Ich bin ein musikalischer Berliner – spilleliste med den beste berlinmusikken

Rent symbiotisk er Berlin og musikk omtrent på linje med røkelaks og eggerøre eller eplekake og krem. Du kan saktens nyte begge deler hver for seg, men du vet veldig godt at de hører best sammen.

Utrolig nok – og samtidig betegnende – er det en innflytter som kanskje mer enn noen andre har satt Berlin på kartet som musikkby. David Bowie bodde her riktignok bare i en kort periode mellom 1976 og 1978, men med det som er kjent som Berlin-trilogien – albumene Low, «Heroes» og Lodger – udødeliggjorde han både Hansa Studios nær Potsdamer Platz, byen som sådan, og i særdeleshet seg selv. De tre platene skulle bli de aller viktigste i Bowies tett opptil 50 år lange platekarriere.

Det kan skrives mangt om klassisk musikk og Berlin, men den delen av historien som skal fortelles her tar til 31. august 1928. Denne aftenen på Theater am Schiffbauerdamm var det premiere på Bertolt Brecht og Kurt Weills «skuespill med musikk» Tolvskillingsoperaen (Die Dreigroschenoper).

Stykket er en brennende revolusjonær kritikk av det kapitalistiske samfunnet og ble enormt populært, fremført rundt 400 ganger over de neste to årene. Det ble også et springbrett for skuespilleren Lotte Lenya, en av de viktigste tolkerne av Brecht og Weills arbeider og Weills kone. Selv om den øvre klasse ble gjenstand for betydelig kritikk i stykket, elsket de kondisjonerte fortellingen om prostituerte og knivmordere. Det sier mye om den hedonistiske livsstilen som fantes i Berlin på denne tiden. Da nazistene kom til makten i 1933 ble imidlertid Brecht og Weill tvunget til å forlate Tyskland, og forestillinger som Die Dreigroschenoper kunne du bare glemme å oppleve de påfølgende 12 årene. Da hadde imidlertid stykket blitt oversatt til 18 språk og fremført mer enn 10 000 ganger på scener over hele Europa.

Som sådan ble Tolvskillingsoperaen den første virkelig store musikalske eksportartikkelen Berlin har hatt i «moderne» tid. I USA ble den filmatisert så tidlig som i 1931, og den mest kjente sangen var «Mack The Knife» («Die Moritat von Mackie Messer»), senere udødeliggjort av Bobby Darin som kan sies å ha gjort den definitive versjonen av fortellingen om den sjarmerende hovedpersonen og kjeltringen Macheath. I en episode av den spennende TV-serien Babylon Berlin har også sangen om Mackie Messer en sentral funksjon.

Under Weimar-republikkens korte velmaktsdager var kabaretscenen i Berlin en syndens pøl full av lystig musikk, enda lystigere dans og ymse utskeielser. Alle som har sett Babylon Berlin – og det begynner å bli en del mennesker – har fått noen saftige smakebiter. Spesielt én scene er minneverdig, der Severija Janušauskaitė i rollen som grevinne Svetlana Sorokina opptrer på den syndefulle nattklubben Moka Efti – i drag – og fremfører seriens kjenningsmelodi «Zu Asche, Zu Staub» (til aske, til støv) til serieskaper Tom Twykers enestående regi. Det er en scene som i musikalsk forstand perfekt sammenfatter denne spennende og uforutsigbare brytningstiden i Berlins historie.

Men når vi nevner Berlin og musikk i samme setning er det først og fremst navnet David Bowie som melder seg. De ikoniske coverbildene er én ting, forestillingene rundt Bowie og hans venn og svirebror Iggy Pops tilstedeværelse i den delte byen under den kalde krigens mørke år, en annen. Alle fotografiene som er tatt av de to legendariske rocklegendene i Berlin i denne korte perioden forteller en historie om noe farlig, om en skjør tilværelse i en salig blanding av rusmidler, kald krig, urbanisme og fremmedgjøring. Musikken som ledsager disse bildene – både de som eksisterer i virkeligheten og de vi skaper i våre hoder – bygger opp rundt mytene som er skapt rundt denne perioden.

