«Whatever happened to all the heroes?», undret Hugh Cornwell i 1977 i tittelkuttet til The Stranglers’ andre album det året, No More Heroes. Han etterlyste den russiske forfatteren og bolsjeviken Lev Trotskij, Vladimir Lenin, den ungarske kunstforfalskeren Elmyr de Hory og «all the Shakespearoes», og snerret frem teksten til kompet fra et skramleband av en annen verden. Musikalsk skilte The Stranglers seg betydelig fra resten av den engelske punkbevegelsen bandet tilhørte, men passet på alle andre måter som hånd i hanske. The Stranglers var punkrebeller mer enn de fleste, hatet og foraktet på alle bauger og kanter; av venstreintellektuelle og høyreekstreme, feminister, antirasister og selvsagt «the establishment». Lyden av The Stranglers anno 1977 var det reneste anarki, et opprør i seg selv.

I dag fyller Hugh Cornwell 70 år. Han delte frontposisjonen med bassist Jean Jacques Burnel, og i 1990, i kjølvannet av albumet 10, tok Cornwell med seg gitaren og forlot bandet permanent. I årene siden har han spilt inn en rekke plater under eget navn, og allerede i 1979 ga han ut platen Nosferatu sammen med Robert Williams, trommeslager fra Captain Beefheart’s Magic Band. Siden jeg har null kjennskap til Cornwells solokarriere, har jeg konsentrert meg om The Stranglers når jeg har laget en spilleliste i anledning fødselsdagen. Her finner du 50 klassikere med The Stranglers, de fleste singlene de ga ut i Cornwells tid, og en del «deep cuts», og, skal det sies, ikke alle sunget av Cornwell.

Variasjonen er i grunnen oppsiktsvekkende. De tre første platene – Rattus Norvegicus, No More Heroes og Black And White – ble utgitt i løpet av en periode på bare 13 måneder og har av den grunn svært mye felles, men jeg skal si de utviklet seg etter det, også lyrisk. Albumet The Raven (1979) var marinert i norrøn mytologi, men sneiet også innom så forskjellige temaer som heroin, den iranske revolusjonen, japanske selvmordsritualer og gensløyd. Oppfølgeren The Gospel According To The Meninblack (1980) var tungt eksperimentell, og hva tematikk angår kan den nok ha gitt adskillig næring til Gry Jannicke Jarlums teorier om utenomjordisk innblanding. Feline (1983) er i sin tur The Stranglers som sofistikert popband, med nydelige låter som «Midnight Summer Dream» og «European Female (In Celebration Of)».

Hitsingler hadde de også, i massevis. The Stranglers var et populært band helt fra starten, og er blant annet kjent for «Peaches», «Something Better Change», «Duchess», «Golden Brown», «Strange Little Girl», «Skin Deep» og «Always The Sun».

Det er på tide å gratulere Hugh Cornwell med 70-årsdagen og spille musikken. God fornøyelse, alle sammen!

Sjekk også: Minneord til Anne Grete Preus