Haavard Mota
Høyt over gatene
(Mota Records)
6 out of 6 stars

Enkelte vil nok synes jeg skriver til det kjedsommelige om norsk musikklivs fortreffelighet, men at det står svært godt til med våre hjemlige trubadurers ferdigheter kan da ikke sies for ofte. Som jeg også har vært inne på tidligere her på bloggen skulle jeg gjerne skrevet enda mer, men tiden og ressursene strekker ikke til. Året gjennom teppebombes mailboksen min med fine ting fra både unge og gamle håpefulle artister som ønsker en smule oppmerksomhet rundt det de driver med – vel vitende om at de slåss mot vindmøller – og året gjennom skuffer jeg de aller fleste. Ikke at jeg mener noe vondt med det, men jeg forstår altså godt at det kan være sårende å oppleve at ingen skriver om noe du kanskje har arbeidet med i flere år.

Det er imidlertid ikke så mye jeg kan gjøre med akkurat den saken, og slik er dessverre den sørgelige virkeligheten for de aller fleste som gir ut musikk. At det er slik skyldes blant annet mengden musikk som slippes. Det er ikke småtterier, for å si det forsiktig, og dermed må man nødvendigvis også gå glipp av mye, også fordi døgnet fremdeles har til gode å inneholde mer enn 24 timer. Av og til kan jeg likevel hjelpe, og i dag synes jeg ikke jeg hadde noe valg nå som Haavard Mota albumdebuterer. Haavard hvem, sa du? Nå skal du høre.

Bak artistnavnet Haavard Mota skjuler seg en godt voksen herre ved navn Tom Haavardstun, som da han i 2021 ga ut den digitale singlen «Penthouse svermeri» fikk min umiddelbare oppmerksomhet. Dette var et lite stykke norskspråklig popmusikk av det aller mest iørefallende slaget, knepet inn til kruttsterke to minutter og 40 sekunder, som noen måneder senere ble fulgt opp av mer av det samme i form av «Lyset over byen». Begge disse sangene tok meg umiddelbart, og da den mer stillfarne «21. juni» kom i fjor, var jeg ikke lenger i tvil om at Haavard Mota hadde et godt album i seg.

Det har jeg fått bekreftet nå. I dag slippes Høyt over gatene, et nydelig lite album som jeg kan skryte på meg å ha vært en slags fødselshjelper for. Tom Haavardstun hadde ikke tenkt tanken på album selv før han en dag fikk øye på meg på Grünerløkka og kom bort og presenterte seg. Han takket meg for den beskjedne oppmerksomheten jeg hadde gitt de to første singlene hans, og da benyttet jeg som naturlig var anledningen til å spørre om han hadde mer i kjømda, for eksempel et album. Han hadde i grunnen ikke det, han skulle jo bare spille inn noen sanger og se om han fikk noe respons, liksom, men ideen var tydeligvis såpass besnærende at han gjorde noe med saken.

Haavard Motas debutalbum teller åtte sanger, inkludert de tre som tidligere har vært tilgjengelige. Å høre dem i en albumsetting – sammen med fem nye sanger som også ser ut til å tåle å bli hørt igjen og igjen – gjør meg oppriktig glad. Glad fordi jeg ser at god musikk kan dukke opp fra det mest uventede hold (Tom er «egentlig» kommunikasjonsrådgiver og investor), og glad også fordi god musikk rett og slett bare gjør meg glad. Så enkelt er det, og det er liksom ingen vei utenom. Treffer du meg først med en samling noter satt sammen i en rekkefølge jeg liker og arrangerer dem på brukbart vis, gjør du meg glad, og da er du min venn for livet.

Tom Haavardstun har laget en plate så fengende at jeg ikke klarer å beskytte meg mot den hvor mye jeg enn forsøker, og han havner dermed i denne kategorien. Ikke at det er noe spesielt originalt eller nyskapende over sangene hans. Han holder seg trygt innenfor et ganske klassisk poputtrykk med et lite snev av countrymusikk, og en viss gjeld til populære artister som Bruce Springsteen og U2 (den knakandes gode åpningslåten «Bonnevies Hotell» har eksempelvis lånt et og annet fra en ikke ukjent sang som heter «New Year’s Day»). Skal vi heller forsøke å holde oss til vårt hjemlige univers, er det litt som å høre deLillos og CC Cowboys kanalisert gjennom The Rambelins, men jeg hører også spor av sangere og låtskrivere som brødrene Bernhard og Emil Mohr, Asle Beck, Matti Røssland, Paul Hansen fra Blest og Thom Hell. Det er ingen revolusjoner i sikte her, altså, men noen ganger er alt du trenger en fin sang. Det er åtte prakteksempler på denne tilsynelatende enkle, men akk så krevende øvelsen på Høyt over gatene.

Haavard Mota har en utsøkt sans for catchy hooks og allsangvennlige refrenger. Kun to sanger er ballader – allerede nevnte «21. juni» og den avsluttende «Hjem i natten» som begge er innsmigrende og fine – og de øvrige seks er uptempo, umiddelbart medrivende komposisjoner. En fellesnevner, sett bort fra de utmerkede melodiene, er sans for gode arrangementer med en viss detaljrikdom. Det er aldri overlesset, men sangene er krydret med de rette virkemidlene hele veien – handclaps, en vellydende korstemme (fra Sandra Holck-Roos Larsen på de to sangene «Bonnevies hotell» og «Mer»), elegante gitarløp eller et klingende Roy Bittan-aktig pianotema. Hele veien er disse elementene svært effektivt plassert. Alt virker gjennomtenkt, og der det eventuelt ikke ligger store og tunge tanker bak, er sangene i det minste resultater av noen heldige omstendigheter eller stjerner som står i spesielt gunstige posisjoner.

Det er flinke folk Haavardstun har benyttet seg av også. Preben Sælid Andersen fra Death By Unga Bunga og Hajk har produsert fem av sangene, og ble byttet ut med Espen Tappel (som har jobbet med en lang rekke store navn som Daniel Kvammen, Gabrielle, Chris Holsten og Silya) for de siste tre grunnet pappaperm. Begge disse utsøkte produsentene spiller også flere instrumenter, og Tom spiller en god del gitar selv, flere steder også lead. Platens meget stødige trommeslager bærer navnet Arild Brøter, mens Håkon Heyerdahl spiller piano på én låt.

Høyt over gatene er en plate som er fryktelig lett å like, og selv om de åtte sangene umiddelbart kan virke som lettvektere ser de ut til å tåle en støyt. Jeg spiller dem igjen og igjen, og synes i grunnen bare de blir finere for hver runde. Tekstene er små stemningsbilder fra byen, velformulerte betraktninger der hovedpersonen er like deler observatør og deltaker. Selv om Tom ikke opprinnelig er fra Oslo, men Skedsmo, har han bodd i hovedstaden omtrent halvparten av livet, og Skedsmo er heller ikke langt unna. Så er det en osloplate? Ja visst! I «Dråper» refererer han til syrinene i John Colletts allé, i nærheten av der han bor, og han synger om Oslo både i «Penthouse svermeri» og «Hjem i natt».

Nøyaktig hvor slitesterk denne platen vil vise seg å være skal bli spennende å komme tilbake til, men Høyt over gatene representerer for meg en veldig god start på musikkåret 2023.