Den beste sangen Prefab Sprout aldri laget
Er vi heldige blir musikken vi elsker med oss for livet. Jeg tror de aller fleste av oss har noen favorittsangere, -låtskrivere og -band som ikke lar seg falme det minste av tidens nådeløse penselstrøk, og visse sanger kan forvandle oss til bablende tullinger når vi hører dem i ubeskyttede stunder. Ole Johannes Åleskjær, frontfigur i bandet The Loch Ness Mouse, og jeg deler en forkjærlighet for Paddy McAloon og hans eminente orkester Prefab Sprout. Med årene har det gått lenger og lenger tid mellom hver nye strofe fra kilden, men jeg tar neppe munnen for full når jeg sier at de gamle sangene resonnerer like sterkt i både Ole Johannes og meg som de gjorde for snart 40 år siden. Tinnitus og svekket syn gjør at Paddy ikke gir ut spesielt mye ny musikk lenger, men da jeg var så heldig å intervjue ham i 2018 var det iallfall ingenting som tydet på at han hadde sluttet å jobbe. Han var ivrig og entusiastisk, men det tar litt tid når du både sliter med helsa og stiller så store krav til det du gir ut som ham.
Tidlig på 80-tallet dukket dette underlige bandet som ikke lignet noe annet opp i postpunkens kjølvann, med sanger som «Lions In My Own Garden (Exit Someone)», «Don’t Sing» og «I Never Play Basketball Now». De innledet en kanonade av klassiske langspillplater, fra den krevende debuten Swoon som to av disse sangene er hentet fra, til den ambiøse Jordan: The Comeback. Bandet som i glansdagene var en kvartett ga ut fem intenst spennende album mellom 1984 og 1990, der knapt en tone er overflødig. Og sterkest av dem alle skinner mesterverket Steve McQueen, utgitt i juni 1985, rett før noen venner og jeg skulle på Roskildefestivalen. På en eller annen nærradiokanal hadde vi hørt om noen som hadde leid en buss og etterlyste flere passasjerer, og dermed bar det fra Oslo og ned til de danske breddegrader med en skramlete, tilfeldig sammenrasket gjeng. Vi hadde med oss ghettoblaster og lot våre medpassasjerer få en mild overdose av Prefab Sprout og ikke minst av åpningskuttet «Faron Young» som var noe av de flotteste vi hadde hørt i våre unge liv og simpelthen var nødt til å spille igjen og igjen.
Meg bekjent var ikke Ole Johannes Åleskjær med på den bussturen, men sommeren 1985 var også det siste året man førte tømmer ned Glomma forbi gården der han vokste opp i Tune i Østfold. Dette husker Ole Johannes med såpass stor glede at det danner utgangspunkt for hans kommende selvbiografiske solodebut. I dag har jeg premiere på den første singlen herfra, «Waterways», som griper tak i dette minnet, akkompagnert av det som simpelthen kunne vært en melodi og et arrangement klekket ut av Paddy McAloon selv, som et outtake fra nettopp Steve McQueen. Det er som om Ole Johannes har morphet over i den 28 år gamle Paddy, og skrevet en låt som er akkurat det jeg forestiller meg er den beste Prefab-låta Paddy aldri fikk skrevet.
Ole Johannes har tatt noen smarte grep her. For det første har han plassert Kristine Hovda i «rollen» som Wendy Smith, gitaristen og keyboardisten som med sin nydelige stemme tilførte Prefab Sprouts skjøre lydbilde en lett gjenkjennelig signatur på seks album. Hun låt som en engel der hun sang på de helt riktige stedene, og Kristine gjør alt etter boka. Det gjør hun sannsynligvis etter Ole Johannes’ nokså spesifikke anvisninger, men for en vakker stemme hun har. Morsomt er det også at Neil Conti spiller på «Waterways». Han var fast trommeslager i Prefab fra og med Steve McQueen til Jordan: The Comeback, og vet nøyaktig hva som skal til for å sikre det autentiske soundet. Som en ekstra bonus er Judd Lander med på munnspill. Han spilte på Prefab-klassikeren «Looking For Atlantis» og er ellers spesielt godt kjent for sitt bidrag på Culture Clubs eviggrønne «Karma Chameleon».
