Dette er historien bak sommermusikken – med den definitive spillelisten

Foto: Erik Valebrokk
Lars Lillo-Stenberg og deLillos’ «Neste sommer» er praktisk talt blitt en ny norsk nasjonalsang og er dessuten en strøken sommerlåt. Foto: Erik Valebrokk

Sommer uten musikk? Prøv ikke å være morsom, det går ikke an! Det kan være du hører Nitimen hver morgen eller spiller egenkuraterte spillelister, men du kommer ikke i skikkelig feriemodus uten de rette sommerlåtene.

Dette skal ikke handle om sommerhits. Hitsingler er ikke nødvendigvis synonymt med sommer, selv om de spilles i alle kanaler og overalt hvor folk ferdes – fra kjøpesentre til diskoteker og tilbake igjen. At Idol-vinner Jorun Stiansen toppet VG-lista i månedsskiftet juni/juli 2005 betyr ikke at det er en sommerlåt, selv om den helt sikkert assosieres med sommer og sol av enkelte. Det kreves – heldigvis – mer. Det er lettere å argumentere for at den belgiske danceduoen Paradisios «Bailando» som gikk til topps i samme periode i 1997 er en sommerlåt, men vi trenger ikke like den av den grunn.

Hva kjennetegner så en sommerlåt? Det er et spørsmål med like mange svar som det er folk med en mening om dette, men det finnes en del kjennetegn som kan gjøre definisjonsoppgaven enklere. Først, en slags historikk.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Skal vi tro disse ordene fra Første Mosebok kan de være en pekepinn om stemningen en god sommerlåt skal formidle. Lyset er helt avgjørende, og hvis du legger til sol, strand, pene jenter (og gutter), surfbrett, kabrioleter og uimotståelige melodier får du – simsalabim! – The Beach Boys.

California dreaming

I 1958, da Brian Wilson var 16 år gammel, delte han soverom med brødrene Dennis (13) og Carl (11) i familiehjemmet i Hawthorne, California. Brian likte å observere faren Murry når han spilte piano og lyttet oppmerksomt til harmoniene til vokalgrupper som The Four Freshmen. Han moret seg også med å dissekere populære sanger og lære familiemedlemmene sine å synge harmoniene derfra. Til bursdagen 20. juni fikk han en båndopptaker og lærte seg raskt å bruke den.

Snart begynte Brian å skrive egne sanger, og under familiesammenkomster hadde brødrene kontakt med fetteren Mike Love som var ett år eldre enn Brian. En annen person som snart ble innlemmet i kretsen var Brians klassekamerat Al Jardine. Brian spurte Al om han ville starte band sammen med fetteren og broren Carl. Som den eneste ivrige surferen blant de unge guttene ble også Dennis tidsnok involvert. Han foreslo at de skulle skrive sanger som feiret livsstilen blant surferne sør i California, og Brian skrev en sang med tittelen «Surfin’» som ble utgitt på single på tampen av 1961.

Lang historie kort, og The Beach Boys var født, og 4. juni 1962 ble bandets andre single «Surfin’ Safari» utgitt på stort plateselskap, Capitol Records. Den nådde en imponerende 14. plass på de amerikanske hitlistene og gikk ganske overraskende helt til topps i Sverige!

Sommermusikken var født

Verden ble aldri den samme etter utgivelsen av «Surfin’ Safari». The Beach Boys var kommet for å bli, og ga ut en tilsynelatende endeløs rekke av tilsvarende fengende sommerlåter som kunne oppsummeres med begrepet «The California Sound»; «Surfin’ USA», «Surfer Girl», «Fun, Fun, Fun», «I Get Around», «Help Me, Rhonda», «California Girls», «Barbara Ann», «Wouldn’t It Be Nice», «Good Vibrations». Lyden av sommer var definert, og Brian Wilson var arkitekten. Her ligger kimen til ekstremt mye av det vi i dag kaller sommermusikk, og oppskriften var omtrent slik: Flerstemt harmonisang, et «ungdommelig» poparrangement, melodi til å dø for, allsangvennlig refreng, og temaer i den mer bekymringsfrie enden av tilværelsen: Sommer, sol og surfing.

