Fantastiske tekster – del 1

Hvor viktig er ikke en god tekst? Det er ikke slik at popmusikken hviler på de store lyrikeres vinger, men en gang iblant dukker det opp tekstforfattere som vekker oppsikt. Du har også de mer klassiske singer/songwriter-typene – Springsteen, Dylan, Waits, Cohen, Mitchell og veldig mange flere – hvor tekstene til og med kan være viktigere enn melodiene. Det finnes mange der ute som først og fremst er ute etter å fortelle en god story eller levere et stykke poesi – begge deler satt til musikk.

Jeg starter med dette en helt ny serie her på bloggen som skal handle om de gode tekster. Opprinnelig var tanken å smelle sammen en spilleliste med 100 sanger med gode tekster, men det slo meg fort at jeg vil skrive noe forsøksvis fornuftig om hver av dem, og med 100 titler ville jeg aldri blitt ferdig. Dessuten ville ingen orket å lese det eller fordype seg i tekstene. Derfor er håpet at bolker på ti og ti sanger, med ledsagende spillelister, vil være innafor.

De ti sangene jeg presenterer i dette første innlegget er ikke noe forsøk på å plukke ut verdens beste tekster. De er ikke en gang mine absolutte favoritter, men enkelt og greit ti sanger med tekster jeg oppfatter som fryktelig bra. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg mener det og håper selvsagt at jeg ikke er fullstendig på bærtur. Spillelisten kommer nederst i saken.

The Divine Comedy – «A Lady Of A Certain Age»
fra albumet Victory For The Comic Muse (2006)

Tekst: Neil Hannon
Melodi: Neil Hannon

Tekstutdrag:
Your husband’s hollow heart gave out one Christmas Day
He left the villa to his mistress in Marseilles

The Divine Comedy er i alle praktiske henseender et pseudonym eller alias for den nordirske singer/songwriteren og artisten Neil Hannon, en mann hvis tekster er fulle av vidd, ironi og skarpe iakttagelser. «A Lady Of A Certain Age» er et av hans virkelige mesterverk, en sang som lett kan oppfattes som en fortsettelse på historien om jetsetteren Marie-Claire fra Peter Sarstedts eviggrønne 1969-hit «Where Do You Go To, My Lovely?» der hun omgås de rike og vellykkede som forflytter seg fra hotspot til hotspot i Sør-Europa.

«A Lady Of A Certain Age» er kontemporær, men skuer tilbake til da sangens hovedperson var ung og ettertraktet:

Back in the day you had been part of the smart set
You’d holidayed with kings, dined out with starlets
From London to New York, Cap Ferrat to Capri
In perfume by Chanel and clothes by Givenchy
You sipped camparis with David and Peter
At Noel’s parties by Lake Geneva
Scaling the dizzy heights of high society
Armed only with a cheque-book and a family tree

Det ovenstående er sangens første vers, og David, Peter og Noel er David Niven, Peter Ustinov og Noel Coward. Fra 50- og 60-tallets jetsettelite fører sangen oss videre frem til i dag (eller mer presist 2006, da sangen ble utgitt). Vi blir med på viktige markører i den navnløse «kvinnen av en viss alders liv», og selve låttittelen henspeiler på den kokette væremåten vi blir servert i følgende passiar:

And if a nice young man would buy you a drink
You’d say with a conspiratorial wink
«You wouldn’t think that I was seventy»
And he’d say, «no, you couldn’t be!»

Sangen er en tragedie satt til et miljø der fasade er alt og anstendighet betraktes som en svakhet, der riktig omgangskrets betyr at du er vellykket og der svakhet oppfattes som patetisk. Hovedpersonen sitter igjen i en altfor liten leilighet med voksne barn hun har et i beste fall overfladisk forhold til, med avdød ektemann som har etterlatt formuen til sin franske elskerinne, og et brennende ønske om stadig å være attråverdig der hun nedverdiger seg til å sitte i en bar og vente på at hyggelige unge menn skal spandere drinker på henne.

