Ingvild Flottorp
«December Light»
(Vestkyst Records)
5 out of 6 stars

Så er vi der igjen. Desember og julefeiring står for døren, og nok et år oversvømmes vi av ny julemusikk; noe av den aldeles grusom, noe helt OK, noe bra – og noe eksepsjonelt bra. Ingvild Flottorps første julelåt «December Light» er nesten i sistnevnte kategori, og tiden vil vise om den er der på ordentlig. I min bok er julelåter såpass alvorlige saker at jeg liker å tøyle entusiasmen en smule, uvant som det enn er for meg, men det jeg trygt kan si er at jeg har trua på at denne vil vare.

Jeg bør muligens introdusere Ingvild Flottorp for nye lyttere. Hun spiller noe i norsk sammenheng så uvanlig som autoharpe, et strengeinstrument fra slutten av 1800-tallet som eksempelvis var helt sentralt i den tidlige countrymusikken. Mother Maybelle Carter er kanskje den utøveren som har bidratt mest til autoharpens utbredelse gjennom utallige «old timey» låter med The Carter Family, og John Sebastian spilte autoharpe på The Lovin’ Spoonful-klassikere som «Do You Believe In Magic» og «You Didn’t Have To Be So Nice». Ingvilds debutalbum It All Seems So Clear som kom i april er også et meget godt eksempel på instrumentets rike klang og et argument for dets generelle fortreffelighet.

At hun så tidlig i karrieren velger å lansere en julelåt sier i grunnen sitt, og når hun har skrevet og spilt inn noe så fint som «December Light» er det på sin plass å spisse ører. Nå skal det sies at også denne sangen har den evige tematikken «hjem til jul», men det er og blir en del av suksessoppskriften til svært mange julesanger – og for den saks skyld bøker, filmer og TV-serier, eksempelvis norske eh… Hjem til jul. All komikk i sistnevnte til side, er fenomenet tidløst: Når høytiden nærmer seg er det ingenting – i en perfekt verden, vel å merke – som slår ¨å vende tilbake dit man kommer fra og tilbringe koselige juledager med dem man er aller mest i glad i.

Nostalgien har selvsagt en egen evne til å overskygge alt som eventuelt ikke måtte være på stell – kranglete slektninger, mat man kanskje kunne vært foruten, kjøpepress og gavepress og forventningspress. Men som julen er en form for eskapisme, er popmusikken det også, og når Ingvild Flottorp synger «December light guides me to the door of my childhood home where everything’s like before» vil vi jo innerst inne at hun skal ha helt rett.

Da hjelper det selvfølgelig med en skikkelig god melodi og et skikkelig godt arrangement som svøper forestillingen om den perfekte jul inn i et fløyelsmykt teppe av velbehag. Selv om Ingvild rent sjangermessig hører hjemme i country/americana-segmentet er «December Light» først og fremst en poplåt, utsøkt fengende, og arrangementet er svulstig og storslått med et stødig band i bånn. Ingvilds storesøster Johanne (kjent fra The Northern Belle) bidrar med nydelig hardingfele som forankrer det rotnorske opphavet fra Åmli, og hun ledsages av fiolin og cello, spilt av henholdsvis Elfi Sigmundstad og Jenny Zithulele Haugen. Selve bandet består av enda et familiemedlem, storebror Tobias Flottorp Heltzer på bass og flere andre instrumenter samt produksjon og miks og så videre, Mathias Hammersmark Olsen på gitar, Sigmund Vestrheim på trommer og Sverre Undheim på piano. Over det hele får vi Ingvilds nydelige, klokkeklare stemme, og noen flotte drag på autoharpen.

Det låter enkelt og greit helt utsøkt, og det kan også legges til at «December Light» skiller seg en smule ut fra materialet på albumet. Den er en smule mer pop enn det meste som befinner seg der, og akkurat det er jo så til de grader symptomatisk for americanamiljøet Ingvild Flottorp må sies å tilhøre.

Jo flere ganger jeg hører «December Light», jo mer glad blir jeg i den, så hvem vet? Vi kan ha å gjøre med en fremtidig klassiker. Sikkert er iallfall at den er meget, meget god.

Du kan høre «December Light» eksklusivt her i dag, før den slippes i morgen så du kan strømme den der du vil.