Gjensyn med Rockys spede start i Rockypedia

Martin Kellerman
«Rockypedia Bind 1 1998-1999»
(Bestselgerforlaget)
[usr 6 text=»false»]

Rockypedia er en smått genial måte å titulere den samlede utgaven av svenske Martin Kellermans selvbiografiske stripeserie Rocky på. Da Kellerman i 1998, blakk, arbeidsløs, kjæresteløs og bostedsløs, begynte å skrive og tegne Rocky og sendte de første stripene til avisen Metro, hadde han neppe forestilt seg at serien til de grader ville bli en suksess og iallfall ikke at den 18 år senere skulle avstedkomme en tilnærmet leksikal bokserie som er ment å samle alle Rocky-stripene under én paraply.

Men sånn kan det altså gå. Både Sverige og Norge (og flere andre land) har tatt Kellermans serie mer enn vel imot, og her hjemme har Rocky vært publisert i bladform siden 2003 med utgave nummer 100 i salg om et par uker. Den norske publiseringstilværelsen har vært en smule rotete, og Rockybladet utgis i dag av det Aschehoug- og Gyldendal-eide Bestselgerforlaget. Egmont avsluttet den opprinnelige bokserien etter bind nummer seks, og i årene siden er stripene blitt samlet i bøker i «vanlig» bokformat uten noen egentlig forbindelse til disse, utgitt av Karl Ove Knausgårds forlag Pelikanen. For ytterligere å øke forvirringen kan jeg nevne at Bestselgerforlaget og Pelikanen samarbeider om Rockypedia-utgivelsen, førstnevnte med «vanlig» distribusjon gjennom Bladcentralen, sistnevnte ut i bokhandel, der boken nå er tilgjengelig. Jeg applauderer for øvrig Rockypedia-satsningen med alt jeg har av klappsalver. Bestselgerforlaget og Pelikanen tar oppgaven som kulturformidlere på ramme alvor med denne nye bokserien.

Disse første stripene fra 1998 og -99 (437 stykker, for å være presis) er totalt sett drøyere enn jeg husket. Dagens Rocky – som altså er Martin Kellermans alter ego – er adskillig roligere stemt og mer avslappet til tilværelsen enn Rocky for 18 år siden. Ikke så rart selvfølgelig da de fleste 42-åringer er noe mer laidback enn sine 24-årige versjoner, og Kellerman/Rocky er intet unntak. Godt for ham. Den arbeidsledige, bostedsløse og single versjonen er på ingen måte noe prakteksemplar av menneskearten, men forstår jeg det rett er han ytterligere karikert i forhold til virkelighetens versjon. Vi trenger likevel ikke la oss lure av at Kellerman tegner seg selv som hund og sine venner og venninner som katter, kaniner, krokodiller, fugler, ulver og så videre – de er så virkelige som det er mulig å tillate seg å gjøre det på denne siden av… ehem, Knausgård. Uten å ha lest seksbindsverket Min kamp vil jeg anta at Rocky som selvbiografi betraktet ikke står så veldig mye tilbake for Knausgårds åpenbart nådeløse utlevering av både seg selv og sin familie. Og hvor elendige hans venner enn fremstilles, er Kellerman alltid strengest med seg selv. Han fremstår som en tidvis fullkomment hjelpeløs miks av tvangsforestillinger og selvmedlidenhet, med et ego som overgår mye her i verden.

Men selvbiografisk, schmelvbiografisk, Rocky er først og fremst en hysterisk morsom tegneserie. Den er en slags grovkornet variant over TV-serien Seinfeld (1989 – 1998) der de fire hovedpersonene gjorde det til en egen idrettsgren å prate piss. Rocky og vennene hans – og da særlig Rocky selv – eksellerer i samme øvelse, men fullstendig usensurert og uten filter. Her er de fleste temaer tillatte, og veldig mange av dem hører hjemme i kroppens lyskeregion. Til stripeserie å være er da også Rocky usedvanlig ordrik. Ikke sjelden dekker tekstboblene omkring halve plassen, og det med ganske liten skrift. Rocky er sannsynligvis den mest dialogdrevne tegneserien som er laget innenfor akkurat stripesjangeren, og det er på ingen måte fjernt å omtale Martin Kellerman som forfatter vel så mye som tegneserieskaper. En bonus er dermed at du som leser bruker mye lenger tid på en samling Rocky-striper enn en samling Nemi– eller Pondus-striper.

For å sitere salgsplakaten på baksiden av denne første boken i Rockypedia handler det om «sex, drikking, nederlag og suksess, musikkfestivaler, sykehusinnleggelser, homseklubber og utendørs basket på sommeren. Det er Last Train, Texburger og nattbussen. Det er fester, klining og arrestasjoner. Det er nyttårsaften 1999.»

Les også: Intervju med Pondus-skaper Frode Øverli

Det er ganske mye mer også, ikke minst hip-hop som er et gjennomgående innslag i Rockys omgangskrets, og et morsomt grep fra redaksjonen (som legitimerer Rockypedia-begrepet) er et stikkordregister bakerst i boken med henvisninger til de forskjellige stripenes innhold og temaer. Noen er korte, noen er lange, men registeret er i seg selv morsom lesing. Vi finner blant annet «Adolf Hitler», «lakrislisser», «festivalknull», «kosmisk rettferdighet», «Peak Performance-kjekkaser», «MacGyver», «lydløst toalett», Whitesnakevideoberta», «stønne på engelsk», «narkoludder», «spontan selvantennelse», «monsterkuk», «Pepsodentlikør», «jenta som ga stekt løk et ansikt», «Langbein» og «Lara Croft» – noe for en hver «smak», skulle jeg tro, selv om altså veldig mye handler om sex.

Det er sikkert mulig å betrakte de første årene med Rocky-striper som pubertal og infantil underlivshumor, men bak latteren skjuler det seg et dypt alvor om en ung mann og hans usikre famling gjennom tilværelsen. Selv om Kellerman i starten dro på litt ekstra med overdrivelser er dette samtidig to år med levd liv, og en formidling av disse som krever selvinnsikt og ærlighet. At han samtidig utleverer venner og familie, kjærester og eks-kjærester er en annen sak, men han kamuflerer dem i det minste med dyreansikter. Og blir Rocky en både bedre og morsommere serie etter hvert? Ja, det gjør den, men de første to årene er likevel så gode at det ville bli underlig å gi dette første Rockypedia-bindet noe annet enn seks stjerner. Rocky er en serie som virkelig smalt ut av startgropa da den dukket opp, som en Porsche 918 Spyder som aksellererer fra 0-100 på 2,2 sekunder.

En omtale av Martin Kellermans serie på norsk er for øvrig ikke komplett uten at man skamroser oversetter Dag F. Gravem. Hvordan han gjennom en årrekke nå har evnet å tilpasse den stockholmbaserte serien til norske forhold, med alt det innebærer av stedbetegnelser, personer og ordspill i tillegg til de normale språklige utfordringene, er over min fatteevne. Det mest utrolige er at oversetterjobben visstnok er en bigeskjeft for Gravem. Den norske versjonen er Rocky er rett og slett så stødig at du skulle tro Kellerman var norsk.

Neste utgave av Rockypedia er planlagt utgitt i november. Det er bare å glede seg.

Les også: Anmeldelse av Pondus-jubileumsboken