De tre platene David Bowie skapte, primært i kompaniskap med produsent Tony Visconti og lydskulptøren Brian Eno, er sannsynligvis det aller sterkeste bildet av det musikalske Berlin, og det sier jeg ikke til forkleinelse for noen, minst av alle Kurt Weill. Low, «Heroes» og Lodger er de tre platene som utgjør Berlin-trilogien, en merkelapp Bowie selv lanserte i forbindelse med utgivelsen av Lodger i 1979. Og da Low ble utgitt 14. januar 1977 – til plateselskapet RCAs relative forferdelse – representerte den noe helt nytt. Det var en totalt kompromissløs, motstrøms David Bowie som lot seg høre. Kommersielt? Ikke det minste!

I sin bok Berlin – Det 20. århundrets hovedstad, utgitt i 2013, omtaler Torgrim Eggen denne platen som «det mest radikale albumet som noensinne er laget av en verdensstjerne», og skriver om hvordan sangene på side 1 alle på hvert sitt vis er «feil»; «De har ukonvensjonelle strukturer», skriver han, og «begynner og slutter på merkelige steder, bryr seg ikke om å rime. Alle tematiserer ensomhet, isolasjon, indre kriser – de er som glimt inn i Bowies sykejournal (Bowie var tungt rusavhengig da han ankom Berlin i 1976 – journ. komm.), nedtegnelser fra en langsom rehabilitering.»

Eggen skriver videre:

«Og alt er så kaldt, så forblåst og ømfintlig. Over det hele sveiper de tyske klangene, gjennomsiktige skikt av nye, fremmede lyder. Det fins gitarsoloer, vrakgods fra Bowies glamrock-fortid, men de virker ikke helt til pass. Enos og Bowies synth-landskaper setter og dominerer stemningen. En lytter fra nåtiden bruker tid på å forstå hva den magiske harmonizeren blir brukt til. Den er et apparat som digitalt forandrer tonehøyden på et signal, verken mer eller mindre. Det er den samme teknologien som i dag kalles «autotune», som får puppedamer og boybands til å synge noenlunde rent. Bowie, Eno og Visconti brukte den på trommene. I opptakten til første låt, «Sound And Vision», hører man det nye som oppstår, perkusjon som fusjonerer med elektronikk. (…) Når sangen kommer inn, altfor sent etter normale regler, oppdager man at hovedvokalen er satt sammen av puslespillbiter, sunget i ulike opptak med ulik romfølelse, tett på og langt fra, med og uten kor. Som å hallusinere og høre stemmer i hodet. Avantgarde og samtidig fengende.»

Er det noe vi trygt kan konkludere med i tilfellet Low er at den var helt ellevilt langt forut for sin tid, en fremtidsrettet og visjonær plate som på tross av alle «normale» mekanismer i musikkbransjen ble en kjempesuksess. Det er i grunnen ingenting ved Low som kan oppfattes som «umiddelbart». De i alt ti merkverdige sangene er noe du først kan forstå over tid – og knapt da. Low, og i betydelig grad også de to oppfølgerne «Heroes» og Lodger, utfordret de fleste musikalske konvensjoner og var for Bowie også en frelse. Han ble kanskje ikke direkte rusfri under Berlin-perioden, men klarte å slutte med de hardeste stoffene, la på seg noen kilo og fikk orden på økonomien.

Nå er det ikke slik at alle de tre platene faktisk ble spilt inn i Berlin. Lodger ikke i det hele tatt faktisk, mens Low ble mikset og «Heroes» også spilt inn der. Jeg har selv vært på besøk i Meisteersaal i Hansa Studios der Bowie, Visconti og Eno jobbet i Berlin. I dag er det enorme innspillingsrommet ikke lenger i bruk som studio. Meistersaal leies heller ut som selskapslokale, mens Hansa har flere studioer andre steder i bygningen.

Det å komme inn i den store salen – helt tom – er like fullt som å berøres av et frydefullt gufs fra en svunnen tid. Min entusiastiske guide har et åpenbart avgudlignende forhold til Bowie. Han tegner og forklarer hvor de forskjellige mikrofonene var plassert for å fange den og den effekten, hvor Bowie, Iggy og de andre trakk seg tilbake for å drikke i fred, hvor vakttårnene ved muren var plassert (Det var bare 150 meter i luftlinje fra studioet der østtyske soldater var i konstant beredskap med skarpladde maskingevær.) og så videre, og det er ikke til å underslå at det føles som et privilegium å befinne seg i akkurat dette rommet, 40 år senere.

