Urbane cowboyer hylles – Die With Your Boots On er fem år

Geir Ramstad Sletvold (33), Christoffer Nyegaard Mollestad (33) og Eivind Eide Skaufjord (32) er de tre unge herrene bak countrykollektivet Die With Your Boots On. I fem år har de hatt DJ-jobber, arrangert konserter og booket artister med et utvidet countrybegrep som utgangspunkt, og de markerer jubileet med stil. På fredag blir det stor jubileumsfest på den lille osloklubben John Dee der mange av de aller største navnene innen moderne norsk country og americana skal spille, de fleste av dem med mye å takke DWYBO for.

Én ting er at Geir, Christoffer og Eivind har fått Lucky Lips, Signe Marie Rustad og Silver Lining til å stille opp. Hadde de ikke fått til det på sin egen jubileumsfest hadde de vært nokså ubrukelige, all den tid de har bookingansvaret for alle artistene. Noe annet er at de også har fått Roger Græsberg & Foreningen, Unnveig Aas, Benedicte Brænden, Robert Moses & The Harmony Crusaders, The Secret Sound Of Dreamwalkers og Winding Road til å bli med på moroa. Samlet sett utgjør denne gjengen – minus enkelte, det skal sies – kremen innen det norske country- og americanamiljøet. Det kan også vise seg å bli flere overraskelser. Blant annet skal deLillos-bassist Lars Beckstrøm spille mandolin med Silver Lining, så her kan tydeligvis alt skje.

Det skal legges til at DWYBO er populære gutter, og artistene som stiller mener oppriktig og fra dypet av sine hjerter at de har betydd svært mye for dem. Vi kan nok betrakte det store oppbudet på John Dee som en skikkelig takk for hjelpen-gest fra de som stiller. Nedover i denne teksten vil du også kunne lese hilsener og gratulasjoner fra svært mange av dem.

«Die With Your Boots On har stått for en ekspansjon av countryinteressen og kulturtilbudet i Oslo som er helt fantastisk. De har vekket countryudyret i oss og fremmer norsk og internasjonal country med en utrolig entusiasme. Vi synes det er utrolig stas at vi får jobbe med dem! Også har de god kunskap om den countryen som har eksistert her til lands før denne nye generasjonsbølgen, og det viser en genuinitet jeg synes det står respekt av.»

– Malin Pettersen, Lucky Lips

Eivind, Geir og Christoffer var bare smårollinger da den første «bølgen» med countrymusikk for alvor traff Norge tidlig på 90-tallet. Da velger jeg glatt å overse at artister som Lillian Askeland & Country Snakes, Bjøro Håland og enkelte andre var store norske countrynavn på 70- og tidlig 80-tall. Da Steinar Albrigtsen, Somebody’s Darling, Hellbillies, Claudia Scott, Henning Kvitnes, Trond Granlund og andre artister «herjet» på det verste sånn omtrent fra 1990 til 1995, solgte de totalt sett hundretusener av plater over hele landet. Med klubber som Cruise Café og Skillingsborgen i Oslo fantes også et lite og levende miljø for «rootsmusikk» som det den gang ble kalt, men countrymusikken var samtidig et crossoverfenomen som havnet helt øverst på VG-lista og festivalplakater. Norsk country var big business.

«Jeg har jo egentlig kjent disse gutta siden jeg begynte å lage musikk på ordentlig, og jeg spilte en av mine første konserter med Rattlers på DWYBO-kveld. (Og er imponert over at de ikke hater oss, i og med at vi drakk store mengder alkoholholdig drikke før konserten og gjorde en jevnt over elendig jobb) Jeg er sjukt stor fan av dem både som privatpersoner og som DWYBO-helter! De har vært med på å skape en plattform og et møtested for oss som nerder over den samme musikken og kulturen, så vi både kan bli kjent personlig og spille med hverandre og utvikle sjangeren. I tillegg er de sjukt gode på å lage fest! Gleder meg vilt til å gjøre stas på dem på fredag!»

