Highasakite
«Camp Echo»
(Propeller Recordings)
[usr 6 text=»false»]

Gjennom all dokumentert historie har mennesket kriget, men finnes det et svar på hvorfor? Selv om teoriene er mange, har få tenkere vært like innflytelsesrike som den preussiske generalen Carl von Clausewitz. Clausewitz så krig som et politisk instrument; et resultat av at to eller flere parter har så ulike interesser at krig blir eneste løsning for å tvinge motparten i kne. Men som Clausewitz påpekte er ikke krig bare et rasjonelt instrument; mennesker kan være irrasjonelle, og krefter utenfor menneskets kontroll kan også spille inn og lede til krig.

Jeg har en god venninne – la oss kalle henne Eline – som studerer ved King’s College i London. Fag? War studies, intet mindre. I anledning utgivelsen av Highasakites tredje plate, Camp Echo, stilte jeg henne det kortfattede, men utvilsomt kompliserte spørsmålet «hvorfor kriger vi?» Dette er svaret jeg fikk.

Det har seg nemlig slik at Camp Echo dreier seg om krig. Platen stiller riktignok ikke spørsmålet om hvorfor vi kriger, men det er likevel det som melder seg, spesielt etter å ha hørt grundig på den i over en uke.

– Temaet er krig og terrorisme. Ikke krigen i hjemmet, som på Silent Treatment, men den som foregår i verden akkurat nå. Det er ikke så mange kjærlighetssanger på albumet, da jeg ikke har vært i den sinnstilstanden på lenge. Global oppvarming og krig er mine største bekymringer, sier Ingrid Helene Håvik i Highasakite i presseskrivet som følger Camp Echo.

Les også: Anmeldelse av Bob Dylans nye album

Håvik må være Norges mest usannsynlige popstjerne. Som låtskriver og vokalist i Highasakite har hun opplevd voldsom suksess med bandets mangefasetterte kunstpop. Musikken minner om mye forskjellig og samtidig ingenting. Highasakites lydbilde er deres eget, og på Camp Echo tar kvintetten – godt hjulpet av produsent Kåre Chr. Vestrheim – musikken i en mer elektronisk retning enn tidligere. Kall det gjerne en slags rytmisk synthpop. Likte du Dalbello, Blancmange, Propaganda og Thomas Dolby på 80-tallet er dette en plate som bestilt! Selv nevner Håvik artister som The Knife, Die Antwoord og Fever Ray som referansepunkter, om du trenger noen av det mer samtidige slaget. For eget vedkommende kan jeg også si at jeg aner spor her av nyere artister som Sohn, Sisyphus og Wild Beasts.

På Camp Echo maler Håvik et verdensbilde anno 2016 preget av tungsinn, pessimisme og frykt. «Freedom itself is under attack», synger hun i den gnistrende åpningslåta «My Name Is Liar». Tonen er umiddelbart satt for albumets overordnede tema, og arrangementet kan også betraktes som representativt for helheten i det at det er usedvanlig rikt, oppfinnsomt og vellydende. Her hører vi eventyrlyst og utforskertrang av et betydelig omfang. Vi har å gjøre med en av Norges mest ettertraktede produsenter i Vestrheim og noen av landets dyktigste musikere. De fire bandmedlemmene som støtter Håvik er Marte Eberson, Øystein Skar, Kristoffer Lo og Trond Bersu, samtlige musikere i mange andre forskjellige sammenhenger, mye av det innen elektronika og jazz, egenskaper som kommer svært godt med her.

De to singlene «Someone Who’ll Get It» (video over) og «Golden Ticket» bør være kjent for mange etter mye radiospilling og streaming. Det er to sanger som viser Highasakites mest melodiske og iørefallende sider, men førsteinntrykket er bedragersk. Begge er sanger som skjuler mørke budskap. «Send somebody to me alive, send somebody vital, send someone not likely to die, send someone who’s vital, send a fighter», lyder åpningsverset i «Someone Who’ll Get It», sunget med nærmest overtydelig diksjon så det skal være umulig å overse alvoret.

I den yndefullt melodiske «Golden Ticket» er resignasjonen fullkommen. «I have been madness, I have been war, I have been sadness», synger Håvik i rollen som det man kan anta er en soldat som vender krigen ryggen.

Se også: Highasakite gjør Adeles «Hello»

Andre steder er det nesten som om fortellerstemmen tilhører krigen selv. «My Mind Is A Bad Neighborhood» og «I Am My Own Disease» er fylt av krigens redsler: «We started lighting up the city like you wouldn’t believe» og»It’s your loss or it’s his, So you, you gonna smoke him out, And when the flash comes I see bones through my fingertips» er to eksempler på den gruen Håvik skildrer. Det handler om verden anno 2016 svøpt i krig og terrorisme, om grusomheter og vold, ofte utspekulert og iskaldt kalkulerende, som ender i sanseløs blodsutgytelse. General von Clausewitz’ teori om krig som politisk instrument holder til de grader vann, men det er som han også mente de irrasjonelle kreftene i oss som kommer til uttrykk her. På et tidspunkt handler det ikke så mye om å «tvinge motparten i kne» som å påføre ubotelig skade, gjennom terror, frykt og grusomheter.

Det er disse tingene Håvik synger om – både direkte og indirekte – og hele tiden mens hun begår sine mange vokale krumspring, er instrumenteringen og arrangementene så sinnrike, så fantasifulle, så altoverskyggende spennende, at det er en fryd. Til å være et album som handler om så heslige ting, er det dessuten forbausende «pent», og jeg ser ingen grunn til å tro noe annet enn at det er tilsiktet. Highasakite vil bli hørt, men de vil benytte anledningen som ligger i det å ha et stort publikum til å si noe viktig. Selv i de mindre umiddelbare sangene her ligger en skjønnhet som ikke lar seg forbigå. «Deep Sea Diver» melder seg for eksempel ikke på i konkurransen om årets hit – den er ingen «Happy» eller «Can’t Stop That Feeling» – men er en rytmisk triumf av en låt, og når du aner fasong og form gjennom den tunge instrumenteringen og det intense rytmemønsteret er den helt uimotståelig.

Se også: Highasakite gjør Elton Johns «Rocket Man»

Jeg må også nevne platens to ballader «God, Don’t Leave Me» og «Chernobyl». Den første er å oppfatte som et mareritt forkledd som en salme, den andre – og avsluttende sangen – har en helt spesielt illevarslende, men like fullt utrolig vakker stemning. «When I came home to Chernobyl, I am the bomb, I dream of nothing», går refrenget, mens synthene gynger av sted og Kristoffer Los elektriske gitar skurrer godt i bakgrunnen. At noe som er så mørkt kan være så fint er i grunnen ganske sterkt.

Om noen mot formodning ikke har skjønt det ennå oppfatter jeg Camp Echo som et mesterverk. Jeg er fullstendig oppslukt av lyden, arrangementene, instrumentene, stemmen, melodiene, tekstene, til og med det grafiske uttrykket på cover og booklet. Mange synes nok Highasakite er pretensiøse, men jeg ser dem snarere som det perfekte eksempel på at blodig alvor og popmusikk hører sammen om forutsetningene er de rette. Ingrid Helene Håvik har med denne platen seilt helt opp i tetsjiktet hva angår norske låtskrivere, men det er altså viktig å understreke at hun ikke er alene. Uten slike musikere og en slik produsent i ryggen ville ikke denne platen vært mulig. Camp Echo er resultatet av et usedvanlig vellykket samarbeid og lyden av et band som vil noe med musikken sin.