The Beach Boys 1965 1024x800 - Dette er historien bak sommermusikken - med den definitive spillelisten
The Beach Boys anført av Brian Wilson (nummer to fra høyre) var arkitektene bak «The California Sound» som kan sies å danne grunnlaget for det vi i dag kaller sommermusikk. Foto: Wikimedia Commons

Inspirasjon meg her og der

The Beach Boys var inspirert av mange, som de allerede nevnte The Four Freshmen, rhythm’n’blues-artisten Chuck Berry og produsenten Phil Spector. Men denne helt spesielle lyden av sommer var deres egen, og den inspirerte i sin tur nye utøvere, fra samtidige artister som Jan And Dean, via hippier som The Mamas And The Papas, TV-konstruksjoner som The Monkees, pophelter som ABBA, punkhelter som Ramones og bråkeband som The Jesus And Mary Chain. Du kan jo også prøve å spørre Per Gessle (Gyllene Tider, Roxette) hvordan hans musikk hadde vært uten innflytelsen fra The Beach Boys.

Men går vi tilbake til 60-tallet ser vi fort at lyden av sommer ikke forble slik Brian Wilson hadde konstruert den. Det var med The Beach Boys som med alle andre artister meningsløst å skulle kopiere det de gjorde, men desto mer meningsfylt å bruke det de hadde skapt til videreutvikle sommermusikken – eller snarere popmusikken.

Den totale bekymringsløsheten The Beach Boys la for en dag kunne ikke fortsette, hverken for bandets eget vedkommende eller for den samtidige popmusikken som helhet. Til det var (og er) alvoret i verden for stort, men nettopp derfor var sommerlåter av og til en nødvendighet, et kjærkomment frikvarter.

«The Summer of Love»

Strømninger av motkultur i samfunnet får ofte sitt fremste utløp gjennom musikk. Sommeren 1967 opplevde bydelen Haight-Ashbury i San Francisco at rundt 100 000 ungdommer samlet seg for å ta masse dop, ha masse sex, høre masse musikk, demonstrere for fred og være skeptiske til «the man». Slik ble sommeren 1967 døpt «The Summer of Love», og samlingen i Haight-Ashbury spredde seg til resten av verden. Det var en ny tid, og «the summer of love» kom til å representere en brytningsperiode mellom uskylden som stadig preget hippiebevegelsen, og den grimme hverdagen som oppsto i kjølvannet av fri sex og bevissthetsutvidende medikamenter, med rusmisbruk på en hittil ukjent skala, Charlie Manson, Rolling Stones-konserten i Altamont da de innleide vaktene fra Hells Angels gikk amok, tilspissingen av Vietnamkrigen, raseopptøyer i forskjellige amerikanske storbyer og ungdomsopprør i hele den vestlige verden, fra California til Paris.

«The Summer Of Love» fikk heldigvis sitt lydspor før blomsterbarna mistet siste rest av uskyld. Sanger som Scott McKenzies «San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair)», The Beatles’ «All You Need Is Love» og The Turtles’ «Happy Together» er tre eksempler på sanger fra den sommeren som virkelig kan beskrives som klassiske, elskede sommerlåter, lette og lyse i formen som de er, fulle av livsglede og fremtidsoptimisme.

beatles - Dette er historien bak sommermusikken - med den definitive spillelisten
The Beatles’ «All You Need Is Love» er en sentral låt fra «The Summer Of Love» i 1967.

«Alt» er sommerpop

60-tallet er proppfullt av andre sanger som kan klassifiseres som sommermusikk. Tenk for eksempel på Frank Sinatras versjon av (den opprinnelige tyske sangen) «Summer Wind», The Lovin’ Spoonfuls «Summer In The City», Martha And The Vandellas «Dancing In The Street» og Sly & The Family Stones «Hot Fun In The Summertime». Kjenner du disse vil du kunne se at de er temmelig forskjellige, så hvorfor er alle sommerlåter?

Det er her det begynner å bli vanskelig, eller for å si det på en annen måte; mindre faktabasert eller vitenskapelig belagt. Hvordan kan en klassisk croonerballade, en enkel poplåt med lyden av trafikkstøy lagt inn for godt monn, en livsglad soullåt og en spretten funklåt alle kan kalles sommerlåter?

