Legendarisk Bowie-gig endelig tilgjengelig i alle formater

1 wlZQq4Cjtj5RwIInlf5A3Q 1050x836 - Legendarisk Bowie-gig endelig tilgjengelig i alle formater
David Bowie eide publikum da han spilte på Glastonbury i 2000. Foto: Warner Music
last ned - Legendarisk Bowie-gig endelig tilgjengelig i alle formater
David Bowie
Bowie Glastonbury 2000
(Parlophone Records)
6 out of 6 stars

Nå var vel tiden i grunnen overmoden for en skikkelig greatest hits-parade fra David Bowie i konsertformat, og Bowie Glastonbury 2000 som ble utgitt før jul er svaret på aftenbønnen – og vel så det!

Med de gedigne vinylboksene som samler hele David Bowies produksjon inkludert rariteter og uutgitte godbiter er det gode tider for fansen. Noen utgivelser er kanskje enda litt mer imøtesett enn andre. Uavhengig av kronologien for øvrig (årene 1983 – 1988 ble dekket med den fjerde boksen Loving The Alien) ble også David Bowies Glastonbury-konsert fra 2000 utgitt i fjor høst, i en forseggjort vinylboks med tre deilige LP-plater, selvsagt også i en kombinert CD/DVD-versjon.

«Big, well-known songs shall litter the field this year at Glastonbury. Well, with a couple of quirks of course.»

But of course, David!

I dagboknotater opprinnelig publisert i Time Out skrev David Bowie om hvordan han forberedte seg til Glastonbury-konserten han spilte søndag 25. juni 2000. Disse er nå trykket i heftet som følger den lekre boksen. Utgivelsen bekrefter på alle vis at konserten virkelig var så bra som det har vært hevdet. I nær to timer arbeider Bowie og bandet seg gjennom et sett spekket av hits, noe han hadde vært svært forsiktig med å nærme seg det siste tiåret.

Når han i en periode med beskjeden turnévirksomhet skulle opptre på Glastonbury for første gang siden 1971 ble det et poeng å gjøre det til en begivenhet som feiret karrieren – ikke bare fulgte innfall som resulterte i smalere utgivelser som de to platene med bandet Tin Machine, konseptalbum som Outside eller drum’n’bass-eksperimentet Earthling. På Glastonbury skulle det rett og slett festes, og det gjorde han til gagns med et band bestående av Gail Ann Dorsey (bass), Sterling Campbell (trommer), Mark Plati og Earl Slick (gitarer), Mike Garson og Emm Gryner (keyboards) og Holly Palmer (perkusjon).

Konserten åpner med noen toner fra eviggrønne, tradisjonelle «Greensleeves» før Bowie og band gir seg i kast med «Wild Is The Wind», en av de mest vellykkede coverversjonene han gjorde gjennom hele karrieren og en av hele fire sanger fra Station To Station som er med i settet. De tre andre er «Golden Years», «Stay» og tittelkuttet, og særlig sistnevnte låter ellevilt bra med Earl Slick som spiller omtrent like fett som han gjorde på originalinnspillingen fra 1976. Det er mektig og mystisk, og en av flere låter som ikke er regulære hits og nettopp derfor bidrar til konsertens enestående dynamikk. «Station To Station» er kanskje ikke direkte quirky, men er nok likevel blant låtene Bowie refererte til i dagboknotatene sine.

Men her foregriper jeg i grunnen begivenhetenes gang. Det første virkelige glansnummeret er «Changes». Da har Bowie vært gjennom fine versjoner av «Wild Is The Wind» og «China Girl», men når han introduserer «Changes» med å fortelle at han nettopp hadde skrevet den da han spilte første gang på Glastonbury er det som om han utsettes for en guddommelig inngripen der og da. Nå har jeg ikke sett konsertopptaket fra DVDen, bare hørt det, men tar jeg ikke mye feil skjer det noe med Bowies fremtoning her. Det låter rett og slett helt ubegripelig fett, og når Earl Slick etter endt dyst gyver løs på introen til «Stay» mens Bowie introduserer ham tar det ytterligere av. Tro heller ikke at det blir mindre intenst når bandet fortsetter med «Life On Mars?» og «Absolute Beginners», her omtalt av Bowie som «my favourite love song of the eighties».

