Mennesker og maskiner i skjønn forening

JMJ studio9 CREDIT  HerveLassince 86852315 - Mennesker og maskiner i skjønn forening
Jean-Michel Jarre er en slags elektronikamusikkens gudfar, hvilket gjenspeiles i hans nye plate der han samarbeider med en rekke moderne artister. Foto: Sony Music
homepage large.8e14d669 - Mennesker og maskiner i skjønn forening
Jean-Michel Jarre
Electronica 1: The Time
Machine
(Columbia/Sony)
6 Stars
Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av Jean-Michel Jarre. Den franske elektronikapionéren har alltid stått for meg som “too much”, med spektakulære konserter der det har kunnet virke som det skulle handle om alt annet enn musikken, og når det er sagt; musikk som ikke har interessert meg nevneverdig. I ettertid ser jeg at jeg har feilvurdert både Jarre og musikken hans. Plater som Oxygène og Équinoxe har åpenbare kvaliteter som ikke bare var bemerkelsesverdige i sin samtid, men som også har hatt uvurderlig påvirkningskraft og innflytelse over den elektroniske populærmusikkens videre utvikling. Videre skal vi heller ikke glemme hvilken innvirkning sceneshowene hans har hatt på dagens super-DJer. Jean-Michel Jarre var i sannhet forut for sin tid.

På sitt nye album Electronica 1: The Time Machine har den nå 67 år gamle Jarre valgt å samarbeide med 15 forskjellige artister som i mange av tilfellene har latt seg inspirere av hans musikk, men også med noen som har holdt på like lenge som ham (eller lenger), slik som Tangerine Dream, Laurie Anderson og, mer overraskende, Pete Townshend. Arbeidet har vært langvarig. I fire år har han reist verden rundt for å møte de forskjellige artistene personlig og spille inn låtene sammen med dem. Adskillig mer vanlig i våre dager er at artister utveksler lydfiler digitalt, men Jarre har villet tilføre det menneskelige elementet som ligger i å spille sammen. Det merkes. Som tittelen antyder er dette et todelt prosjekt, og plate nummer to skal utgis i 2016. På ønskelisten min for samarbeidspartnere der er Daft Punk, Underworld og Hot Chip, alle band som ville fungert fint i dette formatet. Jeg krysser fingre.

Les også: Strøken danseplate fra Hot Chip

Men nu: Electronica 1! Ved siden av de tidligere nevnte artistene samarbeider Jarre på denne første platen med M83, Air, Fuck Buttons, Little Boots, Boys Noize, Vince Clarke, Armin van Buuren, Lang Lang, Gesaffelstein, Moby, John Carpenter og 3D fra Massive Attack. Kjente og ukjente navn om hverandre der, altså. Samtlige må sies å være musikalsk givende møter med til dels svært forskjellige uttrykk, men flettes sammen til en helhetlig elektronisk eventyrstund.

Åpningen, tittelkuttet som er spilt inn sammen med den tyske DJen Alexander Ridha, bedre kjent som Boys Noize, åpner nærmest sakralt, og kobles med et tema som kan minne om starten på Mike Oldfields “Tubular Bells”, også ispedd et heftig, upbeat rytmemotiv. Det er en knallstart som leder videre inn i den fine “Glory”, også den en smule sakral. Den starter som en nedpå ballade med Anthony Gonzalez’ karakteristiske “svevende” vokal, og er en fantastisk låt som vokser i tempo og intensitet, veldig typisk for M83 med sing-a-long/chant utover i hendelsesforløpet. Air er gjester på neste låt, “Close Your Eyes”, et imponerende samarbeidsprosjekt fullt av varme og intimitet. Jarre forteller i coverheftet om hvordan Air og han selv deler den franske tilnærmingen til elektronisk musikk som han betrakter som mer impresjonistisk der den tyske (eksemplifisert spesielt av Kraftwerk) er kaldere, mer robotaktig eller mekanisk. “Close Your Eyes” låter da også ytterst menneskelig.