Glen Campbell – «By The Time I Get To Phoenix»
fra albumet By The Time I Get To Phoenix (1967)

Tekst: Jimmy Webb
Musikk: Jimmy Webb

Tekstutdrag:
By the time I make Albuquerque, she’ll be working
She’ll probably stop at lunch and give me a call
But she’ll just hear that phone keep on ringing
Off the wall, that’s all

Jimmy Webb skrev «By The Time I Get To Phoenix» i 1965, 19 år gammel, og det er en av de kløktigste sangene jeg vet om. Historien om mannen som OMSIDER forlater kjæresten sin og fjerner seg lenger og lenger vekk fra henne etter hvert som historien utfolder seg ble første gang innspilt av Johnny Rivers, men da Glen Campbell to år senere spilte den inn ble den en stor hit. Blant Webbs mange blinkskudd – «Wichita Lineman», «The Moon Is A Harsh Mistress» og «MacArthur Park», for å ha nevnt noen få – skinner «By The Time I Get To Phoenix» aller sterkest. Det er sannsynligvis også den sangen flest mennesker forbinder med Glen Campbell, mannen som mer enn noen andre gjorde Webb til et kjent navn utenfor bransjekretser.

Teksten er kort, men komprimert. Den inneholder ikke et ord for mye, og den forteller en innholdsrik historie mellom linjene. Webb skrev sangen basert på bruddet med sin daværende kjæreste Susan Horton, men han har innrømmet at den geografiske holdbarheten i sangen er tvilsom. Det er rett og slett ikke mulig å gjennomføre kjøreturen fra Los Angeles som er startpunktet, via Phoenix, Albuquerque og Oklahoma, i det tidsrommet teksten beskriver.

Samtidig er det nettopp den geografiske metaforen som gjør sangen så sterk som den er: Jo lenger fortellerpersonen beveger seg vekk fra kjæresten, jo mer demrer det for henne at denne gangen er det alvor. Det ville sannsynligvis vært mer naturlig for en låtskriver å benyttet tid som en avgjørende faktor, mens det i Webbs tilfelle altså er geografien i det hele som er genistreken.

Når det er sagt har han også skrevet en veldig god historie som er unnagjort på tre vers og mindre enn tre minutter. Når Glen Campbell med sin nydelige fløyelsrøst til slutt synger «time and time I’ve tried to tell her so, she just didn’t know I would really go» og sangen toner ut, har du fått vite alt du trenger og sitter ikke igjen med et eneste spørsmål. «By The Time I Get To Phoenix» er tekstskriving på sitt mest komprimerte.

Lumbago – «Thomas»
fra albumet Alt og litt ekstra (1980)

Tekst: Morten Jørgensen
Musikk: Stein T. Gulbrandsen og Thanasis Zlatanos

Tekstutdrag:
Da Thomas tok fram kniven
forsvant det siste smilet
og lærer’n mista tro’n på uavgjort

Da det norske new wave-bandet Lumbago debuterte med singlen «Gi meg noe ekstra» i 1980 ble den lansert med brask og bram via en helsides annonse i Dagbladet. Det var ikke akkurat vanlig kost i datidens norske platebransje, og bandet mistet all troverdighet i Oslos undergrunnsmiljøer. Slikt skulle man ikke vite av blant de rettroende.

Selv ble jeg 14 år gammel sommeren 1980 og tilhørte på ingen måte noe ekskluderende undergrunnsmiljø. Jeg var derimot i en helt avgjørende fase av egen «musikkoppdragelse», hadde nylig begynt å lese musikkavisen Puls og sett lyset da The Clash rett før jul i 1979 ga ut London Calling – fremdeles min favorittplate her i livet. Jeg var derfor et lett offer da Lumbago ga ut singlen «Gi meg noe ekstra». Den var alt jeg ikke hadde hørt innen norsk musikk som for min del stort sett var begrenset til Jahn Teigen og det jeg kjente fra Norsktoppen. Lumbago var lyden av noe helt nytt, og da albumet Alt og litt ekstra ble utgitt – uten «Gi meg noe ekstra» og B-siden «Drosja står utafor» – var jeg raskt på plass i platebutikken.