Det mest åpenbare svaret er at disse fire sangene deler tematikk. Bittersøte «Summer Wind» omhandler en mild bris som svever inn fra havet og blåser liv i håret til den samme kvinnen som, når tiden er moden for henne, lar seg lokke videre til nye eventyr av neste varmende bris. «Summer In The City» forteller om en varmebølge i storbyen som er drepende varm på dagtid, men som på kvelden blir omgjort til et paradis for ungdommelige svermerier. «Dancing In The Street» er et opprop til ungdommer over hele kloden om å vende ryggen til krig og drit og gå ut i gatene og danse, og Martha Reeves synger «all we need is music, sweet music» til tonene fra velkjent Motown-soul. «Hot Fun In The Summertime» er på sin side ikke annet enn et stykke fullkomment bekymringsløs og deilig musikk som feirer sommerens triumf over både våren og høsten, skolearbeid og plikter.

Når ord betyr mer enn toner

Før vi begir oss videre ut på musikalske stier er det verdt å nevne noe som kan virke innlysende, at bruken av ord som «summer», «sun», «beach» og tilsvarende i tittelen i de fleste tilfeller signaliserer at opphavspersonen har villet skrive en sommerlåt. Eksemplene er selvsagt utallige. Vi har vært innom noen, men la oss legge til noen flere for å understreke poenget:

«That Summer Feeling» (Jonathan Richman & The Modern Lovers), «Long Hot Summer» (to forskjellige låter, med The Style Council og Girls Aloud), «Summertime» (DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince), «The Second Summer Of Love» (Danny Wilson), «Cruel Summer» (Bananarama), «The Other Side Of Summer» (Elvis Costello), «Island In The Sun» (Weezer), «Summer Of 69» (Bryan Adams), «Walking On Sunshine» (Katrina & The Waves), «In The Summertime» (Mungo Jerry), «Here Comes The Sun» (The Beatles), «Sunny Afternoon» (The Kinks), «Ut å vekke sola» (Henning Kvitnes), «Solsken» (Gyllene Tider), «Bysommer» (Lillebjørn Nilsen), «Sola skinner» (Jokke & Valentinerne), «Sommerlykke» (Sterk Naken og Biltyvene).

Samtidig, på Jamaica…

Du kan si om veldig mye karibisk, latinamerikansk og søramerikansk musikk at den er lyden av sommer. Om det er salsa eller samba, mambo eller bossa nova, er det veldig vanskelig ikke å få assosiasjoner til ferie, sol og late dager, gjerne ispedd noen erotiske utsvevelser og naken hud. Likevel er det reggaesjangeren som mer enn noen annen oppfattes som sommermusikk. Årsaken er at reggae har hatt langt sterkere påvirkning på vestlig popmusikk enn andre musikkarter fra denne delen av verden.

Reggae oppsto på Jamaica på slutten av 60-tallet og var en videreføring av sjangerne ska og rocksteady. Første gang ordet ble brukt i en sang var i The Maytals’ 1968-single «Do The Reggay» (ikke skrivefeil).

På den tiden reiste ikke musikk like raskt som den gjør i dag, så det var først da Bob Marley & The Wailers dro til London i 1972 og fikk kontrakt med Island Records at sjangeren opplevde ordentlig oppmerksomhet fra et publikum som normalt ikke var særlig interessert i andre latinske musikkstiler. Reggae var en type musikk som både var eksotisk og politisk, og Marleys sanger hadde en umiddelbar crossovereffekt. «Sun Is Shining», «No Woman, No Cry» og «Three Little Birds» er bare tre Marley-låter som veldig lett kan betraktes som sommerlåter, med eller uten politiske undertoner.

Landlige blomsterenger

Betydningen av The Beach Boys’ livsbejaende solskinnspop og reggaemusikkens sløye lydbilde kan ikke overvurderes når vi skal definere hva som kjennetegner en sommerlåt, og de er nok de to aller viktigste markørene i sommermusikkens litt kronglete historie. I årene som er gått siden, har det kommet ekstremt mange sommerlåter i forskjellige sjangere, men veldig mange av dem baserer seg på elementer fra disse to overordnede sjangerne.