– Louien/Live Miranda Solberg, Silver Lining

Slik er det ikke lenger nå som Eivind, Geir og Christoffer – kollektivt kjent som Die With Your Boots On – samler mye av det som kan krype og gå i oslos countrymiljø til fest. Det er et lite miljø, en slags undergrunnsscene, men det er samtidig et miljø der kvalitet, kreativitet, kameratskap og stå på-vilje råder. Alle kjenner alle, samarbeider mer enn gjerne, og bidrar i fellesskap til at norsk country- og/eller americana (kall det hva du vil) anno 2018 står fjellstøtt og sannsynligvis aldri har vært bedre. Dette er riktignok min høyst personlige mening, men i en musikalsk hverdag som heldigvis er mindre polarisert enn noen gang, finnes også en betydelig og til dels sjangeroverskridende eksperimentvilje som både er spennende og sunn.

«Det er jo veldig mye man kan si! Men en ting jeg syns er viktig å si, er at jeg mener de skal ha mye av æren for at det har kommet så jævla mye bra artister til Oslo, og etter hvert Norge, de siste åra. Artister det hadde vært utenkelig at skulle bli booka hit for bare noen få år siden. Det er jo helt uvurdelig for miljøet som har vokst frem, og interessen for sjangeren i Norge. Gi dem en føkkings spellemann!»

– Halvor Falck Johansen, Silver Lining

Die With Your Boots On så sin spede begynnelse i kjelleren på osloklubben Revolver i 2012. Da hadde Eivind og Christoffer (som jobbet sammen på Platekompaniet) året i forveien vært på Telluride Bluegrass Festival i Colorado og blitt bitt av en kombinert bluegrass/hippie-basill. De hadde sett Robert Plant og Emmylou Harris, Old Crow Medicine Show, The Decemberists og mange andre som ikke nødvendigvis var bluegrassartister, og der lå kimen til en idé som munnet ut i spørsmålet «hvorfor finnes det ingen DJ-konsepter for countrymusikk?»

«Gratulerer så mye med jubileet. Takk for at dere synliggjør country og americana og ikke minst representerer artister av høy musikalsk kvalitet. Dere er med og beriker den norsk musikkscenen med gode konsertopplevelser.»

– Kristine Marie Aasvang, The Secret Sound Of Dreamwalkers

– Vi hadde en forankring i Platekompaniet-miljøet, utdyper Eivind som forteller om sin musikalske oppvåkning da han begynte å jobbe der i 2005/06, da det «ennå handlet mest om musikk» hos kjeden som i dag er enerådende på et langt bredere utvalg underholdningsprodukter – musikk, film, spill og bøker/tegneserier.

– Alle de fantastiske kollegene jeg traff her og all den musikken jeg ble utsatt for… jazz, country, metal. Jeg var 20 år gammel og hadde bare hatt interesse for classic rock og hip-hop. Nå åpnet en helt ny verden seg.

«Dei merkeligste ting kan skje i spriker, krikar og krokar og lysglimt av ei skumring.

Det er ein slags artig poetisk ironi rundt mitt forhold til DWYBO. Tenk at desse tre gutane bak eit hardbarka country-konsept skulle bli katalysator for, med fare for å virke litt beskjeden, eit av Noregs meir omtalte og mest reinspikka popprosjekt dei siste åra. Dette får meg alltid til å dra litt på smilebåndet. Eg mistenker nemlig at både Eivind, Christoffer og (mogeleg) også Geir er bittelitt stolt over at min aller første konsert sto hos dei, og at eg faktisk blei signa på ekte plateselskap som ein direkte konsekvens av dette. Det får me kanskje også til å smile litt ekstra fordi eg veit at dei i like stor grad sliter med å putte «han der P3-artisten» inn i narrativet til DWYBO. Kanskje var det berre a simple twist of fate, som Dylan seier.

