Liten festival – stor stemning

Det er godt mulig at gårsdagens minifestival utenfor platebutikken Big Dipper er Oslos minste, men til tross for det: Stor stemning! Tusmørke, Hilma Nikolaisen og The Switch underholdt både de fremmøtte og de tilfeldig forbipasserende, og jeg vil tro at samtlige klarte å kapre noen nye fans i går. Også blant de aller yngste. Big Dippers første festival var nemlig en fest for hele familien.

Big Dipper er Oslos mest sentrale og best kjente platesjappe. Den ligger nederst i Møllergata, rett ved Stortorget, og har ervervet sitt gode rykte også på grunn av de mange in store-konsertene. Gjennom årenes løp har flere hundre artister hatt minikonserter i butikken. Det er de helt store navnene som deLillos, Sondre Lerche og Marit Larsen, og de adskillig mindre kjente, som Lars Jakob Rudjord og The Terrifieds. At butikkens ansatte selv er musikere fra en rekke forskjellige band bidrar også til at Big Dipper er et valfartssted for de virkelig musikkinteresserte blant oss. Her er kompetansen udiskutabel.

Så når det først skal avholdes festival, hvem inviterer man? Jo, de man har aller mest lyst til å se. I den forbindelse må det nevnes at Big Dippers øverste hylle ikke nødvendigvis er identisk med alle andres. Der du og jeg kanskje hadde villet invitere… tja, Raga Rockers, Daniel Kvammen og No. 4, velger Big Dipper å henvende seg til tre artister som på ingen måte er publikumsmagneter. Likevel er Tusmørke, Hilma Nikolaisen og The Switch de tre fremste navnene butikken selv ville ha på plakaten, foran alle andre. Da var det hyggelig at samtlige takket ja.

Her handler det kort oppsummert om genuin musikkinteresse. I kommersiell forstand er dette tre smale navn, i kunstnerisk forstand… noe helt annet. Gårsdagens publikummere fikk tre meget gode konserter, og jeg tror vel ingen av de fremmøtte ønsket seg noen andre.

Sjekk også: Smooth Sunday – 100 låter for en fredelig dag

Tusmørke, ja. Jeg hadde bare så vidt hørt navnet og slett ikke musikken for bare noen få dager siden. Da Eivind på Big Dipper spurte meg om vi kunne samarbeide ved at jeg dekker minifestivalen og at vi publiserer både på min blogg og butikkens onlinemagasin måtte jeg imidlertid gjøre noe med det. Alt jeg hørte var riktignok bandets sist utgitte plate Hinsides, men jeg regnet med at den ville være representativ. Tok feil, gitt!

Nøkkelsporet på Hinsides er et 23 minutter langt stykke progrock kalt «Sankt Sebastians Alter» med det lystige temaet svartedauen. Det er ganske langt unna det vi fikk servert i går. Her stilte tre av fire bandmedlemmer utkledd som dyr – ekorn, kråke og grevling – mens trommisen spilte rollen som Signekjerringa, hvem nå hun er. Kvartetten er aktuell med en barneplate i november, Bydyra, og presenterte sanger herfra i yes, roller som bydyr.

Barna sto helt forrest blant publikum og gjorde store øyne. De fikk sanger som «Dyrene bor ute», «Trollmannen» og «Lær de fattige å trylle», med innhold som var en forunderlig blanding av apokalyptisk rør, sivilisasjonskritikk og anarkisme, formidlet på en måte barn skal kunne forstå. Grevlingen forklarte så godt han kunne om absurditetene ved banklån og hvordan de som dyr levde ute og alltid var på jakt etter mat, til tonene av alt fra prog til disco.

Det var rett og slett underholdende, annerledes og på et eller annet nivå også utfordrende. Forbipasserende gjorde store øyne, og det er ikke så rart. Hvor ofte ser du et digert ekorn spille tverrfløyte? Sammen med en grevling på bass og en kråke på gitar mens en gammal skjeggete kjerring spiller trommer? Nettopp.

Sjekk også: I Fought The Law – spilleliste for Eirik Jensen

Det er kanskje ekstra passende at nettopp Tusmørke – i barneversjon – åpner Big Dippers aller første festival. I sommer ble nemlig uteområdet foran Big Dipper og nabobutikkene oppgradert som ledd i kommunens planer om å gjøre Oslo til en «grønnere», mer miljøvennlig by. Det ble satt opp utebord og benker, plantekasser med urter og jordbær og lavendel, stikk til telefonladning og nye sykkelstativer. Litt ramsalt samfunnsrefsing forkledd som barnemusikk er midt i blinken for å illustrere poenget med at vi bør tråkke på bremsen før det går helt galt.