Men det er mer. Pastoral britisk pop beskriver en form for mykt instrumentert popmusikk med røtter i engelsk, såkalt pastoral diktning, eller hyrdediktning. Dette er i sin tur en betegnelse på lyrikk som skildrer landlivets fred og gleder, der naturen og elementene spiller hovedrollen. Når denne tematikken overføres til musikk symboliseres den gjerne av instrumenter som harpe, obo, fiolin og cello – og det er en øvelse engelske artister er spesielt gode på. Selv om den kan spores lenger tilbake i tid skjøt denne subsjangeren fart på 80-tallet da band som The Dream Academy, The Lotus Eaters og The Lilac Time formidlet stemninger som antyder landlig idyll med vakre blomsterenger, barn som leker med drager, piknik langs klukkende elver, summingen fra bier og lignende bilder.

Fra England til Norge

Du finner noe av den samme følelsen i en komposisjon jeg oppfatter som en type ur-sommermusikk, den kanadiske orkesterlederen Percy Faiths storslåtte instrumentalversjon av «Theme From A Summer Place» fra 1959. Den finnes også med tekst, blant annet sunget av Andy Williams i en flott tolkning, men det er instrumentalen som virkelig flommer over av musikalsk sommerlykke. Jeg oppfatter den som hjemmehørende i denne ligningen:

«Theme From A Summer Place» med Percy Faith (1959) + «In The Country» med Cliff Richard And The Shadows (1966) + «Thoughts Of Mary Jane» med Nick Drake (1969) = pastoral sommerpop.

19096261 10155323266817317 31802805 o 1024x683 - Dette er historien bak sommermusikken - med den definitive spillelisten
Tom Roger Aadland har skrevet en enestående god sommerlåt i «Sommaren uten ende». Foto: Gitte Johannessen

Det morsomme er at mange norske artister har skjønt at dette er et godt musikalsk landskap å befinne seg i, blant dem The Margarets og avleggeren Giske, Hockney, Tom Roger Aadland, Dylan Mondegreen og Butterfly Garden. Der var det antagelig noen ukjente navn for de fleste, men tro meg når jeg sier at dette er artister som kjenner sin sommerpop.

Her må jeg dessuten trekke frem den greske brødreduoen (!) Fantastic Something og deres 1983-single «If She Doesn’t Smile (It’ll Rain)». Bedre pastoral poplåt finnes knapt.

På böljan den blå

Yacht rock må også berøres. Det er pussig nok et begrep som ikke eksisterte da sjangeren hadde sin egentlige levetid på 70-tallet, men ble brukt første gang i 2005 i webserien Yacht Rock som fulgte livene til flere fiktive soft rock-utøvere på 70- og 80-tallet. Uttrykket yacht rock ble til og med først brukt i negativ betydning, men er nå mer en hedersbetegnelse på amerikanske artister som synger sanger som kan assosieres med et bedagelig liv i båt med lettkledde kvinner og menn som nyter en fargerik solnedgangsdrink på dekk.

Christopher Cross’ «Sailing» er det perfekte eksempel på en yacht rock-låt, men selve begrepet er egentlig helt koko. For det første er det ikke spesielt mye rock i yacht rock, og for det andre er det kun få artister som synger om båtlivets gleder. De finnes, bevares, men det opprinnelige uttrykket soft rock er langt mer dekkende. Det beskriver en myk rock som ofte er melodibasert snarere enn riffbasert, som også kan ha forgreninger til både jazz og soul.

Artister som helt eller delvis kan plasseres innenfor soft rock-begrepet er America, Steely Dan, Toto, 10cc, The Carpenters, The Doobie Brothers, Chicago, Boz Scaggs, Air Supply, Fleetwood Mac, Eagles, Seals & Croft, Cat Stevens, James Taylor, Bread og Crosby, Stills & Nash. Hvor mange av disse som har gitt ut typiske sommerlåter kan diskuteres, men en av de aller fineste er «It Never Rains In Southern California» med Albert Hammond fra 1972. Den har alt som skal til; en sval stemning, deilig melodi, nydelige harmonier og en overordnet følelse av å komme fra Paradis, i dette tilfelle det sørlige California. Sangen er rett og slett en perfekt videreføring av lydbildet Brian Wilson og The Beach Boys skapte ti år tidligere.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på låter som om ikke annet har en sommerlig følelse blant de andre nevnte. Totos «Africa» eller Eagles’ «Take It Easy» er kanskje ikke rene sommerlåter, men de er ikke veldig langt unna heller.

