Bendik Brænnes triumf
I don’t wanna be out of time
I don’t wanna be past my prime
Bendik Brænne står virkelig ikke i fare for å være umoderne eller over middagshøyden på sitt sjette album, ferske Birds Are Real. Tekstlinjene over er hentet fra «The Dodo», en enestående melodiøs poplåt av det slaget han er så god på, der den utdødde fuglen står som bilde på hvordan det kan fortone seg å ikke lenger være fullt så ung og selvsikker som man en gang var.
Birds Are Real er som Bendik Brænne-plater flest, tydelig annerledes enn sin forgjenger. Det er en arbeidsmodell han har benyttet med stort hell så langt i karrieren, men hvis platene hans kan deles inn i to avdelinger representerer de tre første americanasjangeren i noen forskjellige avskygninger. Det nydelige fjerdealbumet Benedictionary fra 2018 var en akustisk skillevegg som ledet over til pop-Bendik som fikk sitt reelle utløp på Personal Best? fra 2020, før det nye albumet fremstår som en seriøst vellykket fusjon av innsmigrende pop- og soulmelodier – og langt bedre enn sin forgjenger som muligens benyttet et spørsmålstegn i tittelen mer bevisst enn både vi og Bendik kunne ane da den kom. Birds Are Real er rett og slett en ellevilt mye bedre plate.
Bendik er en usedvanlig begavelse. Han er en leken låtskriver, arrangør og produsent som med tilsynelatende utømmelig fantasi og skaperkraft kan løfte det ordinære til det ekstraordinære. Han er en vaskeekte multiinstrumentalist og tusenkunstner, men er heller ikke fremmed for å leke med andre. At hans beste album til dato er et samarbeidsprosjekt i ordets rette forstand er muligens et paradoks, uten at det dermed sagt er en ulempe.
Birds Are Real ble til i Bendiks og Preben Sælid Andersens (Hajk, Death By Unga Bunga) nybygde Globus Studio i Oslo, og de har skrevet alle sangene i kompaniskap, i tillegg til at de spiller de fleste av platens instrumenter. (Andre musikere som har vært innom er Chris Holm, Tor Egil Kreken, Thomas Gallatin, Lise Sørensen Voldsdal og Hans Foyn Friis.) De har fått ytterligere hjelp på tekstsiden av Sjur Lyseid (The Little Hands Of Asphalt, Sunturns) som også er tilknyttet studioet, og dette trekløveret har nå kommet opp med ti fullkomment forførende låter som – selv om det er tidlig i sesongen – nesten helt sikkert vil bli stående som en av denne høstens virkelig store utgivelser, og for den saks skyld noe av det beste vi er tilgodesett med i hele 2023.
Det er blitt veldig moderne å slippe en bønsj med digitale singler forut for et album, og åpenbart ikke i tiden å slippe en Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band eller The Queen Is Dead som lyn fra klar himmel. Av de ti forholdsvis korte låtene på Birds Are Real er fire av dem utgitt fra før – tre av dem tilbake i 2022, faktisk – men selv om jeg alltid får med meg nytt fra en artist som Bendik er det sjelden det digitale singleformatet blir med meg videre i særlig grad. Til det er mengden ny musikk som velter over oss for stor, og for meg er det fremdeles albumformatet som har størst tyngde. Dermed blir disse digitale prøveklutene stående tilbake med lua i hånda, og jeg har ikke viet de fire singlene så mye oppmerksomhet som jeg kanskje burde. «Everything/Everything», «The Dodo», «I’ll Do Anything» og årets «Coming Up Again» har alle kommet og gått, men for lytteopplevelsen jeg har hatt av Birds Are Real har det vært en fordel. Det er egentlig bare førstnevnte jeg har hørt litt ekstra på, men ikke mer enn at også den fremsto som relativt «ny» da jeg ga meg i kast med hele albumet.
Det er når du hører en plate som denne i hele sin prakt, gjentatte ganger slik det ofte er lurt, at hver enkelt sang får sin endelige fasong, blir komplett i sitt uttrykk, og gir mening på et større, mer overordnet plan. Jeg er ganske sikker på at de fleste artister som ikke jager flyktige hitsingler fremdeles skaper musikk med albumformatet som rettesnor, at de er ute etter en helhet som sier noe om hvor de befant seg i det aktuelle tidsrommet av livene deres, et dokument for ettertiden, som en slags musikalsk syvende sans. Og hvor befant Bendik Brænne seg i perioden han spilte inn denne platen? Det korte – og åpenbare – svaret er at han befant seg på et veldig godt sted kreativt sett, og at han sammen med sine nye våpenbrødre har skapt noe helt unikt.
Særlig føler jeg meg trygg på at samarbeidet mellom Bendik og Preben har vært fruktbart utover det helt innlysende. Når du graver dypere ned i hver enkelt sang melder det seg en snikende mistanke om at de har gjort hverandre bedre, at de i sine nye samarbeidspartnere har funnet ting som har kommet dem begge til gode. Selv om Birds Are Real udiskutabelt er et Bendik Brænne-album har det mer enn en anelse av Hajk i seg, og jeg vil bli overrasket om ikke Preben også har tatt med seg bevisst eller ubevisst inspirasjon fra alle timene med Bendik inn i sitt videre arbeid med Hajk.
