deLillos på Chat Noir – der de hører hjemme?
Denne høsten har deLillos turnert som akustisk kvartett og besøkt forskjellige kulturhus og mindre scener rundt i landet. Nå har de avsluttet med to konserter på det sagnomsuste, legendariske revyteatret Chat Noir i Oslo, og det er egentlig et mysterium at de ikke har spilt her tidligere. Det er jo her de hører hjemme! Eller…?
Saken er den at deLillos er minst to band: Et fullblods rock’n’roll-orkester som kan dra på skikkelig når det gjelder, og to av tre larser, Lillo-Stenberg og Lundevall, er gitarhelter par excellence og rytmeseksjonen med Øystein Paasche på trommer og Lars Beckstrøm på bass køler på. De er også et finstemt poporkester med en helt annen palett, der kvartetten veksler mellom up tempo-låter som «Glemte minner» og ballader av typen «Fullstendig oppslukt av frykt». Men så er de også et tredje band der spesielt Lars Lillos skuespill/revy-oppvekst får sitt utløp gjennom låter som «S’il Vous Plait», skrevet av Lars’ far Per Lillo-Stenberg med melodi av Sven Lange, og Lars’ egen «Smak av honning» der faren også skrev teksten. Og da passer deLillos innmari godt et sted som Chat Noir. Bare synd de ikke spilte «S’il Vous Plait»!
Men tilbake til kjernen som er det akustiske formatet. I anledning turneen hadde bandet gravd litt dypere i katalogen enn de ellers gjør, og Lars nærmest unnskyldte seg for de mange mindre kjente sangene de spilte i løpet av konserten. Dette var kanskje snakk om låter som egner seg spesielt godt i et slikt format, men de hadde også omarrangert mange av de velkjente glansnumrene til å passe inn i denne settingen. Vellykket var det også.
Den litt underkjente «Fullstendig oppslukt av frykt» åpnet konserten, med Lars Beckstrøm på akustisk bass og Lars Lillo-Stenberg og Lars Lundevall på kassegitarer, sittende på rekke, og Øystein Paasche bak dem på litt rytmisk småpell. De holdt seg til dette formatet mesteparten av konserten, men byttet instrumenter her og der, og både Beckstrøm og Lillo-Stenberg trakterte også flygel og et lite orgel. «Fullstendig oppslukt av frykt» som er å finne på det litt «glemte» 1997-albumet Stakkars er en sånn type låt du må tenke nøye over hvorfor du ikke har hørt mer på. Den er så velkjent, så typisk deLillos, innsmigrende, melodiøs og vakker. EP-sporet «Feil ord» har nok imidlertid gått de fleste hus forbi, men jeg husker den vagt når den kommer som låt nummer to. Den ferske singlen «Plage» har jeg heller ikke hørt så mye på, men jeg kan si så mye som at den vokser på meg.
Når Lars Beckstrøm for første gang overtar mikrofonen og vi får «Kongepuddelen Odd» skjer det noe med dynamikken. Det er en humørfylt og corny sang i beste Beckstrøm-tradisjon, og stemningen i salen stiger adskillige hakk. Det er en forløsende stund, og herfra og ut er det som deLillos ikke kan gjøre noe feil.
Jubelen truer med å løfte taket på Chat Noir når de første tonene fra «Tøff i pyjamas» kommer trillende, og det blir allsang, sprudlende humør og en avslutningslinje vi ikke har hørt før som Lars har funnet i de gamle notatene sine. Når han så forteller bakgrunnen for den mer obskure «Mandarinskall» har han tatt på seg rollen som stand up-komiker (eventuelt sit down-komiker, siden han tross alt sitter på en skramlete liten stol), og humøret blir ikke noe mindre av at han synger feil, drar på litt ekstra hist og pist og ser ut til å storkose seg.
deLillos har åpenbart valfartet trange smug og bortgjemte bakgårder fra sin innholdsrike sangkatalog, kjellere og loft, skuffer og skap og kott. Men neste sang, som for mitt vedkommende er en uventet og svært gledelig overraskelse, fant de i en skrivestue på Nesodden der Lars Beckstrøm utøver sin låtskriverkunst. «Drøm», det enestående avslutningssporet fra 2014-albumet Rett og slett livet, har en ekstra sterk betydning for meg. Den ble utgitt på et tidspunkt i livet mitt da jeg simpelthen trengte den. Faktisk fikk den meg til å intervjue Beckstrøm spesifikt om sangen for tre år siden. Intervjuet kan du lese her.
«Glemte minner» er et av deLillos’ virkelige paradenumre, og her signaliserer de at joda, det er plass til klassikerne også. Versjonen er også helt strålende. På dette tidspunktet blir det gjort et poeng av at deLillos med stor grad av sannsynlighet er verdens eneste band med tre medlemmer som heter Lars og som alle skriver sanger til bandet. Med det får vi Lars Lundevalls flotte «Min beste venn» der Lars Lillo bidrar med fantastisk pianospill. Bandet hiver seg så over «Kjærlighet», skrevet for TV-serien Fjortis, før Beckstrøm synger «Heksevisa», til en fornøyelig tekst hans far skrev i 1948. Den er hentet fra Beckstrøms soloalbum Drøm videre! fra 2006 og virker skreddersydd for Chat Noir. Den fantastiske «Tapetser meg i gangen før du går» er siste låt før pause. For pause har man i teateret, må vite.
Andre del av konserten er adskillig mer hitpreget enn den første. Riktignok åpner de med «Kjip, baby» fra det siste albumet som ikke har rukket å bli noen publikumsfavoritt og den ferske versjonen av Loudon Wainwright IIIs «White Winos» («Hvitvin» i Lars’ suverene gjendiktning), men så kommer de på strak arm: «Smak av honning», «Finnes det en kvinne», «Suser avgårde alle mann», «Sveve over byen», «Nitten Åttifire» og «Kokken Tor». Særlig «Suser avgårde alle mann» og «Sveve over byen» er vellykkede; førstnevnte med Lars Lillo ved flygelet og de andre tre rundt ham som rølpekor, og sistnevnte som et bravurnummer der de to gitaristene drar på med alt de har til ellevill jubel.
Etter en kort kunstpause kommer kvartetten på for ekstranumre og begynner forsyne meg med en helt nyskrevet julelåt med tittelen «Juleøl, nysnø og Jesus». Det er ikke urpremiere – det var dagen før – men stas likevel. Den er et slags skråblikk på julehysteriet vi er inne i, men uten å være slem. Hør den her:
«Halvveis rundt jorden» er neste låt, dessverre uten at Emilie Christensen fra No. 4 kommer inn som gjestevokalist (hun synger på studioversjonen), før «Neste sommer» avrunder konserten. Den er muligens litt malplassert midt i desember, men det tilgir vi glatt. Det aller siste refrenget overlates helt og holdent til publikum, og mens Lars Lillo betrakter salen med et lurt smil gauler vi av full hals til Norges egentlige nasjonalsang. Det er ikke pent, men det er riktig.
Alt i alt har deLillos gjennomført en strålende konsert, og at jeg trekker fra en stjerne skyldes at noen av sangene – som «Kokken Tor», «Finnes det en kvinne» og «Neste sommer» – mister noe av sin voldsomme kraft i et akustisk format. Andre igjen tjente kanskje på det. Jeg avslutter med å sitere Lars Lillos siste ord tilbake til ham og resten av bandet: «God jul.»
Her er en spilleliste med alt de spilte i går med unntak av «Juleøl, nysnø og Jesus» som ikke er innspilt – ennå:
