Dawes
«All Your Favorite Bands»
[usr 6 text=»false»]

California-bandet Dawes har tidligere gitt ut tre fine plater, North Hills (2009), Nothing Is Wrong (2011) og Stories Don’t End (2013). Anført av brødrene Taylor og Griffin Goldsmith (henholdsvis sang/gitar og trommer) har de beveget seg i et klassisk Laurel Canyon-landskap med referanser til Crosby, Stills & Nash, Jackson Browne og Neil Young. Sakte men sikkert har de da også vakt et viss oppmerksomhet. Taylor var en av de fine artistene T-Bone Burnett inviterte med på det spennende prosjektet The New Basement Tapes, der han sammen med Rhiannon Giddens, Marcus Mumford, Jim James og Elvis Costello satte musikk til upubliserte Dylan-tekster fra The Basement Tapes-perioden. All My Favorite Bands er tittelen på Dawes ferske fjerdealbum, utvilsomt deres beste og mest helhetlige til nå, og for meg et av årets beste så langt.

Denne gangen faller alle brikkene på plass. Der de tidligere titlene har vært absolutt vellykkede, gjennomarbeidede, flotte plater, er helheten på plass i langt større grad på All My Favorite Bands. Iallfall føles det slik. Jeg er usikker på hva dette skyldes, og når jeg hører de ni låtene på den nye platen, slår det meg hvor underlig det er at jeg ikke har reagert sterkere på Dawes tidligere. Jeg har altså alltid likt bandet, men sangene har ikke grepet meg. Det gjør de her.

Åpningslåta «Things Happen» slår an tonen. Det er en melodiøs rocklåt med et refreng som tar tak i deg og holder oppmerksomheten fangen i fire deilige minutter. Sangen er adressert til en person som har forsuret et parforhold ved å føle seg forurettet, i fortellerpersonens øyne unødvendig sådan: «Let’s make a list of all the things the world has put you through/Let’s raise a glass to all the people you’re not speaking to/I don’t know what else you wanted me to say/Things happen/They always do».

«Somewhere Along The Way» og «I Can’t Think About It Now» er muligens de to mest umiddelbare sangene på albumet. Begge er up tempo, igjen utsøkt melodiøse, og tar seg god tid på pluss minus seks minutter. Begge sangene har deilige instrumentale partier, der Taylor Goldsmiths gitarspill kan minne om det Nels Cline bedriver i Wilco, gjerne krysset med Mark Knopfler anno Making Movies eller Neil Young cirka «Cortez The Killer». Førstnevnte befinner seg musikalsk i krysningspunktet av Wilcos «Impossible Germany» og Dire Straits «Tunnel Of Love», mens den andre krysser «Impossible Germany» og Neil Young, og det er jo slett ikke dårlige steder å være. I begge tilfeller løfter Goldsmiths gitar sangene opp og ut i himmelrommet, og leder dem forsiktig ned igjen. Fine ting. Jeg har en mistanke om at produsent David Rawlings har hatt mye å si for resultatet. Han er mest kjent som partneren til Gillian Welch og kan dette med musikalske nyanser.

Platen inneholder også fire fantastiske ballader. Tittelkuttet er nok det mest umiddelbare av dem, med et sing-a-long-refreng som sitter som et skudd: «I hope the life without a chaperone is what you thought it’d be/I hope your brother’s El Camino runs forever/I hope the world sees the same person that you’ve always been to me/And may all your favorite bands stay together». Det er pent sagt.

De øvrige tre balladene heter «To Be Completely Honest» (den «svakeste» av dem, i den grad det er noen svakheter her) «Waiting For Your Call» og «Now That It’s Too Late, Maria» (den beste). Musikalsk befinner den seg i samme kategori som de to tidligere nevnte «Somewhere Along The Way» og «I Can’t Think About It Now» i den forstand at de har en helt spesiell dynamikk, der musikerne demper og durer på alt ettersom det kreves, nesten som om det var improvisatoriske jazzlåter. Det er musikk som lever og beveger seg, bukter seg inn og ut av ørekanalene dine, tar tak i forskjellige følelsesregistre, og på sitt vakreste ganske sikkert kan få deg til å grine om du er mottagelig for det.

Alle som kjenner meg vet at jeg er en popentusiast og kan like en superkommers Rihanna-single like mye som jeg kan like, la oss si Bob Dylan eller Leonard Cohen for virkelig å finne motsatsen. Men når det kommer til stykket er jo musikk som den Dawes lager – organisk, levende og «ekte» – sannsynligvis den jeg tar med meg i graven. Entusiasmen jeg føler er ikke mindre for en kommers poplåt, men det er en annen form for entusiasme. Når jeg hører nettopp «Now That It’s Too Late, Maria» som beskrevet over, nesten ti samfulle minutter med musikalsk skjønnhet, er entusiasmen en som kommer innenfra, mens en låt som for eksempel den fantastiske Tinie Tempah-singlen «Not Letting Go» skaper en mer umiddelbar, men sannsynligvis også flyktigere entusiasme.

Det er også derfor jeg skiller mellom single- og albumartister. Det er to forskjellige formater, og gapet mellom dem utvides stadig. Hvor mye jeg enn kan verdsette en Tinie Tempah-single, vet jeg at albumene hans aldri vil interessere meg, og på samme måte oppfatter jeg Dawes som et band som er dømt til å lage album, ikke singler. Det er bare sånn det er. Og at All My Favorite Bands er et av de beste albumene jeg har hørt i 2015 er altså hevet over tvil. Sannsynligvis er det også det aller beste.

Dawes

All My Favorite Bands

Hub Records