Jonas Alaska
Girl
(Braveheart Records)
[usr 6 text=»false»]

Jeg har alltid likt Jonas Alaska, den stadig forholdsvis unge mannen fra Åmli i det tidligere Aust-Agder, som på ti år har gitt ut hele seks studioalbum, ett livealbum og én plate med Hollywood, trioen han er del av sammen med forloveden Billie Van og bestevennen Mikhael Paskalev. Hver gang han har gitt ut ny musikk, som altså er hyppig, har jeg tenkt noe sånt som at «dette er jo fint», falt for en låt her og en låt der, men aldri gitt ham den oppmerksomheten han muligens har fortjent. Jeg har jo bestandig hørt at han driver med ordentlige saker, han har bare ikke nådd helt frem til meg. (Det er for øvrig en situasjon jeg tar full selvkritikk på. I arbeidet med denne anmeldelsen har jeg gått en del tilbake i katalogen hans, og… vel, den er ikke akkurat svak.)

Men endelig, endelig, endelig er Jonas Alaska her med en plate som i mine ører sitter som et skudd fra start til mål. På sjette forsøk treffer han fullkomment blink, men for å målbinde meg måtte noe helt uventet og nytt til. Derfor står denne platen i fare for å falle i unåde hos enkelte gamle fans. Girl skiller seg betydelig fra alt han har gjort før; han legger Dylan-inspirasjonen til side, og byr i stedet på en enestående popplate med ti til dels latterlig fengende, umiddelbare låter som skinner om kapp med hverandre – og strobelysene på diskoteket.

Produsenten av Girl heter Eivind Helgerød og er kjent for å ha jobbet med Cezinando, Astrid S, Emilie Nicolas og andre artister som både i stil og lyddrakt ligger et godt stykke unna det vi forbinder med Jonas Alaska. Eivind er Jonas’ nye partner in crime og helt avgjørende for hvordan denne platen fremstår. For det er noe med det overraskende i livet, tingene du kanskje ikke engang tror du vil like, men som kommer din vei og fanger oppmerksomheten på en annen måte enn slikt du går og gleder deg til og hvor du får akkurat det du forventer. Når en artist som Jonas Alaska gir ut en plate som potensielt kan sette fyr på verdens dansegulv, er det totalt overrumplende, og når det i tillegg viser seg å være så bra som Girl er gleden så uendelig stor.

Det er gode grunner til at Girl låter som den gjør. Etter fjorårets avgjort fine Roof Came Down (som hadde flere perler, ikke minst «I’ve Seen Heaven» og «Come Back Again»), følte Jonas seg tom, slik han alltid gjør etter å ha fullført en plate. Forskjellen fra tidligere var at han opplevde tomheten som enda mer tyngende enn normalt, og etter å ha hørt på Billie Eilish’ debutplate fikk han den lyse idé å prøve seg som profesjonell låtskriver. Dermed startet han prosessen med å skape sanger med artister som Astrid S og Dagny i tankene, for å slippe unna seg selv og for å stake ut en alternativ karrierevei. Det gikk sånn passe. Jonas likte de nye låtene han skrev så godt at han fikk lyst til å spille dem inn selv i stedet for å gi dem vekk. Riktignok kom han så langt som til at Dagny nesten spilte inn «You’re Not Fooling Anyone», men hun takket til slutt nei. Derimot takket hun ja til å være duettpartner med Jonas i stedet, og det mektige resultatet er å høre på Girl.

Det er blitt en iallfall borderline hedonistisk plate. Her handler det om dansing og klining og sjekking, lengsel og begjær; i overført betydning om jakt. Også dette er uventet fra en 33 år gammel familiemann og småbarnsfar, men det er en tematikk som kler musikken som hånd i hanske. Kall det gjerne «ungdomsmusikk», men husk at Jonas har hatt tanke for helt andre utøvere enn seg selv under låtskrivingen denne gangen. Han har beskrevet tekstene som raske skisser, men til skisser å være er de forbausende fullendte, små vignetter fra en tenkt tilværelse ganske ulik hans egen.

De to åpningslåtene, «You Can Do To Me» og «Light Switch» (den første singlen), betrakter Jonas selv som en slags tvillinglåter. I refrengene har han søkt å skape en varm og klam klubbstemning, mens versene har som funksjon å være lettere og lystigere. Det er en måte å tenke kontraster på som er definerende også for albumet som helhet, dette mørke og ofte voldsomme begjæret som balanseres av noe mer varig, men også drømmende og gjerne litt naivt.