“Automatic” er todelt, et samarbeid med Vince Clarke, mannen bak den første Depeche Mode-platen Speak & Spell og senere Yazoo og Erasure. Den er basert på to demoer Jarre tok med seg til Clarkes studio i Brooklyn der de har lykkes i å sammenføye sine to distinkte uttrykk til å bli ett. Det er suggererende og vakker instrumentalmusikk, up-tempo, men svevende, en låt det er lett å la seg henføre av. “If..!” er platens første rene poplåt, men det er en poplåt med skarpe kanter. Den innsmigrende og søte stemmen til Victoria Hesketh alias Little Boots kontrasteres av et spennende rytmemønster og overraskende lyder som kommer herfra og derfra i en pågående kakafoni. “Immortals”, samarbeidet med Bristol-duoen Fuck Buttons, kunne vært filmmusikk. Ifølge Jarre så begge parter for seg det samme scenariet, uavhengig av hverandre: En mann på toppen av et fjell der han gjennom stormen hører en malstrøm av lyder både fra fjellet og byen som ligger i dalen nedenfor. Hvorfor ikke, sier nå jeg. Fantastisk låt.

“Suns Have Gone” er umiddelbart nydelig, et deilig samarbeid med Moby som jeg alltid har vært litt ambivalent til. Men her er han god, veldig god. Han synger flott, og melodien er utsøkt, for ikke å si smakfull. Dette er også strålende elektronisk popmusikk, men i en helt annen skuff enn ovenfor nevnte “If..!”. “Conquistador” er mørk og dyster, et samarbeid med den franske technoartisten Gesaffelstein, kjent av sine foreldre som Mike Lévy. Det er et av mange skarpe stemningsskifter på denne platen, men hver gang funker det. Nok en glitrende instrumental her, med en melodilinje av svakt arabisk opprinnelse koblet med storslått gotisk atmosfære og elektroniske effekter. Den glir nesten umerkelig over i “Travelator (Part 2)” som er det overraskende Pete Townshend-samarbeidet. Jarre har bestandig beundret Townshend for å ha introdusert sequencere og synther til The Whos musikk, for ikke å snakke om konstruksjonen rockopera. I det perspektivet var det naturlig for Jarre å kontakte Townshend i anledning dette prosjektet. Resultatet? Dødsfett!

Les også: Komplett glede med New Order

“Zero Gravity” er en nesten syv minutter lang instrumental, et samarbeid med de tyske elektronikapionérene Tangerine Dream og den siste innspillingen til Edgar Froese før han døde i januar i år. Dette er storslått og uendelig vakkert, et av de aller flotteste sporene på platen. Laurie Anderson har spilt med Jarre tidligere, og hun er tilbake i den spennende “Rely On Me”. Det er en kjærlighetssang mellom menneske og smarttelefon, et naturlig sted å bevege seg innen kunstens verden i 2015. Med den hollandske produsenten Armin van Buuren og låta “Stardust” tar vi steget over i trancemusikkens fascinerende og hypnotiske verden. Det er nok et vellykket musikalsk møte som er lekent, lekkert og medrivende.

Samarbeidet med Robert del Naja alias 3D fra Massive Attack er møkkete, triphoppete elektronika med en minimalistisk instrumentering ulik alt annet på albumet. “Watching You” er sannsynligvis det stykket musikk som krever mest på dette albumet, og jeg er usikker på hva den gjør for helheten. Jeg liker den godt, men den skiller seg veldig ut. “A Question Of Blood” er ikke så mørk som tittelen tilsier, selv om den er et samarbeid med horrorfilmskaper og komponist John Carpenter. Det er et pent lite instrumentalspor som nok kunne egnet seg på rett sted i en av Carpenters filmer.

Avslutningssporet “The Train & The River” er et samarbeid med den kinesiske pianisten Lang Lang og en av platens mest minnerike stunder. Det er et fantastisk stykke musikk som er en sammenblanding av Jarres elektroniske lekelyst og eksperimentvilje og Lang Langs nydelige pianotriller. Jarre omtaler kontrasten som musikkens Yin og Yang der pianoets flytende akustiske aspekter møter de tunge mekaniske elementene innen elektronisk musikk. Det fungerer helt fantastisk, og Jarre hevder at det er en perfekt avslutning på Electronica 1 og bro til oppfølgerplaten. Jeg gleder meg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *