Endelig treffer Hollow Hearts midt i blinken! – albumet Peter er et mesterverk

Foto: Terese Samuelsen
Hollow Hearts, fra venstre Mikael Pedersen Jacobsen, Ida Karoline Nordgård, Ida Løvheim og Christoffer Nicolai Mathisen. Foto: Terese Samuelsen
1138524055 - Endelig treffer Hollow Hearts midt i blinken! - albumet Peter er et mesterverk
Hollow Hearts
Peter
(Westergaard Records)
6 out of 6 stars

En novemberdag i 2017 fikk entusiasmen i meg et kraftig rykk da tromsøkvartetten Hollow Hearts varmet opp for The Northern Belle på den nå nedlagte – og dypt savnede – klubben Mono i Oslo. Hovedattraksjonen var raus nok til å la gjestene spille et forholdsvis omfattende sett med ti låter som satt som en knyttneve i mageregionen, en fin miks av country, blues, rock og mer – ja, la oss kalle det americana. Hollow Hearts var en åpenbaring av et band, og jeg husker konserten med stor glede. På dette tidspunktet hadde de bare utgitt to singler, og da debutalbumet Annabelle kom noen måneder senere ble jeg kanskje ikke direkte skuffet, men jeg syntes ikke det representerte bandet godt nok. Det er en plate de fleste i samme musikalske landskap kunne ofret en arm eller et ben for, men den traff meg ikke på samme måte som da jeg hørte bandet første gang. Noe manglet.

På oppfølgeralbumet Peter er det ingenting som mangler. Ingen. Verdens. Ting. Det er en aldeles nydelig plate som kort oppsummert er den platen jeg visste de hadde i seg, og da de spilte på Salt i Oslo på torsdag var det med et strålende sett som kombinerte låter fra begge de to albumene, samt den utsøkte EPen Travelling Songs som ble utgitt i februar.

Hollow Hearts har med andre ord vært svært produktive de siste to årene. Albumene Annabelle og Peter henger sammen og forteller historien om livsløpet til de to fiktive tittelpersonene. Bandet beskriver det som at Annabelle og Peter «aldri helt fant ut hvordan de skulle være sammen, men heller ikke hvordan de skulle være fra hverandre». Med sin selvforklarende tittel er Travelling Songs-EPen (med syv låter) tematisk frittstående fra de totalt 23 sangene som utgjør soga om Annabelle og Peter.

Med unntak av tre sanger, «A Sailor’s Warning», «Home For Him» og «Bells», er såvidt jeg forstår alle sangene sunget fra Peters perspektiv. «A Sailor’s Warning» kan tolkes som å være et av Peters barndomsminner, men kan også være sunget fra et av barna til Annabelle og Peters perspektiv (hvis de da har fått barn), mens jeg oppfatter «Home For Him» og «Bells» som å være fra Annabelles ståsted etter at Peter er død. Det spøkelsesaktige ekkoet som avslutter «Home For Him» er en ikke veldig subtil pekepinn om at Annabelle er tilbake alene, og den helt idiotisk fine «Bells» gir historien dens naturlige punktum.

Men nå, tilbake til start. Balladen «Now That All Is Said And Done» er en flott åpningslåt som med en enkel oppbygning vokser i stemning og uttrykk med kassegitarer og pedal steel som bærende musikalske elementer. Og allerede her vil jeg nevne koringen som preger hele platen. Den har en veldig sterk og tydelig plass, som om den var et instrument i seg selv. Alle fire bandmedlemmer bidrar – hovedvokalist, hovedlåtskriver og gitarist Ida Løvheim; gitarist og pianist Christoffer Nicolai Mathisen; bassist Ida Karoline Nordgård; og trommeslager Mikael Pedersen Jacobsen – og med sin kraftige korsang tilfører de musikken en storhet som vi kjenner fra adskillig større kor enn som så. Koringen gjør sangene mektige, som om de kom fra de russiske stepper eller for den saks skyld fra Berlevåg Mannsangforening som ble landskjent gjennom dokumentarfilmen Heftig og begeistret. Således signaliserer også Hollow Hearts sin nordnorske forankring.

På «Now That All Is Said And Done» er koringen av det subtile, men like fullt viktige slaget. På «A Sailor’s Warning» har den vokst seg større og underbygger til de grader historien til familien som er igjen på land mens mannen i huset er på havet. Det er en klassisk sjømanns/folkevise som er mollstemt og dyster med elektriske gitarer, mandolin og et blytungt trommemønster som forsterkes ytterligere av koringen. Neste sang ut, som også var første single fra albumet, er «I’ve Got Hope». Den skiller seg fra de to første låtene ved å være noe mer spretten i uttrykket. Arrangementet er lekkert, fylt med spennende detaljer, og koret som drar på i sangens siste halvdel løfter den til himmels.

Med «Wait For Me» dras vi over i Crosby Stills & Nash-land. Det er en ballade som rent vokalmessig kunne forsvart en plass ved siden av «Helplessly Hoping» eller «Wooden Ships»; intrikat og vakkert med kun akkompagnert av en kassegitar, samt et trøorgel og en synthbass som gir en slags dronelyd. Det er storslått og minimalistisk på samme tid.