Jeg synes Alt og litt ekstra har mange bedre melodier, men ingen med en tekst som er like velskrevet som «Thomas». Det er et klasseromdrama der bråkmakeren Thomas via en ordløs utfordring til «lærer’n» blir hovedpersonen i et drama der alle medelevene kun har øyne for det som utspiller seg foran dem:

Thomas ser på lærer’n
og lærer’n ser på han
Alle skjønner at det her blir siste runde
De to stirrer på hverandre
Thomas sitter, lærer’n står
og begge måler vekta på den andre
Og fuglesangen utafor er blitt utrolig høy
i forhold til det stille klasserommet

Med en skarp diskant i gitaren og en tidstypisk skarytme, benytter bandet seg av tekstens dramatiske innhold til å løfte den med et ekstremt velfungerende arrangement, fullt av dynamikk og «kunstpauser». I siste del av hvert vers blir rytmen nærmest metronomisk, og tekstforfatter og vokalist Morten Jørgensen er til og med kreditert for å bruke en «IBM stereo skrivemaskin m/kulehode og rettetast».

Jørgensens tekster er ikke snaue på resten av platen heller, ei heller på oppfølgeren Cabaret Marzipan, men det er «Thomas» som virkelig peker fremover mot forfatteren Morten Jørgensen og romaner som Sennepslegionen og Kongen av København. En tekst som denne viser virkelig et litterært talent. «Thomas» er en oppvisning i det ekstremt fortettede kammerspill, ikke for scene, men for en tre og et halvt minutter lang poplåt. Det er kul umulig ikke å kjenne på den ekstremt spente stemningen, og når «kniven ennå dirrer i kateteret» etter at lærer’n har flykta og Thomas tar et nytt trekk av røyken, er det som du kan høre at resten av klasserommet kollektivt puster ut.

Bryan Ferry – «Miss Otis Regrets»
fra albumet As Time Goes By (1999)

Tekst: Cole Porter
Musikk: Cole Porter

Tekstutdrag:
From under her velvet gown
she drew a gun and shot her lover down, madam
Miss Otis regrets she’s unable to lunch today

Den store amerikanske sangboken består av berømte sanger som «Over The Rainbow» (skrevet av Harold Arlen og E.Y. Harburg), «Georgia On My Mind» (Hoagy Carmichael), «But Not For Me» (George og Ira Gershwin) og «My Funny Valentine» (Rodgers & Hart), men av alle de klassiske og svært slitesterke sangene av samme type, komponert fra 1920-tallet og ut til en gang på 1950-tallet, er det én sang som for meg danker dem alle ned i støvlene, iallfall hva angår tekst; Cole Porters «Miss Otis Regrets».

Den forteller om sosietetskvinnen Miss Otis som blir sviktet av en elsker, skyter og dreper ham, og selv blir offer for en lynsjemobb og hengt i nærmeste tre. Av den grunn er hun nødt til å «utsette» dagens lunchavtale. Porter skrev «Miss Otis Regrets» i 1934 og baserte angivelig sangen på en cowboyballade, i utgangspunktet som en parodi på sjangeren. Han bevarte den mollstemte melodien og la til elementet om å bli forført og seksuelt utnyttet for deretter å bli dumpet og overlatt til seg selv. Et tidlig eksempel på #metoo, kan hende?

Det som løfter historien om den forsmådde Miss Otis er selvsagt måten Porter har skrevet teksten på, at den er fortalt fra hennes butlers side, meget korrekt formulert, særlig i det første verset:

Miss Otis regrets she’s unable to lunch today, Madam
Miss Otis regrets she’s unable to lunch today
She is sorry to be delayed
But last evening down in Lover’s Lane
She strayed, madam
Miss Otis regrets she’s unable to lunch today

Når hun våkner fra nattens eventyr og ser seg selv forlatt handler hun impulsivt og voldsomt, og får som resultat kjenne på mobbens vrede. Butlerens gjenfortelling av historien er kortfattet og presis, punchlinen upåklagelig:

And the moment before she died
She lifted up her lovely head and cried, madam
Miss Otis regrets she’s unable to lunch today

Min favoritt er imidlertid fra Bryan Ferrys 1999-album As Time Goes By der han gir seg den store amerikanske sangboken i vold. Aller best blant de 15 sangene han fremfører er versjonen av «Miss Otis Regrets». Det er noe med Ferrys kontrollerte, britiske aksent som tilfører sangen en form for eleganse som gjør den ekstra fin.

