Gratulerer med 60-årsdagen, Morrissey! – Her er dine beste stunder samlet
I forrige uke var jeg hjemme hos Maaemo-sjef Esben Holmboe Bang for å snakke om platesamlingen hans, og i den anledning var vi blant annet innom Ryan Adams og hvorvidt det er mulig å skille kunsten fra personen når noen begår overgrep eller på andre måter blamerer seg grovt. Vi konkluderte ikke klart, men var enige om at det i Adams’ tilfelle er slik at låtene hans på et plan er litt ødelagt uansett. Hører du for eksempel sanger fra den egentlige fabelaktige Heartbreaker-platen hans er det vanskelig ikke å tenke på anklagene om seksuell trakassering og maktmisbruk, og da er de ikke like fine lenger. Gary Glitter og R. Kelly er andre artister det ikke er særlig stas å høre på, uavhengig av hvor bra de en gang måtte ha vært.
Så har vi Morrissey. Den tidligere vokalisten i The Smiths ble tidlig kjent som en hissig, for ikke å si militant veganer, tydeliggjort så tidlig som i tittelkuttet fra bandets andre album Meat Is Murder fra 1985. Jeg har bestandig levd godt med selv å spise kjøtt og samtidig like musikken til Morrissey. Verre ble det da han sidestilte massakren på Utøya og terrorbomben i Regjeringskvartalet 22. juli 2011 med det som daglig finner sted i industrielle slakterier, og hans lefling med den ytterliggåenede politiske høyresiden er mildt sagt usjarmerende. Jeg kommer aldri til å forsvare ham, men selv uten den minste psykologiske kompetanse tør jeg påstå at han er et kasus, en litt stakkarslig figur fylt av motstridende oppfatninger og et voldsomt behov for oppmerksomhet.
I dag fyller Steven Patrick Morrissey 60 år, og normalt ville jeg ikke en gang tenkt tanken å gratulere en skroting av det slaget. Imidlertid betyr det korte livsløpet til The Smiths så uendelig mye for meg at jeg aldri kan vende ryggen til det bandet, og selv om Morrisseys solokarriere i hovedsak har vært semre saker (særlig i forhold til The Smiths som knapt ga ut noe dårlig i løpet av fem svært produktive år) har han glimtet til innimellom. At han straks er aktuell med coverplaten California Son er nok like greit. De fire låtene som til nå er sluppet er tidløse klassikere som han gjør gode versjoner av, i motsetning til for eksempel noe som helst fra hans siste plate med egne låter, Low In High School fra 2017.
Det er totalt 68 sanger på denne spillelisten, 52 av dem med The Smiths der han skrev tekster til musikk av gitaristen Johnny Marr. De to utgjorde en låtskriverduo som var skummelt bra, og det er kun unntaksvis at Morrissey som soloartist har gitt ut låter som har tangert det de fikk til sammen. Jeg har et nærmest ukritisk forhold til The Smiths, og både Meat Is Murder (1985) og The Queen Is Dead (1986) er tatt med i sin helhet. Jeg kan ikke fjerne en eneste av låtene fra noen av dem, og det var bare så vidt jeg klarte å utelate noen fra debutalbumet The Smiths (1984). Det gikk lettere med svanesangen Strangeways, Here We Come (1987) som aldri har imponert meg. Dog er noen av solosangene hans riktig så fine, og jeg har tatt med et lite utvalg av dem som jeg mener holder mål. La meg også legge til at to av soloalbumene hans, Southpaw Grammar (1995) og World Peace Is None Of Your Business (2014), ikke er tilgjengelige på strømmetjenester.
For å konkludere: Et forsiktig gratulerer med dagen til deg, Morrissey, og for øvrig, god bedring!
Sjekk også: Bandidos i det fri – en skurkaktig spilleliste
Jeg forstår ikke hva som er hatverdig ved å klare å empatisere med dyr på slakterier like bra som man empatiserer med mennesker. Det bør jo heller ses som et ideal. Jeg er og kjøttspiser og spiser egg hver dag men jeg er jo ikke akkurat stolt av det. Og det Morrissey sa om dyreplageri versus menneskeplageri er jo grunnen til det.
Fyren er et poetisk geni, og genialiteten kom aller best frem da han samarbeida med Johnny Marrs geniale gitarisering og låtkomponering.
Morrissey er født på femtitallet og måtte late som at han ikke er homo og holdt ut med det til han var langt oppi voksenåra, og tekstene hans viser jo hvor godt han alltid har vært kjent med mørke. Det er forståelig at man blir skeptisk til mennesker da og at man får et ekstra godt øye for verdien i dyr og deres manglende evne til å lyve og skape seg. Og mennesket som bruker vår overlegenhet til å terrorisere dem fordi det er enklest slik.
I din tekst høres det ut som at du mener den legendariske lyrikeren og vokalisten nærmest syntes det var fint at AUF-ungdommen ble skutt. Men det han sa var jo ikke i nærheten av en støtte til drapene.
Jeg skrev denne teksten for mer enn fem år siden, men når jeg leser den på nytt nå, kan jeg forsikre deg om at jeg står inne for den. Jeg skriver ikke noe i nærheten av at han syntes det var «fint at AUF-ungdommen ble skutt», men måten han ordla seg på i den saken var for å si det forsiktig en smule uheldig og svært ubetenksomt og ufølsomt overfor alle ofrene derfra og deres familie og venner. At Morrissey i tillegg har beveget seg ut på den mer ekstreme kanten av den politiske høyresiden synes jeg heller ikke all verden om. Han har kan hende vokst opp med å holde sin legning skjult, og jeg har mange venner som har vært i samme situasjon, men ingen av dem ordlegger seg av den grunn som Morrissey.