Mest av alt er jo eg utrulig takknemmelig for sjansen dei gutta gav meg. Det er virkelig snakk om eit knippe sjukt fine karar, som har gitt meg så mange gode opplevelser. Ikkje berre frå scena, men også ved å booke andre storarta artister, og viktigst av alt, ved å mane fram utallige kvasse timar på dansegulvet. Eg tenker faktisk fortsatt på den derre klubben i kjelleren på Revolver som eit lite stykke heime. Som bygda ein stammer frå, som eg ein dag skal tilbake til. Når ein er lei synth og vil tilbake til Americana, folk og twang!

Gratulerer med dagen DWYBO. Oslos absolute finest.»

– Daniel Kvammen

– En venn av oss hadde begynt i baren på Revolver, så vi spurte ham om vi kunne kjøre et DJ-opplegg, forteller Christoffer om den første Die With Your Boots On-kvelden i 2012. – Kjernepublikummet var definitivt Platekompaniet-folk. Jeg tror kanskje ikke det var noen andre der.

«DWYBO har skapt en unik scene for country- og americanamusikk i Norge. Det er som en stor familie som inspirerer og støtter hverandre. Tusen takk for at dere finnes og gratulerer med 5-årsdagen!! Gleder meg til å feire dere på fredag med alle de fantastisk flinke folka dere har samlet sammen.»

– Benedicte Brænden

Den første happeningen må kunne kalles en moderat suksess. Sakte, men sikkert ble DWYBO-kveldene et mer eller mindre fast innslag på Revolver. Etter noen måneder fikk Eivind og Christoffer det for seg at de kanskje burde gjøre noe mer ut av disse seansene, som for eksempel å arrangere konserter.

Som sagt, så gjort. Den første konserten de arrangerte foregikk også under kummerlige forhold på Revolver, og den ble historisk, om ikke annet så fordi det var den aller første konserten til The Northern Belle – frontet av Eivinds kjæreste Stine Andreassen. Også på scenen denne kvelden sto marginalt mer kjente The Rattlers der både Live Miranda Solberg og Halvor Falck Johansen spilte. De to er i dag sammen med Stine og hennes Northern Belle-kollega Bjørnar Ekse Brandseth identisk med bandet Silver Lining, et av de tre bandene DWYBO har bookingansvaret for.

«Mine sterkeste minner knyttet til Die With Your Boots On er vår første konsert som band med The Northern Belle og konserten på Oslo Fjordfest (Die With Your Boots On All-Star Band). På vår første konsert var vi alle litt nervøse, men også utrolig takknemlige for å ha blitt invitert til å spille på Revolver der klubbkvelden ble holdt. Det beste av alt var at det var utsolgt. Vår første konsert! Det var så ufattelig gøy! Ble en fuktig kveld gitt. På Oslo Fjordfest fikk jeg spille med en haug med dyktige musikere! Det er et minne og en konsert jeg sent vil glemme. Alt dette takket være de tre flotte gutta som har gjort det ekstra gøy å spille americana/country. Jeg vet ikke hvor banda våre hadde vært i dag uten deres hjelp!»

– Stine Andreassen, Silver Lining og The Northern Belle

Sommeren 2013 kom Geir med i Die With Your Boots On. Han og Eivind er barndomskamerater, og Geir kom tilbake til Oslo fra studier i Trondheim der han hadde drevet litt med booking.

– Altså, Geir hadde booka Jay-z til Uka, så for oss var han ekspert på området. I motsetning til Christoffer og meg, ler Eivind.

– Jeg hadde kanskje litt peiling på booking, men ikke på country, kontrer Geir. – Det eneste jeg hadde litt forhold til var sånne «akersgatating» som Wilco, men ellers var jeg helt blank.

«En enestående gjeng musikknerder jeg har vært så heldig å få jobbe med ved flere anledninger. DWYBO gjør Oslo til en bedre by!».