«Cold River» som avslutter A-siden på albumet er nok høydepunktet for mitt vedkommende. Den er platens lengste sang på fem minutter, en seig og ekstremt stemningsfull ballade, som litt slik tittelen antyder, er i perfekt harmoni med elementene, med det barske været Annabelle og Peter og, i forlengelsen av dem, også bandet selv kjenner så godt. Her heter det at «the winds are good for sailing», «we raced the snow, wild water flowed» og, i refrenget, «there’s a cold river in the north». Indeed. Det er en skjønnhet i dette å være ett med naturen som gjenspeiles i sangen. Ida Løvheim og Ida Karoline Nordgård hadde ikke kunne skrive denne sangen om de kom fra Barcelona, eller for den saks skyld Oslo. Dette er musikk fostret i det kalde nord.

Når vi snur platen avløses det noe tungsindige preget fra A-siden av Peters aksept for at livet er inne i sin siste fase. «High Time» er lysere i tonen enn det som har kommet før den. Det er en oppstemt og fin låt som er like deler pop og country, og som viser en velutviklet melodisans.

Now my waiting is almost done
I’ll be heading out with the early sun
It’s high time to start the run
I’ll be heading out, ask anyone

Peter er med andre forberedt på at slutten er i sikte, og i den grad han føler på en avmakt, blir den forsterket i «A Night Time Walk». Her har Ida lagt stemmen i et så mørkt leie som mulig, og det er nok en god porsjon nordnorsk tungsinn å spore:

It’s a cold, winding way
Leading me home
Up the road, right ahead
I glimpse someone

He’s holding up chains
They creak and groan
I’ve seen him for days
Always alone

Så avsluttes selve dødssyklusen på platen med den ferske singlen «Checking Out» som til alt overmål er en jublende glad, up tempo poplåt som er det nærmeste Hollow Hearts har vært å skrive noe som kunne blitt en hitsingle. Den er helt latterlig fengende, meget velprodusert (bandet har produsert platen sammen med Are Simonsen og Henning Svoren) med et luftig åpent lydbilde og et flott arrangement med en dundrende fin bassgang, klangfulle kassegitarer og et intenst deilig driv. Et klunkende piano og en lengselsfull steelgitar dominerer et kort mellomparti før sangen seiler inn i sitt siste refreng og Peter trekker sitt siste åndedrag. Han kunne ikke fått en finere avskjed.

Da er det tid for de to avslutningslåtene «Home For Him» og «Bells» som vi var innom innledningsvis. Den førstnevnte er en ren countrylåt og er Annabelles oppsummering av livet med Peter, om minnene og om det hun sitter igjen med. Det avsluttende refrenget med nydelig, nydelig, NYDELIG koring blir til et slags «spøkelsesrefreng» der lyden vris så det plutselig høres ut som om den kommer fra et hull i bakken, et stykke borte og ikke helt av denne verden. Det er et supereffektivt studiogrep, litt beslektet med Björks «There’s More To Life Than This» der hun beveger seg inn på et toalett og musikken fortsetter å dunke ute fra klubben. Forskjellen er altså at vi i Hollow Hearts’ tilfelle snakker mer om at lyden kommer fra graven. Det gir muligens et litt uhyggelig skjær, men det er først og fremst veldig fint.

Den fantastiske avslutningen «Bells» er en usedvanlig iørefallende og velkomponert ballade, innledningvsis formet som en lydskulptur, hvor Ida Løvheim synger Annabelle ut av livet. Vi aner ikke hvor lang tid som har gått siden Peter tok farvel med denne verden, men nå ringer klokkene også for Annabelle.

A loud and ringing choir pierced the silenced hall
Your stories all recited, but they couldn’t capture all

Cold winds defeating me, I’ll fall right where I stand
Slow down, I can’t stand this, just answer if you can
Can you hear the bells tonight?

Det er det flotteste, mest storslagne koda jeg hørt på en plate på år og dag. Begravelsestrommer og «loud and ringing choir» er blant virkemidlene, og melodien er så fin at jeg nesten begynner å grine bare av å skrive disse linjene. Den rørende teksten er vidunderlig usentimental, også dette muligens et resultat av livet der i nord som er meg veldig fremmed. Igjen er det en type sang jeg innbiller meg ikke kunnet vært skrevet av noen sørfra. Det er som om Annabelle og Peters ofte harde liv oppsummeres i denne sangen, og det er en øvelse som ikke hadde vært mulig uten førstehånds kjennskap til det nådeløse været og elementene slik de fortoner seg 1500 kilometer lenger nord enn her jeg sitter nå.

Jeg er full av beundring for det Hollow Hearts har gjort, ikke bare på Peter, men også på forgjengeren Annabelle. Med Ida Løvheims tekstunivers i sentrum har de to tittelskikkelsene fått liv og farge takket være et band som har sans for detaljer og forskjellige musikalske virkemidler, og i sum er de to platene et unikt prosjekt innen norsk populærmusikk. Jeg gjentar gjerne også at den ubeslektede EPen Travelling Songs er meget god og selvfølgelig en del av det større bildet som er Hollow Hearts anno 2019.

Nå som fortellingen om Annabelle og Peter er ved sin ende skal det bli interessant å se hvor veien går videre. Musikalsk håper jeg de fortsetter i samme spor, men nå som Ida Løvheim har tatt livet av de to figurene hun har kunnet skjule seg bak de siste årene må hun muligens vise mer av sin egen personlighet. Om hun ikke da har gjort det hele veien. Det vites ikke, og det er ikke så farlig, men at tekstene på disse to platene holder høyt nivå skal jeg hilse å si.

At Hollow Hearts nå har gitt ut en plate som til fulle viser bandets potensial tar jeg for øvrig som en bekreftelse på at jeg hadde rett første gang jeg så dem. De var virkelig så bra som jeg syntes.

Sjekk også: Minneord til Anne Grete Preus

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.