I dag gratulerer vi Elizabeth Fraser med 56-årsdagen, den helt enestående skotske sangeren som i sin tid frontet Cocteau Twins og har inspirert talløse andre til dyst, fra Anneli Drecker til Ingrid Helene Håvik, fra Jeff Buckley til Alison Goldfrapp. Elizabeth – eller bare Liz – debuterte med Cocteau Twins på albumet Garlands i 1982, raskt etterfulgt av EPen Lullabies, og ble av enkelte avfeid som en wanna be Siouxsie Sioux. Den kritikken forstummet raskt, og Cocteau Twins ble adskillig mer enn «indie darlings», både på grunn av de vakre lydteppene musikerne Robin Guthrie og Simon Raymonde skapte (Raymonde erstattet Will Heggle etter debuten) og den helt spesielle stemmen til Liz. Den lignet ikke på noe verden hadde hørt tidligere – ei heller på Siouxsie – og kan beskrives som utenomjordisk vakker, en slags englerøst som bukter seg i alle tenkelige og utenkelige retninger på en gang, klokkeklar og lys, og med et språk som ikke helt kan defineres. Av og til synger hun forståelig engelsk, men oftere på et språk hun finner opp selv underveis, med fremmede lyder og ord hun ikke aner hva betyr, men som gir henne mening når hun synger dem.

Hvis ikke det platekjøpende publikum var oppmerksomme på Liz Frasers helt spesielle stemme på bakgrunn av Garlands og de to første Cocteau Twins-EPene, ble de det definitivt da Ivo Watts-Russell (plateselskapsjefen på 4AD) startet det musikalske kollektivet This Mortal Coil og ga ut en versjon av Tim Buckleys klassiker «Song To The Siren» i september 1983. Det er utvilsomt en av de mest spesielle og minnerike coverversjonene som er gjort noen gang, og den ga mer enn brukbar drahjelp til Cocteau Twins’ andre album Head Over Heels som ble utgitt måneden etter.

Dermed var Cocteau Twins og Elizabeth Fraser godt i gang, og utover 80-tallet ga de ut et knippe utspekulert vakre plater, ikke minst min favoritt Treasure (1984), men også de nydelige Victorialand (1986), The Moon And The Melodies (sammen med Harold Budd og uten Cocteau Twins-navnet, 1986) og Blue Bell Knoll (1988). 4AD-perioden ble kronet med albumet Heaven Or Las Vegas i 1990, før de gikk «major label» på Fontana Records og ga ut ytterligere to album, Four-Calendar Café (1993) og Milk & Kisses (1996). Cocteau Twins ga også ut et antall EPer med musikk som ikke havnet på albumene, og den nydelige coverkunsten laget av Vaughan Oliver fra designstudioet 23 Envelope bidro sammen med den esoteriske musikken til å gi trioen et mystikkens slør som står seg den dag i dag.

Verden venter fremdeles på Liz Frasers første soloalbum. Det har vært hvisket om ved flere anledninger, men hun har kun utgitt noen få singler. Imidlertid har hun deltatt på en del plater med andre artister, ikke minst Massive Attack som fikk en stor hit med nydelige «Teardrop» i 1998. Hun var også med på Peter Gabriels millenniumsprosjekt OVO, og har dessuten bidratt med sin utrolige stemmeprakt på plater av Yann Tiersen, Craig Armstrong og flere andre. At hun lånte stemme til et par spor på Howard Shores Lord Of The Rings-soundtracks kom heller ikke som noen bombe.

Elizabeth Davidson Fraser er en plaget sjel, med en vond oppvekst med bulimi og incest, og som 16-åring ble hun sparket ut hjemmefra på grunn av sitt punkete utseende. Hun ble raskt kjent med Robin Guthrie, og de to ble et par også utenfor scenen, fikk en datter og holdt sammen frem til 1993. I dag deler hun hus med Damon Reece (kjent fra blant annet Echo & The Bunnymen, The Spiritualized og Lupine Howl), som hun også har en datter sammen med. Ved svært sjeldne anledninger dukker hun opp i offentlige sammenhenger. For eksempel gjorde hun to konserter under Meltdown i 2012 da Anohni var kurator, og i 2017 diskuterte hun Cocteau Twins-albumet Blue Bell Knoll med John Grant i Royal Albert Hall.

Man skal aldri si aldri, men mye tyder på at Liz Fraser har lagt karrieren på hylla. Dermed står vi igjen med det som har vært, og det er heldigvis ikke snaue saker. I anledning 56-årsdagen har jeg laget en spilleliste med 56 låter der hun har sunget sin vakre sang. Jeg har valgt å utelate Lord Of The Rings-tingene da det blir for mye drama og for lite Liz, men ellers skulle listen være godt representativ for et vokalt livsverk av de sjeldne.

Sjekk også: Her er de beste låtene til The Stranglers