De musikalske kontrastene er like viktige. Jonas Alaska og produsent Eivind Helgerød benytter grooves, beats og taktskifter for å konstruere sangene, for å tilføre dem farger og fasonger som gir en annen dynamikk enn det tradisjonelt singer/songwriter-aktige. I tillegg til konkret å være inspirert både av Cezinando og Billie Eilish, har Jonas studert låtstrukturene til Ed Sheeran for å finne ut nøyaktig hvordan han konstruerer hitlåtene sine, mens Eivind har kunnet tilføre eletroniske elementer og virkemidler som løsner opp og gir luft til sangene, noe han igjen ganske sikkert har studert hos produsenter som Foy Vance og Steve Mac (som begge har jobbet med Sheeran) for å finne ut av. I dette spennet ligger også mange av årsakene til at det endelige resultatet er blitt så vellykket. Girl er simpelthen dritbra produsert og arrangert, og den er ikke minst svært gjennomtenkt.

Mye av lyden besørges av Eivind (synther, trommeprogrammering og mer) og Jonas selv (gitarer, synther og piano), men de har også fått med seg noen gode hjelpere fordelt på de ti sangene. Superbassist Nikolai Hængsle Eilertsen er med på nøyaktig halvparten av dem, Billie Van og Mikhael Paskalev dukker (selvsagt) opp ved flere anledninger, og David Wallumrød (som var svært sentral på Roof Came Down) tryller med piano og synther på hele albumet. I tillegg får vi litt velplassert blås fra Jacob Eri Myhre og Andreas Rotevatn, Nicolay Tangen Svennæs bidrar med synth på «Light Switch», Øyvind Mathisen legger gitarer på «Together», og endelig må vi nevne Birkelunden Mannskor som dukker opp på «You’re Not Fooling Anyone» og «How Do I Love».

Nå skal det også presiseres at dette ikke er en renspikket danseplate. Det er en popplate. Danseskoene får avgjort kjørt seg i låter som «Minute» og «You Can Do To Me», men det er også storslått – og meget kyndig – balladekunst her, som for eksempel i «You Don’t Know How To Dance» og «Oh Baby Please».

Girl er blitt en plate som minner meg om betydningen av god popmusikk, om hvorfor hitlåter har en funksjon utover at de skal fenge på en overfladisk måte. Når popmusikk er på sitt beste – som her – har den evnen til å trenge dypere inn i oss. Den kan gi en mental fluktrute eller forsterke en sinnstilstand, den vekker følelser, den appellerer til kroppens forskjellige fibre, om den gir en euforisk lykkerus eller treffer oss i mellomgulvet med sine frydefulle ilinger. Den virkelig gode popmusikken berører selv de mest bortgjemte nervetråder og gir næring til hjernens gledessenter, innen medisinen kjent som nucleus accumbens. Når jeg sier at platen er dels hedonistisk ligger også det nedfelt her. Sanger som allerede nevnte «You Can Do To Me» og den siste singlen «Minute» gir deg ikke bare lyst til å kaste deg ut på dansegulvet, for å si det sånn.

Men først og fremst ligger platens styrke i det solide håndverket. Her er låtskriverkunst av beste merke, her er produksjon og arrangementer deretter, og alt er aldeles utsøkt fremført. Morsomt er også at Jonas synger veldig annerledes enn vi er vant til. Han drar på mye mer enn normalt, fordi produsenten har presset ham på akkurat dette. Der Jonas normalt gjerne gjør vokalen i ett take, har Eivind insistert på å gjøre flere. Fra disse har så de beste vokalprestasjonene blitt valgt ut. Det hender at det blir bedre plater av en slik metode.

I den forbindelse må jeg også trekke frem hvor leken vokalen er på denne platen. Jonas skriver tekster med til dels søkte, men for det meste svært effektive ordspill og (nød)rim, og det er gøy å høre hvordan de blir del av melodiene, hvordan vokalen beveger seg som en bølgende organisme gjennom musikken. Det virker fullkomment uanstrengt, men må nødvendigvis kreve en betydelig kunnskap om melodiføring og struktur. Jonas rapper ikke, men måten han lar ord følge melodi på, føles beslektet. Dette bidrar også til inntrykket av en plate som spruter av musikalsk overskudd. Vi er med på en tøylesløs ferd, et forrykende bukkeritt gjennom forskjellige stemninger og lydkollasjer.

