Kristian Torgalsen
«Infinity On My Mind »
(Fractal Records)
[usr 6 text=»false»]

Den 28 år gamle oslogutten Kristian Torgalsen dukket opp fra et tilsynelatende intet – slik debutanter iblant gjør – med singlen «No One Told You» i mai. Det var – og er – en sang som gjør sterkt inntrykk i all sin enkle skjønnhet. «No One Told You» er et oppunder fire minutter langt mesterverk av en poplåt, ekstremt velskrevet og ditto velprodusert. Den er fløyelsmyk og intenst vakker, med en innsmigrende melodi du skal lete lenge for å finne maken til. Når jeg tar meg i å synge med blir jeg så rørt av dens kraft at jeg nesten begynner å gråte. Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men det ligger muligens et svar i kombinasjonen av Kristians fantastiske stemme, de storslagne strykerne som besørges av det makedonske radiosymfoniorkesteret og Martin Horntveths enestående gode produksjon.

At sangen gir sterke assosiasjoner til James Taylor på hans beste er heller ikke et minus. Og én ting er jeg helt sikker på: «No One Told You» er uavhengig av sjanger en av de aller beste låtene som er utgitt i 2017. Det sier jeg glatt to måneder før nyttår.

«No One Told You» går forsiktig i strupen på forbrukersamfunnet generelt og plastsøl spesielt: «There’s an island at sea, built bigger every day by you and me, you can see it from space, a portrait of the human race.» Det er en sørgelig, men akk så vakker skildring av hvordan vi uforvarende ødelegger planeten vi bor på, dag ut og dag inn. Det er også en sang sier mye om opphavsmannen. Mer om det snart.

I dag er Kristian Torgalsen ute med debutalbumet sitt. Infinity On My Mind åpner klokelig med «No One Told You», men han fyller på med ytterligere ti blinkskudd som får ham til å fremstå som en fiks ferdig artist. Det er imponerende tatt i betraktning at han ikke har drevet med disse tingene særlig lenge.

Kristian var en ivrig skater og snowboarder inntil en stygg snowboardulykke skadet hånden hans såpass at han måtte gi seg. For å trene opp hånden tok han frem gitaren for første gang på mange år, og begynte samtidig å skrive låter. Det var en såpass vellykket øvelse at han endte opp med nok sanger til at «noen» mente han hadde et potensial som artist. Ballen som da begynte å rulle førte ham i armene på Martin Horntveth, kjent produsent og trommeslager i Jaga Jazzist. Sammen med et seriøst A-lag av musikere er de etter lang tids arbeid klare med et mer eller mindre perfekt popalbum.

Se også: Dig Deeper med fantastisk nytt album

Jeg fikk høre de 11 sangene på debutplaten første gang for noen måneder siden, og har sett Kristian live ved et par anledninger. Da har han spilt i småformat, en gang med Amund Maarud og Christer Knutsen, en annen med Maarud og David Wallumrød. Alle tre er sentrale musikere på albumet, og de to konsertopptredenene var det lille formatet til tross imponerende saker. Kristian har tilstedeværelse og talent nok til at folk hører etter. Men dog, albumet er the real deal, et ferdig stykke musikk som jeg håper og tror vil vekke oppsikt blant flere enn meg.

Bare for å ha gjort unna den uunngåelige oppramsingen: Ved siden av Maarud, Knutsen, Wallumrød og Horntveth, bidrar Olaf Olsen, Nikolai Hængsle Eilertsen, Erlend Mokkelbost, Even Ormestad, Martin Windstad, Jonas Alaska, Billie Van, Mikhael Paskalev og en haug andre kremfolk på albumet. Det gir et umiddelbart kvalitetsstempel til Infinity On Your Mind når noen av landets desidert beste og mest ettertraktede musikere stiller opp. Dette er ikke akkurat folk det gror mose på heller, men høyst relevante krefter som er å høre på suksess etter suksess. En pekepinn på hvordan det vil bli med Kristian?

Etter den suverene åpningssangen følger «The Beast», en sløy og lett bluesaktig sang om å selge sjelen til Djevelen på Mammons alter. Den handler om hvordan makt korrumperer og er en like naturlig inngang til å si noe om tekstene som en hvilken som helst annen sang på platen. Kristian fremstår som noe av et «naturbarn», en velmenende sjel som er redd for fremmedgjøringen av mennesket i den moderne verden og for hva vi er i stand til å utrette av skade.

Som i «No One Told You» vender han materialismen ryggen, og gir seg heller kosmos i vold, som i det spretne tittelkuttet, «The Eye» og «I Wonder». Sistnevnte er en av mine absolutte favoritter på platen. Den innledes av et sprakende lydopptak fra en NASA-astronaut som sklir inn i en nydelig ballade med bøtter av romklang og et kor bestående av trekløveret Jonas Alaska, Billie Van og Mikhael Paskalev. Kristian er på en undrende søken etter svar: «Even though we know we can’t rewind, even with the signs we don’t know where to go, even though we’ve named it all, I can’t find the piece that makes it whole.»