I dagboknotatene skriver David Bowie videre om hvordan han hadde gjort det han kunne for å unngå mange av de mest kjente sangene sine og at «Space Oddity» (han omtaler den som «Major Tom») er en sang han bare ikke klarer å synge igjen. Det finnes også andre sanger han ikke ser for seg at han kan fremføre på iallfall noen år, men han setter altså sammen et himla iørefallende og velfungerende sett. På et tidspunkt går det opp for ham at et festivalsett ikke nødvendigvis kan være like langt som under en normal konsert og at han må ofre flere sanger. Den eneste han nevner ved navn er «Always Crashing In The Same Car», så kan vi jo bare drømme om hvordan den ville blitt med dette bandet. Når de begynner å øve innser han også at det kanskje er litt drastisk med alt dette arbeidet for kun én konsert, så han setter opp tre «oppvarmingsshow» i det han kaller en «small, three thousand capacity venue», The Roseland Ballroom på Manhattan.

Jeg kjenner mange artister som ville blitt overveldet av 3000 publikummere, men David Bowie var ingen vel som helst. Når den enormt imøtesette søndagskvelden på Glastonbury endelig opprinner og mer enn 100 000 mennesker står og strutter av forventninger kommer Bowie og band inn på scenen, og han er The Thin White Duke og Ziggy Stardust og litt Major Tom selv om han ikke spiller «Space Oddity», og han er 53 år gammel og han eier publikum.

Han er fullkomment uslåelig, han flørter hemningsløst med publikum, og han storkoser seg og er en av bandet selv om han der og da, ene og alene, er den kanskje største stjernen i universet. Han er på ingen måte glemt selv om han har gitt ut sære, vanskelig tilgjengelige og til og med noen direkte dårlige plater, de siste 20 årene. Han er David Bowie, og han kunne ikke gjøre noen feil når han vendte hjem på denne måten. Og der og da, skal vi tro journalisten og forfatteren Caitlin Moran som har skrevet et nydelig essay til denne utgivelsen, er han også udødelig. I retrospekt kan hun knapt fatte at han ikke er blant oss lenger, fordi:

«This is where, hearing this performance, you will let out a ragged sigh over the impossibility of someone so alive, so vital, just … ending. How could something so … much just … go? How could the universe conspire to make him disappear? On this night, he seemed like an infinite material. The most unstoppable substance yet invented.»

Jeg kunne skrevet i det vide og det brede om hver og en sangene han fremførte, blant dem «Ashes To Ashes», «Rebel Rebel», «Under Pressure», «Fame», «Ziggy Stardust», «Starman», «All The Young Dudes» og så videre, men du må høre det selv. For øvrig er det ikke så mye å stusse over her annet enn hvor fantastisk bra det hele veien låter, men sjekk ut «Let’s Dance»-versjonen. Den åpner som en slags loungelåt, noe som kunne glidd inn på en Café del Mar-samling, med en nydelig flamencogitar, tilnærmet balladetempo og en Bowie i lekent croonerhumør. Men så kaster bandet seg rundt og det hele eksploderer i det som utvilsomt er en av 80-tallets barskeste discolåter. Nå er bandet virkelig i fyr og flamme, og kvelden avsluttes med «I’m Afraid Of Americans» fra Earthling etter at Bowie har uttrykt sin – og bandets – kjærlighet til det hengivne publikummet. Det er en låt jeg ikke husket i det hele tatt, men som her blir en snodig hybrid av metal, P-funk og noe som kan virke som en tidlig skisse til Blackstar. Her hører vi den Bowie som kontinuerlig måtte redefinere seg selv for å klare å opprettholde interessen.

I det perspektivet var denne konserten en gave, og nå som den også er allment tilgjengelig i forskjellige formater kan alle vi som ikke var til stede også ha glede av den. Det er på sin plass med en stor takk til en stor kunstner.

OBS! Denne anmeldelsen ble først publisert i det eminente Big Dipper-magasinet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.