The Needs
«You Need The Needs»
(Jansen Records)
[usr 6 text=»false»]

Ikke til forkleinelse for dem som skriver pressemeldinger og følgesskriv til nye plater (jeg har skrevet min skjerv av dem selv), men det er svært sjelden disse varedeklarasjonene faktisk inneholder poenger utover det faktabaserte som kan brukes i en anmeldelse. Men den personen som har skrevet pressemeldingen som ledsager debutalbumet til The Needs har truffet spikeren på hodet med denne formuleringen: «Hva trenger du for å overleve? Primærbehov som mat, vann og tak over hodet, selvfølgelig – men er du som oss, er gitarbasert musikk med uimotståelige refrenger og enorme riff, helt der oppe med familie og en lønn man kan leve av. Det er her The Needs kommer inn i bildet. Du trenger – you need – The Needs. Norges nye power-pop-helter.»

Da «Summerbore», The Needs’ første single, ble utgitt i begynnelsen av mai var det et forvarsel om at sommeren var i sikte. Den ble til alt overmål årets desidert beste sommerlåt for mitt vedkommende, en eksplosjon av godt humør, overstyrte gitarer, energisk punkdriv og en melodi verdt å drepe for, det hele unnagjort på i overkant av to og et halvt minutt. Sånn kan det også gjøres.

Nå er debutalbumet ute, og det er fullt mulig å argumentere for at det burde vært utgitt tidligere slik at sommeren 2019 ville blitt enda bedre. Alternativt kan vi forsvare den sene utgivelsen med at det er plater som denne som gjør sommeren endeløs. You Need The Needs (jeg er usikker på om jeg synes tittelen er god eller bare dum) er noe av det mest umiddelbart fengende jeg har hørt på lenge, fylt til randen med sprudlende, supermelodiøs poppunk som trekker veksler på musikken til Ramones, Sham 69, The Replacements, Teenage Fanclub, Weezer, The Vaccines og mye mer. Det er en fest av en plate.

Som mange vil vite er The Needs en slags supergruppe, bestående av Bendik Brænne og broren Mattis Brænne Wigestrand, samt medlemmer fra Kvelertak, Honningbarna og Oslo Ess. Bendik er en mann vi utmerket godt vet er i stand til å balansere de fleste sjangere, og de resterende medlemmene – Maciek Ofstad (Kvelertak), Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) og Knut-Oscar Nymo (Oslo Ess) – har absolutt ingenting de trenger å bevise når det gjelder musikk som skal spilles høyt og fort. Av medlemmenes øvrige band er det nok Knut-Oscar som vil føle seg mest hjemme i musikken til The Needs. Den ligger ikke akkurat milevis unna den livsbejaende gladpunken til Oslo Ess, men fremføres altså på engelsk og ikke norsk.

The Needs ble unnfanget under fjorårets rekordvarme sommer av Bendik, Mattis og Maciek som også har skrevet sangene til debutplaten i kompaniskap. Ifølge presseskrivet er de «inspirert av strender, teite hunder og kjedsomheten som oppstår mellom turneer», og med disse sangene i bagasjen tror jeg ikke det er mulig å kjede seg lenger. Da bandet spilte på Øyafestivalen i sommer var det iallfall fullstendig umulig ikke å smile fra øre til øre, noe både publikum og ikke minst bandmedlemmene selv gjorde. Var det en ting denne konserten ikke var så var det kjedelig.

You Need The Needs er fort unnagjort. Den klokker inn på fattige 26 minutter og inneholder ni sanger i tillegg til tre «skits», men hvilke fantastisk innholdsrike og humørfylte 26 minutter dette er! Det er sluppet tre singler fra platen – «Summerbore», «I Regret It» og «Hey Wake Up» – men de kunne glatt sluppet hvilke som helst av de øvrige låtene i singleformat og briljert med den samme poplykken og udiskutable melodiøsiteten.

Bendik synger brorparten av låtene, mens Maciek har hånd om «I Regret It», «She’ll Never Know» og siste halvdel av den todelte «I Believe In Sunday»/«Someday». Alle sangene er bundet sammen av det samme sprudlende humøret, den helt åpenbare spillegleden og de kruttsterke melodiene. Tematisk er det om mulig enda mer humørfylt og positivt med tekstlinjer av typen «Early morning kisses without pretend», «I promise you I’ll write, that honey I’m doing fine», «Remember how we dreamed, how easy it all seemed» og «When Sunday comes I’ll start anew, it’s gonna be easy» spredd rundt på platen. Så selv om musikken er beslektet med den engelske punken som herjet i 1976 og -77 fylt av klassekamp og motstrømskultur, er det lang vei til The Needs gladpunk. Og når det er sagt, takk for det. Bendik, Mattis, Maciek, Knut-Oscar og Nils Jørgen er barn av en helt annen tid enn John Lydon, Joe Strummer eller for den saks skyld Michael Krohn, og selv om man iblant kan savne det store engasjementet i 2019 er det alltid behov for livsglad musikk som denne.

For en sjelden gangs skyld i en anmeldelse står jeg over å gå inn på enkeltlåter, mest fordi de ni låtene hver for seg er spontane blinkskudd som er så tydelig beslektet at det er helheten som i størst grad skal vurderes. At The Needs på Øya i sommer klarte å fylle et sett med 45 minutter når debutalbumet bare er på 26 skyldes for øvrig at de for lengst har nok låter til å spille inn plate nummer to og er godt i gang med låter som vil kunne bli til plate nummer tre. Vi får se hva de rekker mellom slagene, men inntil videre er det bare å sette på You Need The Needs på repeat. Jeg skal ikke insistere på at du trenger det, men du vil helt soleklart ha godt av det.

Sjekk også: Nydelig ny plate med Hollow Hearts