– Arnt Andersen, The Devil And The Almighty Blues og Trøbbelskyter

Ingen av de tre er vokst opp med spesielt mye countrymusikk rundt seg, men i dag synes de det er pinlig å bli fotografert uten cowboyboots. Alle kan lære, med andre ord. De fortsatte å arrangere konserter i kjelleren på Revolver med blant annet Bendik Brænne og Darling West. Samtidig begynte det å dukke opp eksterne forespørsler om DJ-jobber, blant annet på Pokalen og The Crossroad Club (nå Krøsset). De snurret plater på Sturgill Simpson-konserten på Pokalen samme kveld som Roger Græsberg og vennene hans bestemte seg for å starte countryband (Roger Græsberg & Foreningen) etter å ha blitt blåst i bakken av Simpson og bandet, der ikke minst den estiske gitaristen Laur Joamets imponerte.

– Vi sto ved siden av Bjørnar i Northern Belle. Han ristet bare på hodet og mente at han fikk komme seg hjem og øve, flirer Eivind.

«Jeg har ikke hatt all verden med dem å gjøre, men har spilt og deltatt på flere arrangementer de har regissert/bidratt på. Har derfor ikke all verden å si, men de har uten tvil bidratt sterkt til interessen for country/americana i Oslo. Synes de gjør en meget god jobb med å profilere country som noe kult i hovedstaden. Husker godt en gang de var DJs etter en Daniel Romano-konsert og at de spilte David Allan Coe. Det er ikke hverdagskost i Oslo. De samler dessuten så mange folk og talenter med bookinga at det bare er å ta av seg cowboyhatten og gratulere.»

– Roger Græsberg

Kunne de arrangere konserter og spille plater, kunne de vel også booke noen konserter, mente Eivinds kjæreste Stine og hennes kumpaner i The Northern Belle. I 2015 hjalp trioen det ennå urutinerte bandet med å booke noen festivaljobber. Det var såpass vellykket at de kunne krysse av både Piknik i Parken, Countryfestivalen i Seljord og Øya.

På Seljord ble DWYBO til og med bedt om å skaffe til veie ytterligere tre band som kunne gi festivalen et litt tydeligere kvalitetsstempel og signalisere at det ikke utelukkende var et fristed for flatfyll. I tillegg til Northern Belle tok de derfor med seg Brokeland Bullets, Robert Moses & The Harmony Crusaders og Torgeir Waldemar. Det ble kanskje ingen dundrende suksess, men ga utvilsomt ytterligere erfaring til våre tre menn i felten.

«DWYBO har vært og er en samlende faktor for americana/country-miljøet i Oslo. De gir nye band steder å spille og et publikum å spille for, og de bidrar til et inkluderende og nært fellesskap der folk møtes, samarbeider og spiller sammen på tvers av band. Vi er fryktelig glade i disse gutta og det vi får være med på sammen med dem!»

– Darling West

Enda mer moro ble det på Oslo Fjordfest da de satt sammen The Die With Your Boots On All-Star Country Band. Det er nok det prosjektet som tydeligst har etablert gutta som et samlingspunkt for det lille countrymiljøet i hovedstaden. På fjordfesten og året etter på Piknik i Parken sto et betydelig antall bra artister samlet på scenen under DWYBO-banneret for å fremføre både egne og andres sanger. Blant dem som spilte på de to forestillingene kan nevnes Darling West, Marit Larsen, Torgeir Waldemar, Janne Hea, Bendik Brænne, Henrik og Amund Maarud, Malin Pettersen fra Lucky Lips og flere medlemmer fra The Switch, The Northern Belle og mer. Og forsyne meg dukket ikke Åse Kleveland opp også!

– Jeg ante fred og ingen fare da telefonen ringte. «Hei, det er Åse.» «Åse?». «Ja, Åse Kleveland…» Jeg ble helt satt ut. Hun skulle være konferansier og syntes dette hørtes så morsomt ut at hun spurte om hun kunne bli med, forteller Geir.

«Tusen takk for alt dere har gjort for undergrunns-honkytonkerne i Oslo! Vi trenger konsertarrangører som tenker med hjertet før hjernen. Gratulerer med bursdagen! Kjærlighet!»