Hedonisme møter new age

I 1980 åpnet dørene til Café del Mar i Sant Antoni de Portmani på vestkysten av Ibiza. Den barealiske ferieøya var for lengst blitt kjent som et hedonistisk tilfluktssted for frie sjeler, ikke bare fra fastlands-Spania, men så til de grader også fra andre europeiske land. På Café del Mar handlet mye om fest, musikk og dop, og DJs på klubben utviklet en sjanger som kalles balearic ambient og er en krysning av easy listening og mer «seriøs» ambientmusikk. I 1999 ble plateselskapet Café del Mar Music etablert og gjorde seg raskt kjent for sine CD-samlinger fylt med sommersval chillout-musikk med røtter i balearic ambient.

Både Café del Mar-samlingene og beslektede konsepter som Buddha Bar- og Hed Kandi-platene inneholder musikk skreddersydd for strandklubber i St. Tropez, Cannes, Puerto Banus, Porto Cervo, Palma de Mallorca og lignende steder. Mange av disse klubbene har også produsert sine egne samlinger, og det var en farsott som grep om seg langt inn på 2000-tallet.

Disse platene kjennetegnes ofte av at låtene er mikset i hverandre, og like ofte av innhold som flørter kraftig med new age og østlig mystikk. I all hovedsak er musikken elektronisk basert og laidback og derfor det perfekte tonefølge til solfylte dager med duggfrisk rosévin i glassene under en parasoll. Det er behagelig lytting, men det er også virkelig mye sludder her. Er det sommermusikk? La meg si det slik; det som er sommermusikk for en person, trenger ikke være det for en annen, men for all del. Det er nok innafor.

Nostalgi og minner

«Når vi en gang kommer neste sommer, skal vi atter drikke vin», heter det i deLillos’ «Neste sommer» fra 1993, det nærmeste Norge har kommet en ny nasjonalsang siden Bjørnstjerne Bjørnson skrev «Ja, vi elsker» i 1859 og den ble tonesatt av Rikard Nordraak i 1863. At akkurat denne sangen har fått en slik status er neppe tilfeldig. I et land dekket av sne og is i månedsvis hvert år setter man nødvendigvis ganske stor pris på sommeren når den først dukker opp. Lars Lillo-Stenbergs tekst henvender seg til nostalgikeren i oss – slik veldig mange sommerlåter gjør – og er bare en av flere fra hans innholdsrike katalog. Andre glansnumre som på forskjellige vis strutter av sommer er den vemodige «Siste sommerferiedag», «Frognerbadet» og til og med «Glemte minner» som til tross for at den refererer til datoen 6. februar høres ut som den perfekte sommerlåt.

En overvekt av de beste sommerlåtene må også sies å være av positiv art, men det er heller ikke uvanlig at de er bittersøte og triste, nostalgiske og romantiserende. Gamle minner – eller glemte, som i tilfellet deLillos – manes frem med poetiske pennestrøk i sanger som «The Boys Of Summer» (Don Henley), «Alabama Rain» (Jim Croce), «On The Beach» (Chris Rea) og «Summer Wine» (Lee Hazlewood og Nancy Sinatra).

Men hva er sjangeren?

Begrepet sommerlåt beskriver ikke nødvendigvis en musikkstil eller en rendyrket sjanger, men har sommerfenomener som tema. Det er i grunnen relativt få sanger innen sjangre som heavy metal, punk, hip hop, funk, blues, country, jazz og så videre som kan kalles sommerlåter. Veldig mange har basis i forskjellige typer popmusikk, men det finnes selvsagt unntak.

To av de fineste sommerlåtene jeg vet om er nært beslektet med hip hop. DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince’ «Summertime» er vel faktisk hip hop, men den er så tilbakelent at det ikke er mulig å befinne seg lenger unna militant hip hop som Public Enemy eller N.W.A.s kompromissløse gangster rap om du reiser til månen. Her tar Will Smith, i rollen som den fiktive The Fresh Prince, lytteren med på en superchill sommerdag med grilling, nabolagsfest, flørting og «an air of love and of happiness». Den er basert på Kool & The Gangs instrumentale «Summer Madness» som er en ganske sommeraktig affære i seg selv, men som blekner i forhold.