Johnny Cash – «Folsom Prison Blues»
fra albumet With His Hot And Blue Guitar (1957)

Tekst: Johnny Cash
Musikk: Johnny Cash

Tekstutdrag:
Well, I shot a man in Reno just to watch him die

Finnes det en eneste tekstlinje i populærmusikkens historie som er mer nådeløs og regelrett fryktinngytende enn «I shot a man in Reno just to watch him die»? Det er da du vet at du ikke har noen ting å stille opp med. Ingen overtalelsesevner kan hamle opp med en besluttsomhet av den typen, og selv om protagonisten fra Johnny Cash’ kanskje beste og mest kjente sang angrer som en hund der han sitter bak lås og slå kunne ikke ting vært gjort annerledes. At han har valgt som han har gjort synes skjebnebestemt.

«I sat with my pen in my hand, trying to think up the worst reason a person could have for killing another person, and that’s what came to mind», har Cash fortalt. Han ble inspirert til å skrive sangen etter å ha sett spillefilmen Inside The Walls Of Folsom Prison (1951) da han tjenestegjorde i det amerikanske luftvåpenet i Vest-Tyskland, og melodien og deler av teksten «lånte» han fra Gordon Jenkins «Crescent City Blues» fra 1953 uten å kreditere ham. Jenkins hadde for øvrig basert sin sang på en instrumental av samme navn komponert av Little Brother Montgomery på 1930-tallet, og likevel fikk han mange år senere utbetalt et forlik på 75 000 dollar da han saksøkte Cash. Jenkins slo seg til ro med det og er heller ikke i ettertid kreditert som komponist på «Folsom Prison Blues».

I sangen møter vi en navnløs fortellerperson som hører lyden av et tog innenfor murene i Folsom Prison der han soner en antageligvis lang dom. «I hear the train a comin’ rollin’ round the bend,
I ain’t seen the sunshine since I don’t know when», er åpningslinjene fremført av Cash’ myndige røst til tonene av Luther Perkins’ «boom-chick-a-boom»-gitar og Marshall Grants bass. Sangen er spilt inn uten trommer, men Cash la et papirark under strengene på sin egen gitar for å skape en tromme/perkusjonslyd.

Den angrende synder er tradisjonen tro gjenstand for Cash’ medfødte empati for samfunnets skakkjørte og utstøtte. Cash så alltid mennesket bak forbrytelsen, vel vitende om at han selv var heldig og at det like gjerne kunne vært ham som havnet på skråplanet. Morens formaninger til protagonisten om å oppføre seg ordentlig i livet og ikke leke med skytevåpen har falt for døve ører, men Cash dømmer ikke. Han observerer derimot de delte følelsene hos hovedpersonen:

Well I’ll bet there’s rich folks eatin’ in some fancy dining car
Probably drinkin’ coffee and smokin’ big cigars
Well I know I had it comin’ I know I can’t be free
But those people keep a movin’ that’s what tortures me

«Folsom Prison Blues» ble utgitt som single i 1955 og innlemmet på Cash’ debutalbum With His Hot And Blue Guitar to år senere. Den var fast åpningslåt på konsertene hans i mange, mange år, og er minst like kjent i liveversjonen fra albumet Johnny Cash At Folsom Prison fra 1968, da han spilte for de innsatte i det beryktede fengselet i California til enorm jubel.

ABBA – «The Winner Takes It All»
fra albumet Super Trouper (1980)

Tekst: Björn Ulvæus og Benny Andersson
Musikk: Björn Ulvæus og Benny Andersson

Tekstutdrag:
I was in your arms
Thinking I belonged there
I figured it made sense
Building me a fence
Building me a home
Thinking I’d be strong there
But I was a fool
Playing by the rules

Både Björn Ulvæus og Agnetha Fältskog insisterer på at «The Winner Takes It All» ikke er basert på deres egen skilsmisse. Det var ingen vinnere i deres ekteskaps kollaps, spesielt ikke med tanke på at det var barn involvert, har Agnetha uttalt ved flere anledninger. Men hvorom allting er skal det godt gjøres å finne en sang som på mer hjerteskjærende vis beskriver avmakten og hjelpeløsheten som kan oppstå for den ene parten i en skilsmisse.