Oh how good it felt being nothing but reckless
Just hanging around your neck like a necklace
Dance around to the beat and the sound of 90’s Madonna
Can’t believe I said you can do what you wanna

Ovennevnte sitat er hentet fra «Minute» og står som et godt eksempel på Jonas’ lek med ord og strålende opplagte fraseringer. Det kan også være en delforklaring på hvorfor Girl lyder så udiskutabelt spontant, alt det bunnsolide håndverket til side. Det er proft og fint og alt det der, men platen har en løs og ledig grunntone som til syvende og sist er med på å skyve det som virkelig spiller noen rolle i front, selve sangene. Eivind Helgerøds produksjon tar hele veien sangene på dypeste alvor, og det foregår i dette tilfellet gjennom beats og grooves uvante for Jonas Alaska (og i grunnen for tilhørerne), men uten at de av den grunn havner i bakgrunnen. Tvert imot forsterkes de av virkemidlene som tas i bruk, og derfor tør jeg påstå at «Just A Friend», «Light Switch», «You Don’t Know How To Dance», «Minute» og «Somehow» er blant det ypperste Jonas Alaska noen gang har spilt inn. Ikke et vondt ord om tidligere triumfer som «Tonight», «If Only As A Ghost» eller «Love You Right», jeg vil bare få understreke at sangene på Girl er helt på høyde med det beste han har gjort før – og vel så det.

Forskjellen på denne nye platen og de foregående – i tillegg til alt som er nevnt angående produksjonen og tilnærmingen til låtene – er underholdningsverdien. Jeg betrakter Girl som mer av en forundringspose enn forgjengerne. Djevelen ligger som kjent i detaljene, og her foregår det så utrolig mye gøy at platen burde være pensum i… tja, et eller annet fag på musikkhøgskolen. Hvis det ikke finnes, finn det opp! Det dreier seg om akkordskifter, temposkifter, velplasserte mellompartier, vokale krumspring, spenstige beats, ubestemmelige lyder – i det hele tatt en gedigen verktøykasse av virkemidler og skamløst effektive triks.

Det går kanskje frem av denne teksten at jeg er litt fan? Det er mye fordi Girl har vekket entusiasten i meg (ikke at det skal så mye til), noe som lett inntreffer når jeg får det uventede inn i øregangene og derfra lar meg begeistre. Da vokser musikken i styrke og blir muligens også større enn den strengt tatt er ment å være.

Fordi: Girl er et utsøkt eksempel på hvor fin popmusikk kan være i egenskap av kun å være popmusikk (hva nå det til enhver tid er), men så har det seg slik at jeg i tiltagende grad de siste fem-seks årene har strevd med å høre på moderne pop, eller hitmusikk – kall det hva du vil. Jeg har etablert et personlig skille ved året 2013, og har i tiden etter det oppfattet hitmusikken som å ha blitt mer generisk, strømlinjeformet og formulaisk, at produsenter og låtskrivere på paradoksalt vis har forsøkt å overgå hverandre i å låte likt etter tankegangen «funker det for dem, så funker det sikkert for meg også». Kanskje har jeg tatt feil?

Jeg har bestandig slått meg på brystet med at jeg ikke vender den rådende hitlistemusikken ryggen, fordi jeg vet at det alltid dukker opp nye og spennende artister også i de mest utspekulert kommersielle og – for mange – spekulative miljøer, men det har vært en krevende øvelse de siste årene. Jeg har funnet veldig mye god musikk – også «moderne» popmusikk – andre steder enn på hitlistene, og da har jeg liksom følt at jeg har hengt med likevel. Men hele veien har jeg skammet meg en smule over å være avvisende til den rene hitmusikken, «dritten» som spilles på de kjipeste radiostasjonene. Jeg har følt meg fordumsfull og gammel, som er det stikk motsatte av hva jeg ønsker å være. Det er da Girl med et smell kommer inn i livet mitt og forsøker å vise meg veien tilbake. Den moderne popmusikken trenger vitterlig ikke være formelbasert og liktlydende, den kan fortsatt være overraskende, overrumplende, levende og banebrytende. Girl er alt dette og mer, en skattkiste av en plate som mer enn noe annet gjør meg jublende glad.

Er det en fordel at poplåter er korte? Som regel ja. Jonas Alaska og Eivind Helgerød har forstått verdien av å si det som trengs innenfor roughly tre minutter, og Girl tikker inn på totalt 33. En sjukt catchy låt som «Light Switch» kan helt fint vare i fattige 2 minutter og 11 sekunder så lenge tiden brukes så godt som her, så får det heller være at både «Just A Friend» og «Somehow» bikker fireminuttersmerket. De to sangene avslutter tross alt platen på aller beste vis, førstnevnte som den mest stemningsfulle, dvelende, såre og håpefulle danselåten av dem alle, og sistnevnte som platens sakrale koda, en enkel kassegitarbasert ballade som ender i kaskader av lyd og følelser, med synther og blåsere og kor og en Jonas Alaska som synger med all den kraften han har:

This isn’t going away
I know that
I only need you to stay for a moment
Hear me out, fear and doubt
Only made me hold back
I’m only trying to say I know that now
Do you love me
Somehow

For å si det sånn, jeg blir værende. Takk for musikken!

PS! Jeg har gjort et intervju med Jonas Alaska om den nye platen for Ballade. Det kan du lese her.