– Alexander Lindbäck, sjef for plateselskapet Safe & Sound og trommeslager for The Secret Sound Of Dreamwalkers, Roger Græsberg & Foreningen og mange flere

I teksten som følger fredagens event på Facebook skriver guttene om at virksomheten deres også har inkludert «kleine event-gigs». Når vi ber om utdypende anekdoter nevner de spesielt et oppdrag der Reitan-gruppen hadde invitert til cowboy og indianer-fest. Det var ikke all verdens suksess. Ingen hørte på eller brydde seg om musikken, og ifølge Geir var de eneste som hadde kledd seg ut som indianere de to asiatiske kjøkkenhjelpene. Det var i sannhet kleint.

– Det var ikke så vellykket med Spikkestaddagene heller, ler Eivind. – Vi skulle spille plater etter at Kari Bremnes hadde holdt konsert, og hadde klart å drikke oss altfor fulle mens vi ventet. Det helt skandaløse var at de inviterte oss tilbake året etter. Da skjønte vi absolutt ingenting!

«The scene consisting of the bands and artists playing country and Americana-related music in Oslo is not big relatively speaking, but it is strong and closely knit. One of the reasons why it is healthy and thriving is because Die With Your Boots On plays a part by being a common central point through which many of us have met each other, heard each other’s music and then gone on to form friendships, exchange ideas and even work together. All good music scenes must have a gathering place just like this to continue to be a productive and fun environment for everyone involved – and we are really lucky to have you playing your vital part in it. Congratulations Die With Your Boots On on your fifth anniversary, and here’s to many, many more years of you working and playing hard to keep spreading the music you love!»

– Robert Moses

Northern Belle-bookingene sommeren 2015 var et one off-opplegg. DWYBO-trioen begynte imidlertid for alvor med arbeidet som bookingagenter da Eivind traff Signe Marie Rustad på en fest i 2016.

– Jeg hadde akkurat sluttet på Tronsmo og hadde en del tid til overs. Da traff jeg Signe som klaget sin nød over at hun ikke fikk noen spillejobber. Slik alle artister vel gjør, når jeg tenker meg om.

«Jeg trengte å skifte booking-beite og spurte meg sjøl hvem jeg kjente som ga gass og virkelig fikk ting til å skje. Svaret var Die With Your Boots On. De var kjente for å hanke inn den ene soon-to-be-big americana/country-artisten etter den andre fra det store utland til spilling i Norge, og for virkelig å ha bidratt til å fjerne siste rest av «skammen» som en gang var knytta til countrybegrepet med sine fabelaktige DJ-set. Jeg hadde en kraftig magefølelse som sa meg at dette trekløveret ville være bra for meg å samarbeide med. Driven, teften og nettverket de har er viktig for meg som artist, og Oslos americana/country-miljø ville vært en god del fattigere uten dem. De er et slags bindevev for det hele og har en ryggrad som oser av kvaltitet og en genuin kjærlighet for sjangeren. Toppen – og viktigst av alt – er likevel at Roberts (Eivind), Gerdulf (Geir) og Molly (Christoffer) går under hedersbetegnelsen «Veldig Gromme Folk» og at de tilgir meg for at jeg egentlig ikke spiller country og aldri stiller i boots.»

– Signe Marie Rustad

– Dette er et musikkjærlighetsprosjekt, bekrefter trekløveret som etter at Signe ble del av familien også har knyttet til seg Lucky Lips frontet av Malin Pettersen. Det tidligere bluegrassbandet endret med sin siste plate musikalsk retning til å bli et mer rendyrket countryband og passer DWYBO-profilen som hånd i hanske. Det gjør også Silver Lining som er nyeste tilskudd til familien. Bookingen for The Northern Belle har de imidlertid droppet.

– Eivind jobber antageligvis nok med Stine som det er, flirer Christoffer. I tillegg til at Stine sammen med Live Miranda Solberg fronter Silver Lining, jobber hun og Eivind sammen i platebutikken Big Dipper, hun tilnærmet heltid og Eivind i halv stilling. Den andre halvparten av tiden tilbringer han hos plateselskapet Jansen Plateproduksjon.