I dette tilfellet er det kvinnen som får unngjelde, og Agnetha Fältskog må nødvendigvis ha kjent veldig på sine egne følelser da hun sang inn «The Winner Takes It All» på plate i 1980. Det skal heller ikke utelukkes at hun oppfattet sin fraskilte ektemann som en vinner av skilsmisseoppgjøret, men det kan vi ikke vite. Det er i beste fall en antagelse. Björn Ulvæus og bandkollega Benny Andersson er kreditert for både tekst og melodi, men Ulvæus hadde nok regien på denne. I så måte viser han seg også fra en empatisk og forståelsesfull side, og jeg tror neppe han så på seg selv som en vinner. I så fall hadde det vært for vondt å høre eks-kona synge en slik sang mens de delte scene:

The winner takes it all
The loser standing small
Beside the victory
That’s her destiny

Spill og skjebne som metafor er effektive lyriske virkemidler som gir hjelp til tekstlinjer av typen «Nothing more to say, no more ace to play» og «I was a fool playing by the rules». Litt mer uheldig er det når Björn og Benny sliter med engelsk gramatikk og tydeligvis ikke vet at «die», det engelske ordet for terning, kun heter «dice» i flertall:

The gods may throw a dice
Their minds as cold as ice

Men alt i alt, for en tekst, og for en melodi. «The Winner Takes It All» er en av ABBAs aller beste og mest slitesterke sanger, et perfekt stykke låtskriverarbeid, like perfekt fullført i studio.

But tell me does she kiss
Like I used to kiss you?
Does it feel the same
When she calls your name?
Somewhere deep inside
You must know I miss you
But what can I say
Rules must be obeyed

Så kliner vi til igjen med alt vi har: The winner takes it aaaaallllllll…

The Temptations – «Papa Was A Rollin’ Stone»
fra albumet All Directions (1972)

Tekst: Norman Whitfield og Barrett Strong
Musikk: Norman Whitfield og Barrett Strong

Tekstutdrag:
Papa was a rolling stone
Wherever he laid his hat was his home
And when he died, all he left us was alone

Plateselskapet Motowns låtskriverduo Norman Whitfield og Barrett Strong skrev opprinnelig «Papa Was A Rollin’ Stone» for bandet The Undisputed Truth i 1971, utgitt som single i 1972 og innlemmet på albumet Law Of The Land i 1973. Den versjoner er det nesten ingen som bryr seg om eller for den saks skyld kjenner. Det var The Temptations som fikk den store suksessen med sangen da Whitfield (som også var produsent) spilte den inn med vokalgruppen bak mer «bekymringsløse» 60-tallshits som «My Girl» og «Ain’t Too Proud To Beg».

The Temptations hadde på dette tidspunktet beveget seg i en adskillig mer psykedelisk, rocka retning, og «Papa Was A Rollin’ Stone» passet dem som hånd i hanske. Dennis Edwards, Melvin Franklin, Richard Street og Damon Harris skifter på å synge tekstlinjer adressert til moren fra en flokk sønner som undrer seg over faren de aldri har møtt og som nå er død:

Hey Momma!
Is it true what they say that Papa never worked a day in his life
And Momma, some bad talk goin’ round town sayin’ that
Papa had three outside children
And another wife, and that ain’t right
Heard some talk Papa doing some storefront preachin’
Talking about saving souls and all the time leechin’
Dealing in dirt, and stealing in the name of the Lord

Hvorpå moren svarer etter hvert vers:

Papa was a rolling stone
Wherever he laid his hat was his home
And when he died, all he left us was alone

Refrenget er blant de mest umiddelbart gjenkjennelige i populærmusikkens historie, men jeg er også ekstremt svak for åpningslinjen:

It was the third of September
That day I’ll always remember, yes I will
‘Cause that was the day that my daddy died

Som lytter blir man tatt rett inn i et stykke mørk sosialrealisme fra USAs indre bykjerner og all elendigheten den overveiende mørkhudede delen av befolkningen følte på hver eneste dag. Teksten er utrolig velskrevet og perfekt behandlet av de fire forskjellige sangerne. Den monotone musikalske innpakningen forsterker også budskapet: Et repeterende bassriff og en hi-hat-rytme går gjennom hele låta mens instrument etter instrument kommer inn og gir farge og fasong. Den bygger seg opp sakte men sikkert, og mellom hvert refreng/vers er det lange instrumentalpartier. Den musikalske introen er nesten fire minutter lang, og i sin fulle versjon klokker «Papa Was A Rollin’ Stone» inn på tett oppunder 12 minutter. Det er 12 perfekte minutter, men den redigerte versjonen på syv minutter duger også.

