunne vært et pompøst virkemiddel, og jeg antar at det forteller mye om produsentens rolle. Ikke vet jeg, men hadde jeg sittet i førersetet ville jeg kanskje dratt på litt ekstra akkurat her. At Øyvind – og Live – ikke har gjort det sier mye om deres forståelse for musikk. Det må sies at den ikke akkurat er musestille mot slutten, men her er ingen digre drønn å høre heller. Dette er bare en vakker hyllest til kjærligheten på sitt fineste og mest ubesudlede. Når den stillfarne «Demo No. 1» deretter kommer trillende helt til slutt høres det ut som den kunne tilhørt rulletekstene fra en usynlig film av det slaget som du umiddelbart vil se på nytt til tross for at den er en følesesmessig berg- og dalbanetur. Akkurat som denne platen, altså.

None Of My Words er en modig plate, og en viktig og altså helt avgjørende del av den er Live/Louiens tap av faren. Det er ikke mange artister som tør å være så intenst personlige som henne. Jeg skal vokte meg for å beskrive andre menneskers sorgprosesser, vel vitende om at de varierer fra person til person, men jeg tror det som en gang har vært åpne sår på Lives sjel er blitt til arr. Noen av dem er veldig tydelige, andre har kanskje falmet litt, men jeg tror Live er på vei mot en forsoning med det inntrufne. Og det er rart med det. Et menneske som dør blir aldri helt borte. Og de vi er aller mest glad i har en tendens til å følge med oss livet ut. Jeg tror Lives far ville vært usedvanlig stolt av henne, og ikke minst, svært, svært rørt. None Of My Words er en sjeldent velskrevet, velkomponert og velspilt plate. Det kan godt tenkes at den også er årets vakreste.

PS! Det nydelige maleriet på coveret er signert Lives søster, Aurora Lund Solberg. Kjøp vinylen, og du får et ekstra kunstverk på kjøpet!

Sjekk også: Ya, man! – Veldig kul reggaespilleliste