Både for Eivind og de to andre er DWYBO et rent overskuddsprosjekt. Geir er universitetslektor, og Christoffer er advokat. Det er nemlig ikke stort med penger å hente fra leflingen med musikkbransjen, og det lille de tjener på for eksempel DJ-jobber går med til å dekke underskudd fra andre deler av virksomheten. Var det ikke for at de elsker musikk ville det aldri vært noe Die With Your Boots On.

«DWYBO står for et av mine beste konsertminner så langt, ved å samle sammen et All Star Country Band til å spille på Oslo Fjordfest i 2015. Det resulterte også i at et knippe kvinner fra miljøet, blant annet Malin fra Lucky Lips, Stine, Marie og Johanne fra Northern Belle, Marit Larsen og undertegnede, fikk synge «Didn’t Leave Nobody But The Baby» sammen. Acapella! Deeet var gøy. Vi sang den sammen en gang til på liveplata til Northern Belle og da var Signe Marie Rustad, Louien og Red (Marte Herwell) også med.»

– Janne Hea

Men hvorfor er det slik grobunn for norsk country og americana for tiden? Undertegnedes teori er at det langt på vei skyldes at den er et undergrunnsfenomen i den forstand at den har vokst fra grunnen og opp, og at DWYBO-gutta skal ha sin del av æren for at det er slik. Det har neppe vært tilsiktet, men like fullt har trioen vært viktig for countrymusikkens kår i lille Oslo.

– Vi så tidlig at det var i ferd med å vokse frem et miljø, og vi har nok vært ekstremt heldige med timingen, sier Christoffer. – Folk- og countryestetikk er mye tydeligere fremme i mainstream enn på lenge, den har større eksponering i populærkulturen.

«DWYBO har vorte eit naturleg sentrum for countrymusikk i Oslo, og på samme tid gjort tilknytta artistar, musikantar og publikum til eit lag som drar i same retning. Eg trur det har gjort sitt til at dette er eit såpass raust og hyggelig miljø å både framføre og oppleve musikk. Gratulerer med dagen, og 5 nye år!»

– Bjørnar Ekse Brathseth, Silver Lining og The Northern Belle

De tre begynner å diskutere hvordan en del nyere countryband har en større indietilnærming til bransjen enn før og at internasjonale artister som Jason Isbell, Kacey Musgraves og Sturgill Simpson har hatt mye å si, også for sjangerens utbredelse i Norge.

– At artister som Sturgill og Colter Wall bookes til Øya ville jo vært helt utenkelig for bare få år siden. På steder som Parkteatret og Mono bookes det også annerledes enn før, og uten at jeg er hundre prosent sikker har jeg inntrykk av at det selv på Rockefeller er en hyppigere frekvens av countryartister nå for tiden, sier Geir.

«Gratulerer så mye med jubileum og vit at dere gjør en fantastisk jobb for en veldig viktig og innflytelsesrik sjanger.»

– Amund Maarud

– Flere ting er «lov» nå, det er ikke noe sjangerpoliti lenger, mener Eivind. – Countrymusikk har vært uglesett av mange og koblet til dårlig smak, men det har forandret seg. Folk har fått ørene opp for at det er et skattkammer av musikk her som de nå får lov til å høre på.

En ørliten del av dette skattkammeret åpnes på fredag når de ovenfor nevnte artistene skal feire Die With Your Boots On. Da er det lurt å kjenne sin besøkelsestid. Er du bare måtelig interessert i sjangeren vil dette nemlig bli en historisk kveld, der jeg må si jeg er spesielt spent på det som måtte dukke opp av overraskelser. Det loves for øvrig at «de tre bandene de booker for skal spille fletta av publikum» og i tillegg at «ALLE DE BESTE COUNTRYHITSA» snurres utover natta.