Det var da også Oslo Kommune som tok initiativet til minifestivalen, og jeg både håper og tror ambisjonene ble innfridd. Her handler det i betydelig grad om trivsel, og gårsdagens festival var et ledd i en større satsing som heter Oslo byliv. Annet innhold var barneverksted, ymse idrettsarrangementer og utekino i et forsøk på å få folk til å bruke byrommet. Det var utvilsomt vellykket. Oslo var stappfull av mennesker i går, og selv om plassen foran Big Dipper er liten sto det nok samlet et par hundre mennesker for å se hvert av bandene som spilte.

Etter Tusmørke var turen kommet til Hilma Nikolaisen som stilte med fullt band: Ekstra gitarist, bassist, trommis, perkusjonist og to jenter på kor. Big Dippers Jacob T. Krogvold introduserte Hilma og bandet ved å holde frem fjorårets debutalbum Puzzler og hevdet at det er den plata de har spilt mest i sjappa. Ikke så rart, kanskje. Det er en slitesterk plate med noen virkelig gode låter.

Der uttrykket på plate er ganske poppete, er det hakket hardere live. Nå skal det legges til at bandet spilte tre nye låter i går, «Election Day Blues», «Only The Only» og «Into The Light», og det ble noe Patti Smith-aktig over det hele. Hilma Nikolaisen er en autoritær og stilsikker frontfigur og en strålende gitarist. Hun ser også over gjennomsnittlig kul ut, og formelig renner over av attitude. Låtene kjennetegnes av en karakteristisk skarp gitarlyd, og bandet legger seg stilsikkert bak frontkvinnen og gjør så til de grader jobben. Med metronomisk presisjon kaster de seg ut i lange instrumentalpartier som blir til dronerock eller psykedelia før de vender tilbake til utgangspunktet og høster stor applaus.

Det er første gang jeg ser Hilma Nikolaisen live, men jeg skal love at det ikke blir siste. Bandet spilte vel i rundt 40 minutter, og det var på ingen måte nok. Dette var en kraftsalve av de sjeldne, og den versjonen av «Hermitage»? Wow, sier jeg bare!

Det skal en del til å følge opp noe slikt, men The Switch gjorde alt de kunne – og lyktes. Oslobandet er kjent for sin noe rufsete solskinnspop, og slikt er alltid kjærkomment. Bandet teller seks musikere, og det blir en god del lyd av slikt. Anført av Thomas Sagbråten på vokal og 12-strengers kassegitar, med gitarhelt Filip Roshauw som sidekick, leverte The Switch et timelangt sett som satt som en kule.

Se også: Takk for alt, Harry Dean!

Da jeg så dem på Piknik i Parken i sommer, skrev jeg følgende: «The Switch spiller innbydende solskinnspop med klare 60-tallsreferanser av typen The Byrds, Love, Grateful Dead og The Doors, og aller morsomst er det å høre på når de drar låtene ut i lange instrumentalpartier. Da våkner min indre deadhead til liv for en stakket stund, og det blir rett og slett innmari god stemning.»

La meg si det enkelt: Det gjelds fremdeles. Få ting er mer hypnotiserende enn den type instrumentalpartier som samtidig også setter seg rett i mellomgulvet. Det skjer noe når musikerne bare lar seg drive av musikken, snarere enn at de driver den. Det er som om musikken i seg selv blir større enn dem, og større enn publikum, og at alle tilstedeværende fanges opp i en slags musikalsk symbiose. Akkurat det samme skjedde under settet til Hilma Nikolaisen, og det er i slike stunder det heller ikke spiller noen rolle at ikke verdens største artister står der og spiller. Da er det ikke fengende hitlåter som er tingen, det er musikken for musikkens egen del.

Sett i det perspektivet kunne ikke Big Dippers minifestival vært mer vellykket. Publikum kom i en jevn strøm, regnet uteble, bandene var kjempebra og stemningen hele veien upåklagelig. Etter gårsdagen vender de musikalske innslagene igjen inn i selve butikken, men det er lov å håpe på flere slike festivaler. Det ga meg mersmak, og jeg vet bestemt at det ga de butikkansatte mersmak også. Godt jobba, dere!

Husk også å sjekke ut Big Dippers onlinemagasin.

Se også: Satyricon på KLP-taket