For meg blir «Waterways» en genistrek, men et falsum, som et sommerminne som ikke finnes. Når Ole Johannes synger om hvordan han svømte ut til tømmeret som lå buntet sammen i Glomma er det nesten som om det er mine egne minner han formidler, rett og slett fordi alt ved sangen, hver eneste lille tone og hvert eneste ord han synger, på forunderlig vis får meg til å huske en morsom og ganske kummerlig busstur fra Oslo til Roskilde. Slik er musikkens kraft. Den finner på sitt snedige vis veier inn i våre hjerter og vår hukommelse, veier vi ikke vet ligger der, og den vekker til live gamle lyder og lukter og farger og følelser og transporterer oss lekende lett og uanstrengt tilbake i tid. Hele Steve McQueen-albumet er for meg en tidsreise. Sanger som «When Love Breaks Down», «Desire As» og «Bonny» er min ungdomseliksir, og her kommer altså Ole Johannes Åleskjær, den luringen, og røsker opp i hele minnebanken min. Ikke bare det, han utvider den. Han forleder meg til å tro at hans sommerminner er mine sommerminner, så gjenkjennelig er «Waterways», til tross for at den er helt ny. Så er det da heller ikke mulig å si at den minner om én spesiell Prefab Sprout-låt , her er det mer snakk om en stemning, en tilstand.
«Waterways» har også en slags pastoral tilstedeværelse. Det er som om du hører sommeren. Du hører lyden av elven og summingen fra insektene, av trestokkene som slår mot hverandre, du kjenner lukten av det nyhogde tømmeret, av gress og elvevann som pirrer neseborene, og du føler elvens svalende berøring av solvarm hud. Også dette kjenner vi fra spesielt Steve McQueen som er en veldig sanselig plate. Den følger en klassisk britisk musikktradisjon som Ole Johannes har god kjennskap til, som også har visse åndelige aspekter å reflektere over. Det musikalske i «Waterways» gir rom for undring over alt det fine vi har rundt oss, og får iallfall meg til å undres litt over vår opprinnelse.
Det skal for ordens skyld legges til at Jørn Åleskjær, bror og fast låtskriverpartner i The Loch Ness Mouse, har vært med og komponert «Waterways» og således kan kalles medskyldig i dette iørefallende bedraget. Og i tillegg til de nevnte musikerne dukker Frantz Andreassen opp på bass, mens Andy Pawlak spiller bratsj. Ole Johannes spiller alt av tangenter og gitarer.
Med nesten 30 års fartstid i et så utstudert smakfullt band som The Loch Ness Mouse, skulle det også bare mangle at det låter fint. Det luftige lydbildet, produsert av Ole Johannes selv og mastret av Fred Kevorkian (Willie Nelson, Beyoncé, The White Stripes, i det hele tatt… alle), bidrar også til at sammenligningen med Prefab Sprout generelt og Steve McQueen spesielt føles relevant. Det er som om Thomas Dolby hadde litt tid til overs i studio med bandet i 1985 og kom til å huske en melodilinje Paddy hadde spilt for ham og ikke fått brukt og sa, «Du, Paddy…»
Kort oppsummert: «Waterways» er kanskje den aller fineste sangen Prefab Sprout aldri fikk laget, og definitivt en av de fineste sangene jeg hører i 2021. I mangel av ny lyd fra Paddy McAloon, holder dette en god stund.
PS! Hvis du synes dette er fint, anbefaler jeg på det varmeste albumet The Loch Ness Mouse II fra 2019 som har en del av de samme referansene, og ellers er et dypdykk ned i den mest smakfulle delen av britisk 80-tallspop. Jeg har anmeldt den her.