«Vi har aldri fått det til, men så lenge Die With Your Boots On har eksistert, har vi hatt en intensjonsavtale med Eivind, Geir og Christoffer om at The Switch skal spille et southern/country-sett på en av kveldene deres. Det nærmeste vi har kommet var vel en slags proto-DWYBO, 28. mai 2011, hvor vi spilte i den sagnomsuste 25,5-årsfeiringen til Eivind oppe på Soria Moria. Boots var det ennå ikke, men vi åpnet da i det minste med «Freebird» og avsluttet med «Past The Point Of Rescue» – som vel er blitt en av signaturlåtene til DWYBO, og garantert er blitt covret i både engelsk og norsk språkdrakt en rekke ganger av livebookingene deres (spilte ikke for eksempel Daniel “Ein krasafaren steinbu” da han var innom? Jeg mener å huske det).

Uansett – det har aldri føltes særlig prekært å være noe annet enn smørblide, betalende gjester hos dem, simpelthen fordi Die With Your Boots On i fem år nå tilsynelatende aldri har gått tom for mer relevante norske (og utenlandske) artister å booke. Herregud, de popper jo opp som paddehatter. Er det “bare” god timing, eller har eksistensen av DWYBO bidratt til å gjøre jordsmonnet til norsk country rikere? Jeg syns det virker helt åpenbart at det er begge deler.

DWYBO-gjengen er vanvittig glade i country, men musikkgløden verken starter eller stopper der. Et eksempel på det er da de tok hånd om bookingbiten på den fantastiske Bønder i By’n-festivalen, som The Switch var en slags merkelig krysning av husband, medarrangør og utstyrsleverandør på. Lineup’ene de to årene de styrte musikkprofilen – med acts som Emile the Duke, Tusmørke, Death by Unga Bunga, Darling West, Magnus Moriarty (™), Silver Lining og en haug andre, er flotte tidsbilder og jeg tror de bare kommer til å se gyldnere og gyldnere ut ettersom årene går.

Men: det fine med selve DWYBO-klubben er jo på mange måter at de har tatt sjangerkryssingen helt med ro. Det er et sted for å dyrke countryinteressen, og kun den. Ikke på et sjangersjåvinistisk vis, og heller ikke med en veldig synlig countrypolitisk slagside – det virker som at det meste innenfor sjangeren har sin plass. Det er en utrolig fin innstilling og noe andre, “trauste” deler av musikklivet sikkert kan ta etter. Å utvise åpenhet trenger ikke å bety at man på død og liv trekker inn folk fra andre felt – det kan like gjerne bety at man senker terskelen og går inn i det med en innstilling om at også denne musikken tross alt kan være for alle.

Litt derfor lever nok The Switch gjerne godt i fem år til uten å spille på DWYBO – vi er jo ikke egentlig et country (eller en gang et southern rock)-band, og de klarer seg jo virkelig helt utmerket uten oss. Men, det er klart, de vet også hvor de finner oss. Neste gang noen av dem har en halvtårsdag de ønsker å feire, er det bare å ringe.»

– På vegne av The Switch (og med ønske om et feiende flott jubileum), Filip Roshauw

For å korte ned på ventetiden har Eivind, Geir og Christoffer laget en egen spilleliste for leserne av Mitt liv som Erik. Her følger varedeklarasjonen Eivind har skrevet, og så er det bare å skru opp volumet og la countryfoten dure og gå: «Vi så for oss at vi bare skulle raske sammen en liste med ti essensielle DWYBO-party-anthems, men da vi begynte å ramse opp låter balla det bare på seg. Som vi har presisert i flere sammenhenger, vi spiller og digger alt fra gammelt til nytt, alternativt til kommers, kred til harry. Denne lista oppsummerer det meste. Fra låter som ville fått anerkjennende nikk fra Tom Skjeklesæther til låter som egenhendig kan legge hele Akersgata i grus. Så fyr opp denne lista og jekk deg en kald en.»

Sjekk også: Jævla bra countrymusikk – grunnkurset