(Litt) skuffende ELO-konsert

Jeff Lynne’s ELO
«Oslo Spektrum»
14. september 2018
[usr 4 text=»false»]

Jeg hadde ventet lenge på å se ELO igjen. Electric Light Orchestra spilte i Ekeberghallen i Oslo 25. april 1978, og det var min aller første konsertopplevelse. I går stilte jeg og to barndsomsvenner fulle av forventninger i Oslo Spektrum da Jeff Lynne’s ELO besøkte Norge for første gang på 36 år (de spilte i Drammenshallen i 1982). Den ene av disse, Rune, var nemlig den jeg var på konserten i Ekeberghallen sammen med, og du kan jo bare tenke deg hvilket inntrykk ELO med beintøft romskip og grønne laserstråler gjorde på to 11-12-åringer. Det var som om Star Wars var kommet til byen – og vi var Star Wars-FANS!

Minnene om den konserten er i beste fall vage, men for en del år siden kom en DVD med et opptak fra samme turné. Den var vel bare sånn passe. Det var all grunn til å tro at Jeff Lynne’s ELO anno 2018 – uten andre originalmedlemmer enn hovedpersonen – ville låte adskillig fetere, og det gjorde det da også.

Med 12 (!) musikere på scenen stilte 70 år gamle Jeff Lynne med sin velkjente, nesten ikoniske løvemanke og mørke solbriller, og åpnet med «Standin’ In The Rain» fra Out Of The Blue, akkurat som i Ekeberghallen for 40 år siden. (Fun fact: 12 av kveldens 19 sanger ble også spilt under 1978-konserten.) Det er en effektiv åpningsmelodi, med sin lange instrumentalintro der strykere og kor får skinne og Jeff Lynne understreker at Electric Light Orchestra var bandet som i sin tid var selve definisjonen av begrepet symfonisk rock, eller symforock. Backdropen med lyn og torden er alt annet enn subtil, og kombinert med mye og god lyd kunne vi ikke fått en bedre start på konserten. Nå er alt i hele verden riktig, om ikke annet så akkurat her og nå, så vidt oppe i den første hellinga og rett foran scenen på Oslo Spektrum en fredag i september i det herrens år 2018.

Klassikeren «Evil Woman» fra Face The Music er enda bedre, og «All Over The World» – en skjult perle fra Xanadu-soundtracket der ELO hadde låtene til den ene platesiden og Olivia Newton-John til den andre – sitter også som et skudd. Den er et utmerket eksempel på at det skrevne ord aldri har vært Jeff Lynnes sterke side, men at tekstene hans ofte funker som bare det likevel:

Everybody all around the world
Gotta tell you what I just heard
There’s gonna be a party all over the world
I got a message on the radio
But where it came from I don’t really know
And I heard these voices calling all over the world

All over the world, everybody got the word
Everybody everywhere is gonna feel tonight

Stor lyrikk er det ikke, men når Lynne synger sin jubelsang akkompagnert av dette musikalske lokomotivet er det nesten som taket løfter seg – og at forventningene til kveldens konsert stiger enda noen hakk. Det er nesten ikke måte på hvor moro dette er.

Med «Showdown» fra On The Third Day begynner imidlertid nedturen. Jeff Lynne har så vidt snakket litt til publikum, men nå begynner vi å ane konturene av et opplegg der veldig mye går på rutinen. Denne konsertproduksjonen er stramt regissert, med nøyaktig de samme sangene i den samme rekkefølgen kveld etter kveld, og for Lynnes del virker det som om det meste handler om selve musikken, at den skal låte så perfekt som mulig. Det gjør den for så vidt, men «Showdown» med sin lette shuffle blir veldig bakpå i denne settingen. The Move-originalen «Do Ya» som Lynne vendte tilbake til på ELO-albumet A New World Record er heller ikke en låt som slår gnister, sitt forsøksvise gitarøs til tross. Heller ikke «When I Was A Boy» som er den eneste sangen innspilt etter 1980 (fra den flotte 2015-utgivelsen Alone In The Universe) får gulvet til å riste under føttene våre. Det er dog en pen ballade – en av fire denne kvelden – og det er hyggelig å kunne konstatere at den passer helt perfekt inn blant de klassiske ELO-låtene. Jeff Lynne har på ingen måte mistet det som popsnekker. Dette er et fag han mestrer.

Sjekk også: De 60 beste Prefab Sprout-låtene

«Livin’ Thing» fra A New World Record er en av hans aller mest slitesterke låter, og den fremføres akkurat slik vi forventer, perfekt. Det klarer likevel ikke å fjerne følelsen av at noe skurrer. Lynne kommuniserer ikke med publikum, det er nå én ting, men han kommuniserer ikke stort med bandet heller. Med 12 musikere til å være med å dra lasset, anført av den drevne bandlederen Mike Stevens, skulle man tro det var mulig å ha det litt gøy der oppe, men igjen: For Jeff Lynne handler dette åpenbart om at det skal låte så fint som mulig. Da er det lite rom for ablegøyer, for å si det sånn.