For fullt å forstå historien om de tre albumene må vi tilbake til Los Angeles og Bowies «Thin White Duke-periode». Han hadde enorm suksess med singlene «Fame» og «Golden Years» i 1976, men hadde et desperat behov for å komme bort fra dopkulturen i L.A. som hadde ført til et gedigent kokainproblem. Han hadde også klart å lire av seg noen mildt sagt uheldige kommentarer om fascismens fortreffelighet, og ga misbruket og den skjøre sinnstilstanden skylden for sin uforutsigbare oppførsel. Bowie har kalt denne perioden den mørkeste i sitt liv og hevdet at han ikke husket noe som helst av å ha spilt inn Station To Station-albumet i Los Angeles sent i 1975.

I andre halvdel av 1976 flyttet han til Sveits der han fordypet seg i kunst, litteratur og klassisk musikk, og han var også svært opptatt av fremtidsrettede tyske band som Can, Neu!, Tangerine Dream og Kraftwerk. Mesteparten av Low ble spilt inn i Frankrike, men sammen med Iggy Pop flyttet Bowie til Berlin sent i 1976 og ferdigstilte albumet i Hansa Studios.

Der Low altså kun ble mikset i Berlin, ble «Heroes» helt og holdent innspilt i Meistersaal. Bowie hadde ikke skrevet en eneste melodisnutt eller tekstlinje da han rykket inn i Hansa 14. juli 1977, men to måneder senere var innspillingen i boks, denne gangen også med en skikkelig hitsingle i form av tittelkuttet som kanskje er Bowies aller beste og mest definerende sang noensinne. Albumet ble utgitt 14. oktober, kun ni måneder etter Low. Å forestille seg at noe tilsvarende ville funnet sted i dag er absurd. Ingen artister av Bowies størrelse ville finne på å gi ut to plater i løpet av et år, og om de så gjorde ville de neppe klart å lage to mesterverk som Low og «Heroes» vitterlig er.

Det hører også med til historien at Iggy Pops to mest berømte plater, The Idiot og Lust For Life også ble utgitt i 1977. The Idiot ble produsert av Bowie, delvis spilt inn i Château d’Hérouville utenfor Paris der også mesteparten av Low ble innspilt, delvis i München og delvis i Hansa Studios. Platen ble utgitt 18. mars, og knapt fem måneder senere kom oppfølgeren Lust For Life ut i butikkene, 29. august. I likhet med «Heroes» ble den innspilt i sin helhet i Hansa.

Denne gjengen klarte altså, til dels seriøst tilsjasket av et betydelig utvalg rusmidler, å få i havn fire av musikkhistoriens viktigste album i løpet av ett år, og samtidig sette Berlin på det musikalske verdenskartet igjen, 44 år etter at Kurt Weill og Bertolt Brecht hadde flyktet fra nazistene.

Lodger, den siste platen i trilogien, ble spilt inn i Sveits og New York City, men under lanseringen begynte David Bowie selv å referere til den som den siste delen av Berlin-trilogien. Det er utvilsomt den svakeste av de tre platene, og for meg personlig ingen stor favoritt.

Fortellingen om akkurat Bowies Berlin fikk et overraskende koda i 2013. Som lyn fra klar himmel vendte han tilbake til offentligheten med ny musikk for første gang på hele ti år. Lenger hadde han aldri vært borte. Albumet The Next Day som nok var hans sterkeste siden Scary Monsters (And Super Creeps) fra 1980 ble foranlediget av singlen «Where Are We Now?» med tekst fremført av en eldre person som minnes gamle dager – i Berlin: «Had to get the train from Potsdamer Platz, you never knew that I could do that, just walking the dead.» Hele sangen er et glimt inn i Bowies tilværelse i Berlin mange år tidligere, og den ledsages av en video der vi ser flimrende arkivklipp fra Berlin koblet med nye opptak, også fra bygården Hauptstraβe 155 i Schöneberg, der han bodde i en diger syvroms leilighet. For den som kan sin Bowie og Berlin er både sangen og videoen proppfulle av referanser.