Nanci Griffith med Arlo Guthrie – «Tecumseh Valley»
fra albumet Other Voices, Other Rooms (1993)

Tekst: Townes Van Zandt
Musikk: Townes Van Zandt

Tekstutdrag:
They found her down beneath the stairs
That led to Gypsy Sally’s
In her hand when she died
Was a note that cried
Fare thee well
Tecumseh Valley

Når du ikke tror det kan bli tristere, kommer «Tecumseh Valley». Townes Van Zandt (1944-1997) var ikke kjent for å skrive lystige sanger, men «Tecumseh Valley» er kanskje den mørkeste av dem alle.

Han spilte opprinnelig inn sangen to ganger i studio selv, først en up tempo-versjon på debutalbumet For The Sake Of The Song (1968), dernest en roligere og adskillig bedre versjon til oppfølgeren Our Mother The Mountain (1969). Det er denne siste Nanci Griffith har basert sin fantastiske – og definitive – versjon på. I 1993 ga hun ut albumet Other Voices, Other Rooms (tittelen er lånt fra Truman Capotes debutroman) som inneholdt hele 17 coverlåter, samtlige strålende, men aller best synes jeg «Tecumseh Valley» er, gjort som duett med Arlo Guthrie.

Sangen forteller historien om Caroline, den unge datteren til en gruvearbeider. Han har sendt henne hjemmefra i den lille gruvebyen Spencer på den andre siden av åssiden og til Tecumseh Valley for at hun skal kunne få seg en jobb. Det er lite kull i gruven, og skal familien overleve vinteren må datteren forsøke å hjelpe på inntektene. Caroline har små krav:

She was not seeking favors
And for a dime a day
And a place to stay
She’d turn those hands to labor

Omsider får hun jobb som bartender på en kneipe som heter Gypsy Sally’s, men når vinteren blir til vår får hun bud om at faren er død:

So she turned to whorin’ out on the streets
With all the lust inside her
And it was many a man
Returned again
To lay himself beside her

Så en dag altså, blir hun funnet død under trappen som fører opp til Gypsy Sally’s med en lapp i hånden med påskriften «Fare thee well, Tecumseh Valley». Det er en hjerteskjærende trist fortelling som selvsagt kunne vært hentet fra virkeligheten. Hvor hardt liv førte ikke – og gjør det fremdeles – mange gruvearbeidere, underbetalte, uten rettigheter eller sikkerhetsnett?

Med sin egenartede og yndefulle stemme klarer Nanci Griffith å formidle en tristesse som overgår selv tristessens konge, opphavsmannen Townes Van Zandt. Den varme stemmen til Arlo Guthrie gjør historien om mulig enda mer virkelig, og Carolines tragiske skjebne trer frem fra skyggene under trappen der hun blir funnet død og formelig lever i lytteren. Når Stuart Duncans felesolo deretter entrer lydbildet er det som om englene gråter. Det er usigelig vakkert og trist, og den teksten? Dæven, så godt skrevet den er!

Bruce Springsteen – «Thunder Road»
fra albumet Born To Run (1975)

Tekst: Bruce Springsteen
Musikk: Bruce Springsteen

Tekstutdrag:
The screen door slams, Mary’s dress waves
Like a vision she dances across the porch as the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey, that’s me and I want you only

Jeg klarer ikke for mitt bare liv å komme på en Bruce Springsteen-låt jeg setter høyere enn «Thunder Road» – og han har levert fra seg noen klassikere, for å si det sånn. Jeg klarer egentlig ikke komme på en låt av noen annen artist jeg setter høyere heller.

