Jeff Lynne’s ELO
«Alone In The Universe»
(Columbia/Sony)
[usr 5 text=»false»]

Da Jeff Lynne ga ut det forrige ELO-albumet Zoom i 2001 (det første siden Balance Of Power fra 1986) skrev Dagsavisens eminente anmelder Geir Rakvaag noe sånt som at om den platen hadde vært utgitt av et ungt og ukjent band ville den blitt gjenstand for massiv oppmerksomhet og kritikerros. Jeff Lynne lager så god popmusikk at det ville vært høyst sannsynlig, men med et bandnavn hvis storhetstid var på 70-tallet og for øvrig 15 års mer eller mindre gyldig fravær ble det ikke slik. De av oss som elsket Electric Light Orchestra fra før øynet nytt håp for popens videre eksistens, mens resten av verden ikke brydde seg filla om Zoom. Nå er Jeff Lynne atter tilbake, «bare» 14 år på etterskudd denne gangen, med en plate som er minst like god som forgjengeren, men på grunn av at musikkbransjen er blitt som den er blitt, vil den neppe selge stort. Hadde det vært opp til meg ville Alone In The Universe blitt en megasuksess, så jeg får bare gjøre det lille jeg kan ved å skryte den opp.

Les også: The Beatles i lyd og bilde

Men før jeg trekker frem superlativene må jeg nevne at platen er kreditert Jeff Lynne’s ELO. Årsaken til det er at Lynne og den gamle trommeslageren fra det originale Electric Light Orchestra eier bandnavnet sammen. De to har ikke snakket med hverandre på 30 år eller mer, og Bevan har turnert med sitt ELO Part II og gitt ut et par plater ingen har vært interessert i, mens Lynne har puslet med sitt. Det inkluderer et par soloalbum, tid i Traveling Wilburys. masse produksjonsjobber, nevnte Zoom, noen ELO-konserter og en samleplate utgitt i 2012 med nyinnspillinger av de største ELO-slagerne.

Les også: Billy Gibbons’ fantastiske solodebut

Nå viser han imidlertid at det virkelig er liv i den 67 år gamle skrotten med en plate som strutter av poplykke, varme harmonier og melodier svært få på denne siden av The Beatles er i stand til å hoste opp. Tre låter fra Alone In The Universe er sluppet forut for albumet, eventuelt «sluppet». Fysiske singler er det jo ikke mye av lenger, men «When I Was A Boy», «When The Night Comes» og «One Step At A Time» er utgitt som digitale singler, og både samlet og hver for seg har de pekt i retning av et fantastisk album. Ofte er det dessverre slik at mange blåser de beste låtene i en slik situasjon, men med Lynnes teft for den perfekte popmelodi er så ikke tilfelle her. Takk og lov.

Riktignok er de tre blant albumets beste, men de får svært godt følge av «Love And Rain», «Dirty To The Bone» og «Ain’t It A Drag» for å ha nevnt de mest umiddelbare. Alle disse, med unntak av den noe seigere «Love And Rain» og balladen «When The Night Comes» er up tempo popmusikk, og samtlige har de melodiene. Lynne er en låtsnekker som kan lære bort noen lure knep til hvem det skulle være, en mester i faget som trekker veksler på 50 år som musiker og enda mer som musikkfan. Du hører oppveksten hans i sangene, artister som Chuck Berry, Everly Brothers og Roy Orbison (som han covret på 2012-soloalbumet Long Wave) som har satt sine tydelige fotavtrykk på Lynnes musikk.

Les også: Jean-Michel Jarre med overraskende mesterverk

Electric Light Orchestra ble i sin tid kjent for sin såkalte symfoniske popmusikk, der de benyttet strykerinstrumenter som en aktiv ingrediens. Det er det slutt på. Lynne spiller alle instrumenter selv, og ingenting her lyder som «Livin’ Thing», «Evil Woman» eller «Telephone Line». Sangene er likevel melodiøse på samme måte. Her og der er det noen elektroniske strykere, men de er ikke til stede som før. Jeff Lynne vet derimot nøyaktig hva han skal gjøre for å bygge opp en melodi, føre oss til refrenget, legge inn et break som sitter og så dundre på med refrenget igjen. Det er det popmusikk handler om, først og sist.

Tittelkuttet, «The Sun Will Shine On You» og «All My Life» er alle ballader og marginalt mindre umiddelbare enn resten, mens «I’m Leaving You» er pur Orbison, en storslått og pompøs «takk for meg»-sang som iallfall ikke jeg klarer å beskytte meg mot. Det er også to «bonuslåter» her, rockabilly-øvelsen «Fault Line» og den svulstige «Blue», to låter som i gamle dager ville blitt brukt som B-sider på singler, og som det er like greit å betrakte isolert sett. De matcher ikke resten av sangene.

Tekstene er ikke mye å mase med, fulle av klisjeer som de er. «She’s dirty to the bone/She cheats at everything she does/She’s dirty to the bone/She cares for nothing but herself» (fra «Dirty To The Bone») og «Love and rain oh the pleasure and the pain/Never feel the same again for love and rain» er bare to eksempler på at det er lurt ikke å henge seg for mye opp i den siden av saken. Men når ble vel popmusikk en øvelse for nobelprisvinnere i litteratur? Det er ikke så nøye når du skriver melodier som er lysår bedre enn hva tekstene er dårlige.

Morsomt – og forutsigbart – er det også at Jeff Lynne insisterer på å bevare ELOs gamle visuelle kjennetegn, romskip-logoen. Det seiler stadig gjennom universet – det samme universet som Lynne føler seg så alene i «now you are gone» og hans eneste følgesvenn er en gitar – en lekker Gibson Les Paul. Den tar han ut på veien i april for å videreføre suksessen fra en konsert han holdt i Hyde Park i september i fjor der 50 000 billetter ble solgt på et kvarter. Det sier noe om Jeff Lynne og Electric Light Orchestras status. Jeg tipper billettsalget også denne gangen vil gå strålende, og la oss håpe at også Alone In The Universe selger anstendig. Den fortjener det.

Sjekk også: Spilleliste med 50 av Jeff Lynnes viktigste låter