Sommer i Oslo

Den andre jeg vil nevne som eksempel på dette er norske Folk & Røveres «Yess!», definitivt ingen rendyrket hip hop-låt, men Ulf Nygaards «snakkesynging» og den sløye beaten ligger nær. Likevel er det en poplåt, og det er en av de fineste norske sommersangene som er skrevet. Teksten omhandler den perfekte urbane sommer:

Jeg elsker å ligge i parken og myse opp mot alle de rare skyene der oppe
Sitte på fortauskafeen vår og drikke, og alt beveger seg så sakte at vi får tid til å kikke
Dette blir den beste sommer vi har hatt, vi skal bade nakne i havet hver natt
Og elske salte og våte i det fri, og være musestille når mennesker går forbi

Da er det sommer og ingen ting er pes, det ække no stress, jeg bare sitter her og tenker

Selv om «Yess!» er moderne i formen, står den ikke tilbake for eksempelvis «California Girls» eller «Walking On Sunshine» om jeg skal gi eksempler på hva en god sommerlåt er. Den går utenpå det meste jeg hørt innen en hvilken som helst sjanger eller subsjanger, og absolutt alt – hver tone, hver tekststrofe – er marinert i en følelse av ekte opplevd sommer.

Tid for musikk

For å den som har orket å lese helt ned hit mer enn kun en anelse om hva gode sommerlåter kan være, har jeg laget en spilleliste i Spotify som forhåpentligvis kan bli lydsporet til sommeren 2019 for noen. Her finner du – forhåpentligvis – den mest essensielle sommermusikken, og er det noe du savner, så… vel, gi meg et pip.

Skroll deg helt ned på siden så finner du spillelisten, men la meg først avslutte denne artikkelen med å sitere teksten til en siste perfekt sommersang, som også heter «Sommersang», skrevet av Odd Børretzen og tonesatt av Lars Martin Myhre:

Hver sommerdag er en gave
en gave fra Gud vet hvem
Jeg takker og bukker, og havkanten sukker og bølgene klukker,
og steinhard granitt ligner silke og sukker.
God dag!

Hver sommerdag minner om lukter,
og om lyder fra vakre ting,
om tre tanter som strikker,
om en klokke som tikker,
om en farfar som kikker vennlig og nikker.
God dag!

God dag! God sommerdag!
God dag – solvarme fjell,
god dag – morgen og kveld,
god dag – sønnavind,
god dag – ingenting!

God dag – livet selv,
god dag, solvarme barn, og måker!
God dag, god dag!

Hver sommerdag er en skute,
som seiler sin egen sjø.
Og jeg er om bord.
Jeg ligger og lever,
og over meg ser jeg skyer, og svever.
Vennlige skyer som ingenting krever.
God dag!

Hver sommerdag er en tone,
en sang om alt som er,
om fisk som svømmer,
om søvn og drømmer,
om hav og båter,
om barn som gråter,
om mygg og geiter,
om kuer som beiter.
God dag!

God dag – Vår Herre,
god dag – St. Peter,
god dag – måker og skyer,
god dag – brennmaneter!

God dag – humler og hester og bringebær,
god dag – blomster og susende, eldgamle trær,
god dag!
God sommerdag!

OBS! Denne artikkelen står på trykk i siste utgave av det utmerkede magasinet 55pluss.

Sjekk også: Er dette årets beste sommerlåt?

 

2 Kommentarer

    • Helt og holdent. ELOs Out Of The Blue var et av de første albumene jeg kjøpte, og engelskkunnskapene til ti år gamle meg var såpass slække at jeg ikke tok til meg teksten, bare musikken. I årene som er gått har jeg spilt Mr. Blue Sky en milliard ganger, men aldri reflektert over hva Jeff Lynne faktisk synger om! Utrolig nok har du nå lagt en ny sommerlåt til arsenalet, og tusen takk for det. Mr Blue Sky er inne på lista! 😊

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.