Jeg elsker gode matfilmer. Det er en helt egen sjanger og en spesiell kunst å få det til, men de regissører som lykkes, treffer meg rett i hjertet med filmene sine. De kan være deilig klisjéfylte eller søtladne som Jon Favreaus Chef eller Brad Birds Ratatouille, eller mer artistiske som Ettore Scolas La Cena eller Campbell Scott og Stanley Tuccis Big Night – poenget er at når en filmskaper klarer å formidle ekte matglede så gjør det noe med meg.
Jeg har akkurat sett 2012-filmen Les Saveurs Du Palais («norsk» tittel er Bon appetit! Hr. President), en fransk film regissert av Christian Vincent, basert på historien om Danièle Mazet-Delpeuch som ble ansatt spesielt som president François Mitterands private kokk, eller kjøkkensjef om du vil. I filmatiseringen av historien er Mazet-Delpeuch blitt til rollefiguren Hortense Laborie (spilt av Catherine Frot) og Mitterand blitt en navnløs president (spilt av Jean d’Ormesson), og i hvor stor grad den er basert på virkelige hendelser er jeg usikker på. Rammeverket er uansett mer eller mindre intakt, og det spiller heller ingen rolle for filmens kvaliteter. De er nemlig ubestridelige.
Les også: Intervju med mannen bak verdens beste restaurant
Hortense Laborie blir overraskende – både for henne selv og for sentralkjøkkenet i Palais de l’Élysée på den berømte adressen 55 rue du Faubourg Saint-Honoré – ansatt på presidentens innstendige oppfordring for å tilberede hans private måltider. Han avskyr mat som søker å imponere av andre årsaker enn kvaliteten på råvarene, og vil ha gammeldags mat som smaker lik den han vokste opp med. Filmen tegner skarpe kontraster mellom det totalt mannsdominerte sentralkjøkkenet som blir fratatt ansvaret for presidentens måltider og Hortense som er utstyrt med en lærenem og trofast assistent, den unge Nicolas (Arthur Dupont). Klisjeene formelig står i kø hva angår selve fortellerstilen til regissør Vincent, men det som mer enn redder filmen er den åpenbare kjærligheten til kokekunst på det mest grunnleggende nivå. Her handler det om de allerede nevnte råvarene, den helt enestående kvaliteten som bare ekte ildsjeler klarer å frembringe, det være seg de som lager den aller beste osten, dyrker de friskeste aspargesene eller de søteste jordbærene, avler de mest velsmakende endene eller de beste kyrne og oksene, produsentene som aldri vil inngå kompromisser når det kommer til det de kjemper for.
Les også: Feelgoodfilm med fantastisk soundtrack
I scene etter scene disker Hortense opp med den ene menyen etter den andre til presidentens åpenbare velbehag. Hun er den rene Babette på det lille kjøkkenet hun regjerer over, og hver av disse scenene er vidunderlig fine. Noen ville kanskje kalle dette matporno, men i mine øyne er det en merkelapp som passer bedre på tøysefilmer som Lasse Hallströms The Hundred-Foot Journey eller Ridley Scotts A Good Year, filmer som ikke tar seg bryet med å forstå hva som ligger bak maten eller vinens åpenbare estetikk. Les Saveurs Du Palais går, om ikke spesielt dypt, inn til kjernen av den gode matlaging og de gode råvarer og formidler ektheten og kjærligheten som ligger bak.
Mot slutten av filmen – på et tidspunkt der Hortense blir motarbeidet av presidentens leger, rådgivere, administratorer og det fiendtlig innstilte sentralkjøkkenet – ser vi presidenten snike seg ned på kjøkkenet til Hortense for å tjuvsmake sesongens første trøfler. Her røper han at det er motgang som er hans viktigste drivkraft, og nipper til et glass Château Rayas 1969 mellom munnfuller av ferske trøfler på en nygrillet brødskive smurt inn med deilig, nylaget trøffelsmør. Det er en nøkkelscene som muligens også inneholder lærdommen virkelighetens Hortense – altså Danièle Mazet-Delpeuch – tok til seg. For meg oppsummerer denne lille scenen hele filmens budskap – at mat, virkelig god mat, og gjerne ledsaget av et godt glass vin – samler oss og gjør oss til bedre mennesker, om ikke lenger så iallfall for den korte tiden det tar å nyte måltidet.
Les Saveurs Du Palais kan leies på iTunes for 39 kroner.
Her kan du se traileren:
Denne filmen så jeg når den gikk på kino for noen få år siden. Veldig fin film. Likte den veldig godt.