Elena Ferrantes roman Mi briljante venninne har toppet litteraturlistene her til lands de siste ukene, og det er jo spesielt hyggelig for et forlag som Det Norske Samlaget som neppe opplever det så ofte. Utgir du bøker på nynorsk er det – dessverre – sjelden veien til bestselgerstatus.

Mi briljante venninne er blitt gjenstand for til dels ekstatiske anmeldelser og en viss hype som forlaget har lykkes i å utnytte maksimalt. Det hjelper da også å ha en gåtefull forfatter i katalogen hvis egentlige navn er ukjent. Elena Ferrante er et pseudonym, og kun det italienske forlaget kjenner hennes virkelige identitet. Årsaken til at hun har valgt å være anonym er at hun i sine bøker pirker borti Camorraen, den fryktede italienske forbryterorganisasjonen som mer eller mindre regjerer i Napoli og omegnen.

Handlingen i Mi briljante venninne er lagt til et arbeiderklassestrøk i Napoli på 50- og 60-tallet, og er den første av fire bøker som går videre opp mot vår tid. Historien fortelles som et tilbakeblikk av Elena, og den første boken i serien handler om hennes og venninnen Lilas oppvekst. Den gir et fascinerende bilde av de sosiale forholdene i bydelen deres, der veldig mye forblir usagt og stilltiende godtatt. Det er av enkelte blitt lagt vekt på at Mi briljante venninne har noen voldelige innslag, men de er ikke akkurat av den groveste sorten. Likevel står de som grelle kontraster til de hverdagslige betraktningene som skildres.

De 400 sidene går som en lek, og det er åpenbart flere enn meg som gleder meg til de neste tre bøkene blir utgitt på norsk. Mi briljante venninne ble utgitt på italiensk i 2011, og ble fulgt opp med en bok i året frem til i fjor. Vi får tro Samlaget også følger opp med et års mellomrom.