«Thunder Road» er åpningssporet på Springsteens gjennombruddsalbum Born To Run fra 1975, en episk anlagt låt med en tekst som er dønn representativ for den perioden han befant seg i på den tiden. Dette er en arbeiderklassesang fra en tid og et sted der de sosiale skillene kanskje var enda skarpere enn de er i dag. Det handler om unge Mary og kjæresten hennes som vil ta henne vekk fra hjemstedet med all elendigheten og håpløsheten de er omgitt av, for «one last chance to make it real».

Det er en klassisk historie som er fortalt tusenvis av ganger, men Springsteens innfallsvinkel er krydret med noen av de beste onelinerne som er å finne i moderne musikkhistorie. Bare prøv disse:

«You ain’t a beauty, but hey, you’re alright», «All the redemption I can offer, girl, is beneath this dirty hood», «Well, I got this guitar and I learned how to make it talk» og avsluttende «So Mary climb in, it’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win».

Og det er nettopp den frihetstrangen, flukten fra alle begrensningene vi ofte møter, som er drivkraften i sangen. Motorveien – eller landeveien – og bilen, er som så ofte i Springsteens sanger fluktrute og fluktmiddel:

Well, the night’s busting open, these two lanes will take us anywhere
We got one last chance to make it real
To trade in these wings on some wheels
Climb in back, heaven’s waiting down on the tracks

Hadde jeg vært i Marys sko og fått den oppfordringen i fleisen hadde jeg ikke nølt. Jeg hadde kastet meg inn i passasjersetet og bedt om å få satt gassen i bånn og det nå!

Lars Demian – «Fyllot och Miss World»
fra albumet Man får vara glad att man inte är död (1994)

Tekst: Lars Demian
Musikk: Lars Demian

Tekstutdrag:
Han låg där i rännstenen, det gjorde han rätt ofta
I en utsliten rock och en trasig gammal kofta
Han hade tappat ena skon när han fallit omkull
Han kunde inte gå, nej han var alldeles för full

Det er ingen tvil om hvor dårlig fatt det er med tittelpersonen i Lars Demians urtriste «Fyllot och Miss World». Det ovenstående sitatet er inngangslinjene til denne historien om en mann som skal dø i løpet av sangen som utspiller seg en nyttårsaften i Stockholm. «Raketer flög i luften det var festligt som satan/Alla var så lyckliga och skåla’ med varran/Men det var ingen som brydde sig om en drucken gammal man», synger Demian til et storslagent strykerarrangement som selvsagt henvender seg til våre mest sentimentale sider.

Og det kan så være, men du skal ha et hjerte av is for ikke å la deg berøre av denne historien. Demian forteller om hvordan fylliken i sitt siste delirium ser en limousin kjøre opp og stanse der han ligger. Bakdøren åpnes, og der sitter en «kvinna … vacker och blond som en sagans gudinna». Hun byr ham på en sigar og konjakk og stryker en varm hånd over kinnet hans før han tar henne ømt i sine skjelvende armer og får et kyss så hett som «varar en evighet»:

Och gryningen randas i den frostnupna staden
Allting är stilla och där på trottoaren
Under ett täcke av renaste snö
Ligger liket av ett fyllo lämnad där att dö
Han har frid, han är lugn och fryser ej mera
Det ser ut som om han sover och i drömmen så ler han
För i morse när klockan slog fem
Kom en ängel och tog honom hem

Og der kommer produsent Max Lorentz’ orgel inn og spiller et kort, kort postludium for den døde uteliggeren. Mer rørende kan det ikke gjøres.

Moralen her er selvsagt ikke til å ta feil av. Alle har en historie, alle er like mye verdt. Jeg håper i det minste at det kan være sånn.

Kjenner du ikke Lars Demian – og det er det mange som ikke gjør – oppfordrer jeg deg til å sjekke ut musikken hans. Han er som en slags krysning av Cornelis Vreeswijk, Tom Waits og Jacques Brel, og det er en ganske uslåelig kombinasjon, spør du meg!

Så, takk for følget! Jeg håper dette falt litt i smak. Her er musikken, så følger flere fine tekster en annen gang. God fornøyelse!

Les også: Tekststerk debutplate fra Borgar Storebråten