En countrymann krysser sine spor – Harald Thune i duett med Rita Eriksen

Harald Thune er tilbake med gamle sanger i nye versjoner. Foto: Gunnar Knutsen

Harald Thune med
Rita Eriksen
«Mr. & Mrs.»
(FAJo Music)
6 out of 6 stars

Opp med hånda, alle som husker Harald Thune! Ikke så mange? Som han selv sier sank hans forrige album Blå vinyl fra 2017 som en stein, og det er en skam, fin som den er. Det var hans første plate på ni år, så vi får være glad den stusslige mottagelsen ikke helt tok motet fra ham. Nå er Harald snart tilbake med albumet The Backbounceability Of Humans (en tittel som spiller på å reise seg og forsøke en gang til, aldri å gi opp), der han spiller gamle sanger om igjen fra en karriere som trygt kan sies å ha gått litt i rykk og napp. Til tross for at han har vært aktiv i mer enn 30 år, lurer fremdeles den flyktige legendestatusen langt bak et sted i kulissene. Stor suksess har aldri blitt ham til del, men Harald Thune har en fortid det står respekt av.

Idag er det førpremiere her på bloggen på en knakandes fin versjon av «Mr. & Mrs.», en sang han opprinnelig spilte inn i 1994 da han var frontfigur i country/americanabandet Campfire Combo. Den gang var Hilde Heltberg duettpartner. Nå som hun trist nok er død, har Harald spurt selveste Rita Eriksen om hjelp. Jeg kan selvsagt ikke la det gå helt upåaktet hen i denne sammenhengen at Harald og Rita var to av de artistene som gjorde seg bemerket da den såkalte rootsbølgen «herjet» under første halvdel av 90-tallet, Rita med vesentlig større gjennomslagskraft enn Harald, viste det seg. Med årene har hun bare befestet sin posisjon som en av Norges stødigste sangere, mens det for Haralds vedkommende altså har vært mer så som så med berømmelsen.

– Jeg ga ut Freestyle Americana i 1994, forteller han i dag med referanse til det som ble Campfire Combos eneste album. – Jeg brukte americana- og outlawbegrepene for alt de var verdt så folk ikke skulle forveksle meg med artister som lagde schtøggpop med hatt. Den skiva kom litt for seint for rootsbølgen, litt for tidlig for «Quiet is the new loud»-bølgen og altså 26 år for tidlig for den deilige americanabølgen som skyller over oss nå, sier Harald videre og legger selvironisk til at det gjenstår å se om han treffer bølgen denne gangen. Vi får se.

Selv har jeg gode minner fra konserter med Campfire Combo og også med Harald Thune som soloact. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg var på Rage Against The Machine-konsert på Sentrum Scene i 1993. Jeg var fan av debutalbumet til Rage, men da jeg så bandet live følte jeg meg plutselig utrolig gammel. Det var ikke min greie i det hele tatt med ellevill headbanging og full rulle, fuzzgitarer skrudd opp til 11 og hele sulamitten, og jeg hadde sannsynligvis satt uendelige mye mer pris på det i dag. Når jeg nå forteller (yngre) folk om dette, rister de på hodet og gir uttrykk for at jeg er helt dust, et poeng jeg virkelig ikke skal forsøke å ta fra dem.

For å sitere en viss nobelprisvinner; I was so much older then, I’m younger than that now. At jeg var rene ungdommen den gang, 27 år gammel, hjalp derfor ikke stort. Der og da føltes det som jeg var jevngammel med Harald Hårfagre, og jeg flyktet ut i oslokvelden etter seks-syv låter med altfor høye gitarer. Jeg trengte ikke gå langt for å finne en slags frelse. 100 meter fra Sentrum lå en klubb som het Skillingsborgen der Harald Thune var en slags hustrubadur. Jeg kreket meg inn, bestilte en Four Roses og hørte Harald synge et knippe countrylåter. Jeg husker ikke hva han fremførte, men Harald reddet meg litt den kvelden. Ikke at han fikk meg til å føle meg mindre gammel, men han fikk meg til å føle meg vel. Det gjorde ikke Rage Against The Machine.

Det eneste som skurret litt med Harald i 1993 var den karakteristiske hockeysveisen, men den kvittet han seg etter hvert med. Han hadde stemmen og utseendet som trengtes, bøtter og spann med star quality, og han fremsto som en vaskeekte countrypurist som bekjenner seg til omtrent samme gjengen som Maren Morris slik hun synger om i «My Church»; Hank Williams, Johnny Cash og så videre. Harald er da også kjent blant annet for sine utmerkede Johnny Cash-tolkninger.

Det er et solid lag han har fått med seg på den nye versjonen av «Mr. & Mrs.». På gitar hører vi produsent Eivind Staxrud og Daniel Gullien, mens Tore Blestrud spiller steelgitar. Arne Martinussen står for tangentene, og kompet besørges av Atle Rakvåg og Trond Augland på henholdsvis bass og trommer. Når Harald så har Rita Erikson som duettpartner for denne nydelige sangen om et par som så til de grader er ved veis ende i forholdet, faller absolutt alle biter på plass. I god countrytradisjon har Harald også snekret sammen noen tekstlinjer fulle av humor og akrobatiske tungeøvelser av typen «I think you think that I think that you think that I drink». Sånt bare funker. Du skal muligens ha hørt en del country for virkelig å sette pris på slikt, men jeg vil tro en setning som den kan glede også noviser innen sjangeren.

Nyinnspillingen av «Mr. & Mrs.» viser med all tydelighet at Harald Thunes låter er relevante også i 2020. Det har selvsagt å gjøre med countrysjangerens grunnleggende tidløshet – country handler jo gjerne om selve livet – men det handler også om at låtene er gode. Den opprinnelige planen hans var nå å lage en samleplate med de beste innspillingene fra en 32 år lang karriere, men han valgte altså en annen vei, å spille inn nye versjoner av gamle favoritter. Det tror jeg var klokt, og det kan forhåpentligvis også ha stimulert ham til å satse videre. Der en ren samleplate på dette tidspunktet kunne vært å oppfatte som et punktum, backbounceability eller ei, kan en samling nyinnspillinger vel så gjerne betraktes som et springbrett for nye eventyr.

«Mr. & Mrs.» slippes på vanlige strømmetjenester på fredag, men kan høres her allerede nå. Albumet The Backbounceability Of Humans slippes etter planen 20. april.

Sjekk også: Eriks countryskole i ti leksjoner

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.