Kveldens første coverlåt er Traveling Wilburys-hiten «Handle With Care» som primært ble skrevet av George Harrison til supergruppas første album Vol. 1 der han og Lynne også hadde selskap av Bob Dylan, Tom Petty og Roy Orbison. Den låter adskillig finere på plate der Harrison, Orbison og Dylan synger lead med Petty og Lynne på kor, enn her hvor Lynne skal bære sangen (nesten) alene. Når et av bandmedlemmene synger Orbisons legendariske linje «I’m so tired of being lonely» gjør det ikke fullt så sterkt inntrykk, kan du vel si.

Mororockeren «Rockaria!» (A New World Record) er adskillige hakk bedre, mens kveldens andre ballade, nydelige «Can’t Get It Out Of My Head» fra Eldorado bare er og blir nettopp det, nydelig. «Sitting ’til the sun goes down/In dreams the world keeps going ’round and ’round», synger Lynne i broen som leder opp til de siste refrengene, og en stund glemmer vi at vi har begynt å kjede oss litt.

«10538 Overture» fra Electric Light Orchestras alle første, selvtitulerte album, er selvsagt god, men føles dessverre mer som en nødvendighet for å påpeke gruppas opprinnelse enn noe annet. Den har aldri tilhørt mine ELO-favoritter og stiger ikke i gradene i kveld heller. «Shine A Little Love» fra Discovery er det adskillig mer futt over, men det som finnes av trøkk etter denne faller til jorden igjen med den unødvendige, ganske kjedelige balladen «Wild West Hero» fra Out Of The Blue, Lynnes ikke altfor vellykkede forsøk på å skrive en kombinert symfonisk countrylåt og Chuck Berry-rocker.

Men så skal det heldigvis ta seg opp. Jeff Lynne er ikke den første artisten her i verden som velger å spare kruttet til slutt, og som han har krutt å by på i konsertens siste avdeling! Nok en Out Of The Blue-låt følger nå, eviggrønne «Sweet Talkin’ Woman», og enda bedre er «Telephone Line» fra A New World Record som jeg tror må være Lynnes aller fineste ballade. Selv om teksten renner over av klisjeer er det også noe veldig fint over den. Her er en følsomhet og nerve som for alltid vil gjøre den til en tåreperse – det er sagt i beste mening – som rører dypt:

Blue days, black nights, doo wah doo lang
I look into the sky (the love you need ain’t gonna see you through)
And I wonder why (the little things you planned ain’t comin’ true)
Oh, oh, telephone line, give me some time, I’m living in twilight
Oh, oh, telephone line, give me some time, I’m living in twilight

Dette er enkel, men veldig fin poppoesi, satt til en aldeles nydelig melodi og et svulstig og vakkert arrangement. Det er også et av gårsdagens desiderte høydepunkt. Bønnfalingen «Don’t Bring Me Down» fra Discovery tar tempoet opp igjen og er en barsk bluesrocker som fungerer utmerket, men dog ikke setter de dypeste spor. Med dobbeldekkeren «Turn To Stone»/«Mr. Blue Sky» fra Out Of The Blue skyver Jeff Lynne og bandet imidlertid all eventuell tvil under teppet; bedre popmusikk kan ikke kjøpes for penger, og i Oslo Spektrum er det nå simpelthen dritgøy!

En kort tur av scenen med trampeklapp og jubel fra salen, og så er det tilbake med paradenummeret «Roll Over Beethoven», Chuck Berry-klassikeren som Electric Light Orchestra gjorde til sin egen da de spilte den inn til ELO 2 i 1973. Er ikke dette moro, så er ingenting moro! Strykerrekka med to celloer og en fiolin får virkelig vist hva den er god for, Berry-riffene sitter løst og bandet banker på. Ja visst går også dette på rutinen, men nå går det unna på ekte.

«Roll Over Beethoven» er en fantastisk avslutning på det som dessverre må sies å ha vært en noe skuffende konsertopplevelse. Mange jeg har snakket med eller lest reaksjoner fra i sosiale medier synes å ha vært strålende fornøyd, men jeg klarer ikke dele den tøylesløse entusiasmen. Hadde Lynne og bandet vist nettopp litt mer entusiasme selv, ville dette blitt en mye bedre konsert. Som det ble, er det ikke mer enn en (sterk) firer i mine ører. Det sagt, jeg ville ikke vært denne konserten foruten heller. Jeg mener, ELO? The stuff that dreams are made of!

Her er sangene de spilte:

Sjekk også: A River Runs Through It – 100 sanger om elver