Historien om Berlin som musikkby starter selvsagt hverken med Tolvskillingsoperaen eller Bowies eksperimentelle trilogi, men på hvert sitt vis er det de to viktigste markørene. Begge er omspunnet av sine forskjellige myter som assosieres tungt til henholdsvis mellomkrigstidens Berlin og den kalde krigens Berlin. Begge de to periodene er også del av byens DNA. Ikke i noen by jeg har besøkt har følelsen av historiens betydning resonnert sterkere i meg. I hver gatestubb i Berlin fornemmer du en stemning av noe skjørt, av noe viktig, av at historien fremdeles utspiller seg på en helt annen måte enn andre steder. Berlin er en by full av spøkelser som igjen ser ut til å ha en helt spesiell tiltrekningskraft på skapende mennesker, musikere inkludert.

Da jeg «spurte Facebook» om hjelp til å finne ut hvilke norske musikere som på et eller annet vis har en tilknytning til Berlin lot ikke responsen vente på seg. Bare se her:

Hellbillies, Madrugada, Morten Abel, Ingrid Olava, Bendik Brænne, Sandra Kolstad, St. Thomas, Erlend Øye, Jan Garbarek, Beady Belle, Kaizers Orchestra, Maria Mena og mange andre mindre kjente artister har enten bodd i Berlin i en flere perioder eller spilt inn musikk der. Kari Bremnes, Briskeby, OnklP & De Fjerne Slektningene, Midnight Choir, Hanne Hukkelberg og Di Derre er blant dem som har skrevet sanger om byen, og la oss for all del ikke glemme Ketil Stokkans «Brandenburger Tor» når vi først er i gang. Si hva du vil om den gamle Zoo-vokalisten fra Harstad, men få, om noen, andre nordmenn har gjort mer for å gjøre byen Berlin kjent. Sangen «Brandenburger Tor» er som alle vet oppkalt etter den monumentale byporten på Pariser Platz for enden av paradegaten Unter den Linden.

Stokkans svulstige berlinersang ble fremført i Melodi Grand Prix i 1990, rett etter Berlinmurens fall og gjenforeningen av Øst- og Vest-Berlin. Kall den gjerne opportunistisk, men at sangen traff en nerve hos mange er ikke noe å lure på. Brandenburger Tor sto på grensen mellom øst og vest, og blir i Stokkans ikke spesielt velskrevne tekst selve symbolet på gjenforeningen og jernteppets fall. Han var neppe den eneste som brukte det enorme byggverket som en slik metafor.

I den internasjonale Eurovision Song Contest-finalen havnet likevel «Brandenburger Tor» på en lite imponerende delt sisteplass med Finlands bidrag av året. Det hjalp tydeligvis lite at Rolf Løvland, som hadde vunnet hele sulamitten med å skrive Bobbysocks’ «La det swinge» fem år tidligere, hjalp til som arrangør. Men at europeere generelt ikke hadde sansen (den fikk kun poeng fra Israel, Irland og Danmark), betyr lite for Stokkans og sangens ettermæle her hjemme. Ytrer du navnet Brandenburger Tor assosierer de fleste nordmenn like raskt til sangen som til det faktiske byggverket.

For å gi leserne av denne artikkelen noe å høre på for å få et slags tverrsnitt av Berlin rent musikalsk sett, har jeg laget en egen spilleliste til formålet. Den inneholder ganske så mange relevante David Bowie-låter, men også veldig mye mer, med låter spilt inn i Berlin, skrevet i Berlin, som handler om Berlin eller med artister som er fra Berlin. Og ja, jeg har tatt med «Brandenburger Tor». Skal jeg forsøke meg på en karakteristikk av spillelisten – som spenner fra Marlene Dietrich til Einstürzende Neubauten – vil jeg kalle den spennende og mangfoldig. Akkurat slik byen Berlin er, med andre ord.

Vielen Dank für Ihre Aufmerksamkeit!

Sjekk også: Da jeg vendte tilbake til Berlin – etter 28 år