Noen plater har mer å bevise enn andre. Da Joy Division-sangeren Ian Curtis tok sitt eget liv 18. mai 1980 satt tre sjokkerte bandkolleger tilbake i Manchester uten å ane hva fremtiden ville bringe. Skulle de oppløses, fortsette med en ny sanger, hva? Like perplekse var de øvrige nøkkelpersonene rundt bandet; produsent Martin Hannett, manager Rob Gretton og sjefen for plateselskapet Factory Records, Tony Wilson. Nå er det kommet en helt enestående smakfull og lekker boks som går i dybden på New Orders ofte underkjente debutplate Movement fra 1981, og i tillegg er fire klassiske 12-tommersingler fra denne tidlige perioden relansert.

Ian Curtis begikk selvmord dagen før Joy Division skulle på sin første USA-turné, i forkant av utgivelsen av andrealbumet Closer. Alt i alt tok det ikke fryktelig lang tid før Bernard Sumner, Stephen Morris og Peter Hook fikk summet seg og usikre hva de skulle gjøre haltet videre, men det tok lenger tid å riste av seg Ians spøkelse og skape en ny identitet som New Order. Selv om det er en New Order-plate er Movement av ganske åpenbare årsaker ansett som det siste kapittelet i historien om Joy Division. Den representerer overgangen mellom to av den britiske postpunkens viktigste band og er en plate som har befunnet seg i et slags limbo i de 38 årene som er gått siden utgivelsen.

Om den forseggjorte Movement-boksen gjør det til et poeng å revurdere denne oppfatningen er jeg usikker på, men med et utvalg av demoer og liveopptak tilfører den mytologien rundt New Orders første, famlende steg nye og viktige perspektiver. Det åtte låter lange originalalbumet er inkludert i både LP- og CD-format, og en bonus-CD inneholder de fem første demoene New Order spilte inn i september 1980 i Cabaret Voltaires Western Works-studio i Sheffield, og de ni Cargo-demoene fra 1981 som danner en alternativ versjon av Movement. I tillegg inneholder denne CDen fire kutt, versjoner av singlelåtene «Ceremony», «Procession» og «Temptation», samt albumkuttet «Chosen Time». Det er også gjort plass til en DVD med diverse live- og TV-opptak og en griselekker innbundet bok med et velskrevet essay rundt denne vanskelige perioden og relevante fotografier.

Siden boksen inneholder versjoner av sanger som «Temptation» og «Mesh» tydeliggjøres den elektroniske retningen New Order tidsnok beveget seg i, men Movement er først og fremst en dyster og mørk plate som på mange vis låter som Joy Division uten Ian Curtis. Alle de tre gjenværende medlemmene prøvde seg på å synge, og at manager Rob Gretton en dag utpekte Bernard Sumner som bandets nye vokalist skyldtes nok mest av alt at han sang litt mindre dårlig enn de to andre. Men for Sumner både å synge, spille gitar og keyboards ble for mye, og dermed ble Stephen Morris’ kjæreste Gillian Gilbert hyret inn som ny keyboardist. Ikke at hun kunne spille tangenter, men i likhet med bandet for øvrig lærte hun underveis. De ante ikke hva de skulle være etter Curtis’ bortfall og famlet seg gjennom øvinger og skrev haltende låter som de etter hvert gikk i studio med der den stadig mer kokainbedøvede, hatske og kranglevorne produsenten Martin Hannett satt og savnet Curtis og hatet Sumner, Hook og Morris. At de tre tidligere Joy Division-medlemmene og Gillian Gilbert tolererte oppførselen hans kan synes utrolig, men om ikke annet visste Hannett hva han gjorde som produsent. Han hadde da også produsert alt Joy Division gjorde og var følgelig den eneste produsenten bandet hadde nevneverdig erfaring med.

Parallelt med utgivelsen av Movement-boksen relanseres også bandets fire første 12-tommersingler. De er «Ceremony» som ble utgitt med to forskjellige cover og har «In A Lonely Place» som B-side. Begge er opprinnelig Joy Division-låter som ble skrevet få uker før Curtis tok sitt liv. «Everything’s Gone Green» med «Cries And Whispers» og «Mesh» på B-siden mer enn antyder New Orders kommende retning og den siste, «Temptation» koblet med «Hurt», ligger enda nærmere det bandet som i 1983 for alltid ville endre den elektroniske dansemusikken med utgivelsen av «Blue Monday».

Når jeg hører Movement på nytt liker jeg den egentlig bedre enn noen gang. Den har aldri vært min New Order-favoritt og neppe noen andres heller, men er adskillig sterkere enn jeg har gitt den anerkjennelse for. Spesielt med tanke på at både band og produsent på sine forskjellige vis forsøkte å summe seg etter Curtis’ død og manglet retning og visjon er den vellykket, men dog er og blir den en overgangsplate. Det er umulig ikke å oppfatte den som et litt svakt Joy Division-album eller ditto New Order-album. Det som var og det som skulle komme er så uendelig mye bedre. Da New Order i 1983 ga ut «Blue Monday», deretter sitt album nummer to, Power, Corruption & Lies, og videre 12-tommeren «Confusion» (den siste produsert av den berømte New York-DJen Arthur Baker), var de rett og slett et helt annet band enn det som spilte inn Movement. New Order hadde kvittet seg med Martin Hannett og funnet sin egen identitet, og steget ut av Ian Curtis’ skygge. De tok med seg arven fra Joy Division og skapte noe nytt.

Det er imidlertid en annen historie som jeg håper vil bli fortalt i et kommende bokssett. Det ligger i kortene at vi kan få tilsvarende bokser med flere New Order-album, men på grunn av den dype konflikten mellom Peter Hook og de øvrige bandmedlemmene er dette arbeidet komplisert. Derfor usikkerheten, men vi krysser fingre. Inntil videre er det iallfall en fest å kunne spille den nye Movement-boksen og de gamle 12-tommerne, for ikke å snakke om å beundre Factory Records’ husdesigner Peter Savilles fantastiske coverkunst. For meg har bestandig coveret på Movement vært bedre enn innholdet, og slik er det fremdeles.

Sjekk også: The Loch Ness Mouse har laget sitt beste album, tuftet på deler av 80-tallets beste musikk