Noen ganger er det simpelthen dødsdeilig å sette seg ned i et mykt kinosete med popcorn og brus og se en god, gammeldags Hollywood-blockbuster. Jeg går altfor sjelden på kino, men hadde litt av en underholdningsopplevelse da jeg så Jurassic World, den fjerde filmen i Jurassic Park-serien. Det ga mersmak. Her går det nemlig unna. Noen eksempler på det ser du i traileren over.

Premisset er enkelt: Isla Nublar utenfor kysten av Costa Rica er nå omgjort til en gigantisk temapark der publikum får oppleve klonede dinosaurer av forskjellige slag på nært hold. Noen kjøttetere, andre planteetere, alle fantastiske attraksjoner som slår en hvilken som helst vanlig dyrepark ned i støvelene. Men mye vil ha mer, og parkens ledelse utvikler stadig nye hybrider som skal lokke nye publikummere til parken. Den store attraksjonen som snart skal lanseres er Indominus Rex, en hybrid av Tyrannosaurus Rex og andre dinosaurer som er hemmelighetsstemplet informasjon.

Det kommer ikke som noen overraskelse at den livsfarlige og usedvanlig blodtørstige Indominus Rex klarer å rømme fra det lukkede området der den holdes innestengt og at helvete dermed er løs. Den litt stillestående opptakten på filmen snus til en heidundrandes actionfest når Indominus begynner herjingene.

Plottet for øvrig er ikke mye å rope hurra for, men dette er ikke den typen film som nødvendigvis krever mye til plot heller. Det er en bra samling skuespillere her, men samtlige er rene sjablonger. Du har de to søte brødrene (Ty Simpkins og Nick Robinson) som ankommer øya uten foreldrene for å bli tatt vare på av tanten (Bryce Dallas Howard) som er den statistikkfikserte, kalde, barnløse, single parksjefen (som når moroa begynner blir forvandlet til badass hot chick), du har den strenge, men rettferdige milliardæren (Irrfan Khan) som eier parken, du har den breiale og kyniske sikkerhetssjefen (Vincent D’Onofrio) som vil bruke velicoraptorene som våpen, du har den iskalde vitenskapsmannen (B. D. Wong) som «bare utfører det arbeidet han er forespurt om», og jeg kunne fortsatt en stund til. Du har også den klassiske leksjonen om at det går galt når menneskene i sin grådighet og dumhet forsøker å manipulere naturen. Den eneste interesse rollefiguren spilles av Chris Pratt. Han er velicoraptorenes trener, og de forholder seg til ham som sin alfa. Han er ordentlig badass, er proppfull av rettferdighetssans og ser bra ut. Hadde det ikke vært for det puslete rollenavnet Owen Grady kunne han blitt en ny Indiana Jones-figur.

Jurassic World er regissert av Colin Trevorrow som fra før er kjent for indiefilmen Safety Not Guaranteed, men om han i særlig grad har satt noe preg på dinosaurfilmen er jeg svært usikker på. Det er stadig Steven Spielberg som lurer i bakgrunnen, og Jurassic World føyer seg svært pent og sømløst inn i hans rekke av monstersuksesser – unnskyld uttrykket.

Oppfølgerfilmen har allerede fått en premieredato, 22. juni 2018, og produsentene vil være bra kørka om de ikke benytter Chris Pratt på nytt. Scenen der han kjører motorsykkel gjennom nattejungelen flankert av fire velicoraptorer på Indominus-jakt er verdt kinobilletten alene, og får han tilsvarende kule scener i neste film bør det være håp for rollefiguren Owen Grady også.

Jurassic World er for øvrig i ferd med å bli en av tidenes mest innbringende filmer og slo en haug tidligere rekorder bare i åpningsweekenden. Jeg har jo sett veldig mange filmer som er veldig mye bedre, men underholdende er den virkelig. Som sagt popcorn, brus og kinomørke: Action!