Under puddelrockens velmaktsdager på 80-tallet var jeg adskillig mer opptatt av synthpop, engelsk indiemusikk og den kortlivede Paisley Underground-bølgen fra Amerika. Parallelt med alt dette holdt band som Bon Jovi, Def Leppard, Europe, Van Halen og mange andre på med helt andre ting, for det meste musikk jeg fnyste av, snobbete som jeg må innrømme at jeg var. Men så går årene, og du ser ting på andre måter, muligens med en smule ironisk distanse, men i bunn og grunn lærer du deg på et tidspunkt at det ikke finnes musikk det er flaut eller «feil» å like. Synes jeg en låt eller et band er kult, holder det for meg. Da er det kvalitet i min bok, om enn ikke i alle andres.

Så om de sto der bredbente i trange skinnbukser, med langt puddelhår og for øvrig diskutabel stil, hadde musikere som de ovennevnte sine tilhørere og fans, akkurat som jeg selv var innom perioder der jeg beundret folk med «Hey you, Flock Of Seagulls»-frisyrer, lange svarte frakker eller paisleymønstrede skjorter. Slike ting var heller ikke comme-il-faut i alle kretser.

Jeg skal slett ikke juge på meg at jeg ikke syntes det kunne være befriende med et hårete gitarriff iblant den gang det sto på som verst. At jeg var såpass fan av for eksempel Billy Idol og hans våpendrager Steve Stevens var helt åpenbart et uttrykk for det. Min glede over låter som «Rebel Yell» og «White Wedding» kan ikke overvurderes, den er udiskutabel. I 2021 kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva folk synes om meg, og flagger glatt en spilleliste som er så hårete i alt sitt vesen at jeg hadde bøyd hodet i skam for 35 år siden. Det var den gang…

Denne, min hårete spilleliste, fikk sin spede fødsel for et par uker siden. Min kone Helle hadde hørt Bon Jovis «Runaway» to ganger samme uke på NRK P13 og nevnte det gledesstrålende, uten at jeg kjente låta. Det kan muligens kritiseres – jeg har i ettertid forstått at den er veeeldig kjent – men den var virkelig ikke det for meg. Da jeg hørte den falt jeg dog pladask, og det ga startskudd til denne listen. I ukene som er gått har vi møysommelig hørt oss gjennom en lang rekke kandidater, der mange er forkastet og kun de beste er blitt med videre, ut ifra mildt sagt uklare kriterier som kun vi – og knapt nok vi – er i stand til å forstå. Jeg tror ikke en gang jeg skal forsøke å forklare dem, men henviser heller til at de – så langt – 48 låtene som er på lista har en eller annen hårete fellesnevner som vi begge – i nesten alle tilfellene – er i stand til å sette pris på.

De fleste låtene er relativt up tempo, men enkelte av dem er noe seigere. Da kan man for eksempel spørre hvorfor ikke et band som Metallica er representert her, men vi synes ikke de passer inn. At Mötley Crüe glimrer med sitt fravær skyldes at ingen av oss har noe forhold til dem, og vi fant ingen låter med dem vi kunne «godkjenne». Poisons «Talk Dirty To Me» var inne, men røyk ut, og det samme gjelder «mykere» låter som Robert Palmers «Addicted To Love» og Glenn Freys «The Heat Is On». De kan saktens sies å ha en «åndelig» tilhørighet til resten, men vi var ikke komfortable med å ha dem på listen.

Guns N’ Roses ble med under tvil med to låter, men vi synes etter en del om og men at de forsvarer plassen. Også Totos «Hold The Line» og Pat Benatars «Love Is A Battlefield» er låter som skiller seg noe ut, men de har begge elementer vi synes passer her og gjør dem verdige. Heller ikke alle artistene på listen kan kalles puddelrockere. Hverken Tom Petty, Motörhead, Yes, Beastie Boys eller ZZ Top hører helt inn i den kategorien, men låtene de er representert med passer perfekt inn.

Én viktig ting har faktisk alle låtene på denne listen felles – de får oss i godt humør. Du kan si mye om «Don’t Stop Believin’», «Pour Some Sugar On Me», «Livin’ On A Prayer», «Fire Woman» og «Crazy Crazy Nights», men de er ikke låter som tar seg selv spesielt høytidelig. Hvis det likevel skulle finnes tilfeller av slikt på denne spillelisten er det snakk om låter som ikke burde ta seg selv høytidelig. Vi klarer iallfall ikke å gjøre det. Det må også understrekes at ikke alle låtene er fra 80-tallet, men at et klart flertall er det. Det var et tiår med glimt i øyet.

I denne triste tiden vi nå er inne i, som preger oss alle og der alt som er gøy er forbudt, gjør vi det lille vi kan for å underholde oss selv og holde motet oppe. Vi gjør det på så mange vis vi kan, og ikke minst gjør vi det med god mat, god drikke og musikk som får oss til å smile. Dagene har ikke lenger noen farge, og det er liten forskjell på mandag og fredag. Da tenker jeg som så at det bestandig er fint å høre Nick Drake og Joy Division, men at jeg akkurat nå har adskillig større utbytte av å høre Bon Scott synge at det er lang vei til toppen «if you wanna rock’n’roll» eller at Wendy James freser «I want your love», mens gitarene hviner i bakgrunnen. Kjør rock!

Sjekk også: Dritbra popmusikk