Et av de viktigste kjennetegnene for denne platen er de mange gode, ofte oppsiktsvekkende, akkordprogresjonene. Det er noe Bendik for så vidt alltid har vært god på, men som det også finnes mye av på de to Hajk-platene, Hajk (2017) og Drama (2019). I så måte er Jonas Alaskas siste utgivelse, fantastiske Girl fra 2021, en naturlig sammenligning, også fordi han og Bendiks stemmebruk har en del likhetstrekk. Bendik er i tillegg fra naturens side å anse som en nokså snedig tekstforfatter, og den muligens enda mer finurlige Sjur Lyseids ordrike tekstunivers bare forsterker følelsen av Bendik Brænne, til tross for at Sjur har skrevet mye av det som blir sunget på Birds Are Real.
Det er i all hovedsak en stillfaren plate, men mange av sangene er likevel ganske kjappe i steget. «The Dodo» er en av disse dønn fengende uptempo-låtene og kanskje den mest umiddelbare, men den står ikke mye tilbake for «Can’t Say Anything Without Hurting You» eller «Coming Up Again». Men kanskje er det de mer soulaktige balladene som stikker dypest? «Everything/Everything» og «Hurts So Good» er kan hende de to aller fineste sangene Bendik har skrevet i sitt liv, og da skal du ikke utelukke at samarbeidet med Preben og Sjur har vært avgjørende. «I’ll Do Anything» i samme kategori er også enestående fin, på grensen til det overjordiske – ikke minst når Bendik synger «I’ll try to overcome my fear of flying too close to the sun», og han avløses av et sommerlett instrumentalparti med plystrelignende synthlyder og fuglesang. Også den innsmigrende mellomtempoballaden «Numbers Game» med sine nydelige Philly soul-harmonier er spesiell. På sitt fineste er det nesten som å høre Harold Melvin & The Blue Notes, vel å merke uten at vi skal sammenligne Bendik Brænne med Teddy Pendergrass.
Det musikalske overbygget på Birds Are Real er noe av det stødigste jeg har hørt på lang tid, en utsøkt konstruksjon av like deler slick soul og klassisk pophåndverk, med en nesten skremmende vellykket detaljrikdom i arrangementene. Det luftige lydbildet avdekker en nærmest overstyrt meloditeft som er i evig konkurranse med seg selv der den ene melodilinjen overgår den andre – igjen og igjen – og de florlette vokalharmoniene kommer inn på akkurat de rette stedene. Det er ikke bare «Numbers Game» som er et utmerket eksempel på akkurat dette, også «Hurts So Good» utmerker seg. Her er harmoniene så vakre at de gjør meg svimmel, og akkurat som da du var liten og kjørte karusell i barnehagen, er det sånn her at du jager den samme følelsen fordi den er så intenst god. Det har ikke bare med de Beach Boys-aktige harmoniene i seg selv å gjøre, men hele det musikalske forløpet som foregår over platens kanskje aller mest stilsikre og velarrangerte 40 sekunder. Lenger er ikke dette partiet, og da Bendik og hans nye band spilte «Hurts So Good» under albumets releasekonsert på fredag var koringen erstattet av en vesentlig lengre saksofonsolo som også var hinsides vakker. Det er da du vil rett opp på karusellen igjen og bli like svimmel, én gang til.
En av mine store kjepphester i livet er at magi finnes. Jeg er ikke religiøs, ei heller overtroisk, men jeg er helt sikker på at visse steder oppstår uforklarlige fenomener som ikke trenger en forklaring. I kunsten, og for mitt vedkommende særlig i musikken, er dette ikke bare tydelig, det er overtydelig. Det har å gjøre med den følelsesmessige innvirkningen musikken har på meg, hvordan musikken tar bolig i meg og spiller på mine egne indre strenger. Jeg tror fullt og fast på at bak disse reaksjonene ligger ting utenfor vår fatteevne, at denne magien eksempelvis oppstår når flere mennesker kommer sammen, og som med Birds Are Real skaper musikk du aldri har hørt før, men som resonnerer i hver fiber av kroppen, både mentalt og fysisk. Jeg er ikke i nærheten av å kunne forholde meg til slike følelser intellektuelt, men velger å være takknemlig for at dette merkelig uforklarlige – det magiske – er til stede i virkelig god musikk.
Det er ikke dette som gjør musikken god, det er dette som gjør at musikken varer, og i det perspektivet er Birds Are Real magisk. Det er også Bendik Brænnes foreløpige mesterverk og en plate som vil bo i meg resten av min levetid. Måtte det være snakk om mange, mange år. Med en gave som denne, nekter jeg nemlig å gi slipp. Når den pastorale avslutningssangen «Endlessly» toner ut i et storslått og orgeltungt koda tenker jeg at plater som denne er ment for evigheten.
PS! Da jeg var på Parkteatret og så Bendik på fredag, slo det meg at han ganske sikkert har i seg en plate med et for hans del hittil uutforsket groove. Slik jeg ser det består Bendik Brænne av like deler blod, bein og musikk, og med noe i nærheten av det bandet han hadde med seg (Nikolai Grasaasen, Edvard Synnes, Martin Morland og Bjørn Sæther) kan han utrette store ting for mellomgulvet. Om ikke vi snakker full James Brown & The J.B.s eller Sly & The Family Stone så iallfall noe som tangerer Little Feat eller Hall & Oates. Det hadde vært fett. Frøet er herved sådd.