Se også: Den nye videoen til Number Seven Deli

«Rescue Us» grenser til det banale med sitt budskap om at vi gjør oss selv til slaver av mobiltelefonene våre og heller bør oppleve verden slik den ser ut foran øynene våre: «Somebody tell me why we’re spending our lives looking at a screen on a small device, when we should rather connect through our eyes, should rather connect through our minds.» Det er ikke en oppfatning av tilværelsen som krever spesielt mye filosofering, men Kristian gir tankene en musikalsk innpakning som gjør dem, om ikke dypsindige, så i det minste sannferdige. Han nynner og klimprer, og er litt sånn moderne hippie-aktig slik Jack Johnson ofte er. Arrangementet er sinnrikt og innbydende med et deilig hammondorgel og nydelig pianospill fra Wallumrød, klokkespill fra Kristian selv, fine perkusjonsdetaljer, samt gjestevokal og «good vibes» fra Real Ones. Det er en nydelig sang.

Litt i samme musikalske lekegrind finner vi den bossa nova-krydrede «Time Will Come» med en leken, drømmende tekst. «Maybe» er en stillfaren og veldig pen ballade med noe av samme tematikk. Her er Kristan og kassegitaren kun akkompagnert av makedonske strykere, og det er platens mest unnselige sang.

«Get Along With Life» har et tydeligere jazzpreg. Det er en sang som i utgangspunktet virker som noe av en lettvekter, men den får raskt vinger og tar flukt. Dette er en feiring av det gode i tilværelsen: «We don’t need more liars and we don’t need folks to blame, and we don’t need to stand in line to buy things every day. But we do what we do anyway.» Kall den gjerne naiv, men det er en udiskutabelt positiv og jublende fin sang. Tematisk og stemningsmessig kan den sågar sammenlignes med Pharrell Williams’ «Happy», om ikke musikalsk. Når det er sagt kan du fint danse til «Get Along With Life» også.

At Martin Horntveth har gjort en god jobb kan du trygt si. Infinity On My Mind er en plate som er svært overbevisende i sin detaljrikdom. Den har et stort og åpent lydbilde, og sanger som «Get Along With Life» og «Rescue Us» er stjerneeksempler på viktigheten av en produsent som vet hva han driver med. Tittelkuttet og «Spaceland» er to andre sanger der du virkelig bør høre etter. Sistnevnte er en på alle måter stor poplåt med et voldsomt arrangement, med både klokkespill og rørklokker (tubular bells), fantastiske harmonier fra Nina Mortvedt og Martin Horntveth, og en melodi til å dø for. Også her er Kristian i det kosmiske hjørnet og ser seg selv der ute i Melkeveien et sted, i Spaceland. «In my dreams I’ve been a star man», synger han. Og: «I’m still learning as the universe expands. I’m lost, but I won’t back down anyway.»

Les også: Up, up and away – min første ballongferd

«Spaceland» er så enorm i sitt uttrykk at den står som et massivt klimaks. Det er en ekte jubellåt, full av glede og oppstemthet, med et musikalsk øs som egentlig ville gjort den til en naturlig avslutning. Imidlertid er den så massiv at kloke hoder har lagt den nest sist på platen. Det er nemlig den type sang som simpelthen må ha et etterslep som roer tingene litt ned. Det er da den nydelige «My Friend» er god å ha i bakhånd. Det er en søt og innsmigrende liten vise, noe Cat Stevens ville vært stolt av å skrive.

Igjen mer enn aner vi det naive og velmenende i Kristians tekstunivers, og deri ligger i grunnen noe av denne platens styrke. Her er det ikke plass til store fakter, ei heller et stort ego: «Some might call me blind, I’m just hoping for some better times to come along, and one thing you will find is that you have been and you will always be, my friend.» Akkompagnert av sin egen kassegitar, en forsiktig bass, lett trommer og perk samt noen synthlyder, er det en lavmælt og deilig finale på en plate som imponerer på alle plan. Det eneste riktige å gjøre når «My Friend» gir fra seg sin siste tone er å sette på albumet fra start igjen.

Jeg har spilt Infinity On My Mind gang på gang og blir neppe lei med det første. I mine ører er dette en usedvanlig sterk – og perfekt – debutplate. Den er en fryd å høre, med lag på lag av vellyd. Sjelden finner du plater med så til de grader sterke krefter i kulissene, men en hvilken som helst plate hviler likevel til syvende og sist på en ting og en ting alene: Låtmaterialet. Uten de gode låtene kan folk spille så fint de bare vil uten at det spiller noen rolle. Her er imidlertid ALT på plass, og la meg for ordens skyld gjenta at Kristian Torgalsen har en fantastisk stemme. Gratulerer med en brillefin debutplate!

PS! La meg anbefale at du går til innkjøp av vinylen. Cover og innpakning er særs lekre saker, designet av Simen Sandbær Skari og Kristin Stubberud. All honnør til dem og til alle andre som har vært involvert. Bravo bravissimo!