Jakten på den perfekte Negroni

Hvordan jakte på en cocktail som er perfekt i seg selv? Negroni er like deler gin, rød vermut og bitter, og det skal ifølge puritanerne helst være en gin i London Dry-familien som Tanqueray eller Gordon’s, Martini Rosso og Campari, 3 centiliter av hver. Som man forstår er det en alkoholsterk, bitter og barsk cocktail, men det er også en usedvanlig elegant drink, perfekt i all sin røffe enkelhet.

Jeg har ikke vært Negroni-fan i mer enn et par år, men etter at jeg først fikk smaken på denne edle cocktail har jeg ikke sett meg tilbake. Tidligere i sommer skrev jeg en artikkel for D2 der jeg ba tre kjente bartendere i Oslo lage sin versjon av klassikeren som sies å stamme fra Caffè Casoni i Firenze (der Caffè Roberto Cavalli ligger i dag) der grev Camillo Negroni en aften i 1919 ba bartenderen Fosco Scarselli om å pimpe opp hans vanlige Americano ved å bytte ut det sedvanlige sodavannet med gin. Som sagt, så gjort, og den gode bartender æret greven ved å oppkalle nyvinningen etter ham.

Dette er den mest utbredte av flere opphavshistorier, og Orson Welles traff spikeren på hodet da han i 1947 uttalte følgende: «The bitters are excellent for your liver, the gin is bad for you. They balance each other.» Noe spøkefullt der altså, men det er en myteomspunnet og legendarisk drink, og saken er at de tre ingrediensene kombinert med nok isbiter og en stripe appelsinskall som er «twistet» over drinken rett og slett er perfekt balansert smaksmessig. Bitterstoffene fra Camparien kompletteres av sødmen fra vermuten og urtene og tørrheten fra ginen, og skaper et himmelsk resultat.

Bartenderne jeg engasjerte i D2-artikkelen laget hver sin merkbart forskjellige tolkning. Jan Vardøen (Bar Boca, Villa Paradiso, m.fl.) leverte en strengt tradisjonell Negroni, regjerende norgesmester Antonio Naranjo Navares (Himkok) laget en «nybegynnerversjon» der han tilførte tyttebærsirup for å dempe bitterheten, mens Anne Maurseth (Pigalle) klinte til med en ellevill tolkning der ginen var erstattet av kokosinfusert tequila, og den røde vermuten erstattet av ananasinfusert hvit vermut. Bare Camparien var tilbake, men det smakte fremdeles som en Negroni.

Men hvor finner du egentlig den perfekte Negroni?

Den dukket opp for meg i Reggio Emilia for to uker siden. Det er en mellomstor norditaliensk by med en sterk mat- og drikkekultur, på samme togstrekning som Bologna, Parma og Modena. På Piazza Fontanesi i gamlebyen i Reggio Emilia ligger flere hyggelige serveringssteder, inkludert en av byens beste cocktailbarer som heter The Craftsman. Min perfekte Negroni fant jeg imidlertid på nabostedet Caffè Fontanesi, et adskillig mindre ambisiøst sted i cocktailsammenheng, men her fikk jeg altså det virkelige svaret på aftenbønnen. Hva var hemmeligheten, undret jeg? Hvilke mystiske, magiske ingredienser var brukt for å få meg hensatt til den bablende, dypt takknemlige tullingen jeg ble forvandlet til?

Svaret var like overraskende som det egentlig var innlysende: En gin av typen London Dry, Martini Rosso og Campari. Riktignok i et dønn nøyaktig blandingsforhold, men likevel. Her var det ingen mystikk i det hele tatt, ingen eksperimenter eller fikling, bare ren perfeksjon. Isbitene var små nok og mange nok og kjølte ned drinken perfekt samtidig som den sakte, sakte smeltet og blandet seg med de tre ingrediensene.

Les også: Helles store guide til Reggio Emilias beste restauranter og barer

Hverken The Craftsman, baren rett ved siden av, eller Jigger, en annen av Reggio Emilias mest kjente barer litt lenger bort i gata, serverte en like god Negroni. Den var god begge steder, men ikke så god som på Caffè Fontanesi. På The Craftsman lager de også en cocktail som ligner, med bitteren Cynar i stedet for Campari, men også tilsatt litt bergamottlikør og urtebitter. Den smaker utsøkt og bærer navnet Il Conte in Vacanza (greven på ferie), men en klassisk Negroni er bedre.

På Jigger snakker jeg med bartenderen Samuele Campanini som lager en meget god Negroni, men også hans tradisjonelle versjon må vike for den jeg fikk på Caffè Fontanesi. Samuele forteller meg at han er opptatt av Negroni, og i en Campari-konkurranse for en tid tilbake deltok han med en asiatisk Negroni-tolkning som jeg ber ham servere meg. Den er god, men klassikeren er bedre.

Negroni er likevel verdens enkleste cocktail å lage, og du kan gå inn i nesten hvilken som helst bar i hele verden og be om en. Hvis bartenderen sier at han ikke har Negroni på menyen, er det ingenting i veien for at du motsier ham på en pen måte. Det er nemlig ikke mange barer som ikke har en flaske gin, en flaske rød vermut og en flaske Campari stående. Det er alt du trenger, og husk: LIKE DELER. Pluss isbiter og helst litt appelsinskall.

Oppskriftene på Negroniene til Jan Vardøen, Antonio Naranja Navares og Anne Maurseth får du ved å klikke deg inn på D2-artikkelen som du finner her, der du også kan lese om deres forskjellige synspunkter på den berømte cocktailen.

Til slutt får du oppskriften på Samuele Campaninis asiatiske Negroni som han var så snill å dele:

Un Altro Giro di Giostra

3 cl sake

3 cl soju (koreansk risbrennevin)

3 cl Campari

En dæsj bitter

2 teskjeer Nikka From The Barrel (japansk whiskey)

Ha whiskeyen i et stort mikseglass, rør rundt og hell ut for bare å bevare aromaen. Deretter har du alle ingrediensene i mikseglasset, rører, og har over i et ferdig avkjølt glass. Ingen isbiter, men en twist av pomelo, eventuelt grapefrukt.

Les også: Den perfekte Aperol Spritz