En av Minor Majoritys beste låter ever! – Nå med video

Pål Angelskår, primus motor i Minor Majority. Skjermdump fra videoen til «Julia Jacklin's Voice».
Minor Majority
«Julia Jacklin’s Voice»
(Voices Of Wonder)
6 out of 6 stars

Noen band leverer alltid. Minor Majority – med en innlagt «pause» på ti år mellom albumene Either Way I Think You Know (2009) og Napkin Poetry (2019) – har aldri gitt ut noe dårlig eller overflødig. Jeg kommer ikke på ett eneste tilfelle der ikke Pål Angelskårs varme, innbydende stemme gjør alt den kan for å svøpe meg i musikalsk fløyel. For en måneds tid siden slapp oslobandet sitt vanskelige syvende album, strålende The Universe Would Have To Adjust, «vanskelig» fordi gitarist Jon Arild Nupen-Stieng i kjølvannet av siste turné valgte å slutte i bandet. Han hadde vært med siden starten i 2001, og Pål vurderte om han måtte legge bandet på hylla, så sterkt preget hans gamle våpendrager Minor Majoritys lydbilde.

Heldigvis kom Pål på bedre tanker, og valgte å fortsette der han slapp. Med årets album viser han at han ikke har mistet låtskrivergnisten i det hele tatt, og produsent Roar Nilsen har overtatt gitaristjobben. Men hvor bra The Universe Would Have To Adjust enn er, er det nesten tullete hvordan én låt skinner sterkere enn resten. «Julia Jacklin’s Voice» er rene Betlehemsstjernen, en sang som praktisk talt slo meg i bakken da jeg hørte den første gang. Den er et perfekt stykke popmusikk med nydelige countryundertoner, en duett med bandets mangeårige samarbeidspartner Karen Jo Fields.

Pål er selvfølgelig fan av Julia Jacklin, og i sangen bruker han navnet hennes som metafor på slikt som kan by på utfordringer i et kjærlighetsforhold. «My record player spins too slow, fucks up Julia Jacklin’s voice», synger han, til en sedvanlig (eller i akkurat dette tilfellet usedvanlig) fengende og iørefallende melodi. Det enkle, men fine arrangementet underbygger sangens iboende melankoli, med et flott countrygyng, der bassist Henrik Harr Widerøe krydrer med banjo, gjestemusiker Geir Sundstøl bidrar med en svært kledelig pedal steel, og Karen Jo Fields som synger et motsvar til Pål på det ene verset løfter hele sulamitten til de himmelske sfærer. Hun synger så fint at jeg får mest lyst til å grine av fryd når hun setter i gang. Kontrasten mellom de to stemmene gir meg frysninger, så godt fungerer dette.

Pål Angelskår er en stødig tekstforfatter, for å si det forsiktig, og han briljerer som alltid på «Julia Jacklin’s Voice». Hvordan han skildrer et forhold fra to sider, der partene ser ting vidt forskjellig, er svært godt utført, og tekstlinjer som for eksempel «You used to prefer unhappiness to me» og «I put the Everly Brothers on, I let «Cathy’s Clown» fill the room just until you’re gone» er skrevet av en mann som kan sine onelinere.

I dag har jeg premiere på videoen til «Julia Jacklin’s Voice» her på bloggen, og det første som er å si om den er at det er litt underlig å se levende bilder fra et vinterkaldt Oslo der Pål og Karen er filmet hvert sitt sted iført sesongens klær mens jeg selv sitter i shorts og det er sol og sommer utenfor vinduet mitt. Utover det er dette en video som på utmerket vis klarer å fange stemningen i sangen, der manglende kommunikasjon og fremmedgjøring viser hvordan et parforhold er på ustø kurs mot oppløsning.

Full score både her og der, altså. Nyt «Julia Jacklin’s Voice», mer har jeg ikke å si om den saken!

Koder fra historien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.