Im Nebel
«Mutasjon 83-84»
(Im Nebel)
[usr 6 text=»false»]

Av norske postpunkband som hadde fortjent å være bedre kjent kan jeg ikke komme på noen mer verdige kandidater enn Im Nebel. Det var en kvintett fra Haugesund som skulle morfe til The Colors Turned Red – som faktisk må sies å ha legendestatus – med en forkjærlighet for artister som The Cure, Joy Division/New Order, Echo & The Bunnymen, Felt og The Durutti Column.

Im Nebel hadde en musikalsk utforskertrang som ikke var spesielt comme il faut i undergrunnsmiljøet de var en del av. Skjønt den norske kassettbølgen med navn som White Lord Jesus, Brød & Sirkus, A Technicolor Dream, Ym-Stammen, Autentisk Film og andre var, om noe, fylt av eksperimentvilje, var det derimot så som så med spilleferdighetene. Im Nebel var enkelt og greit både mer ambisiøse og flinkere til å spille enn de fleste av sine samtidige. Særlig bidro Bengt Olav Hansen tungt, klassisk skolert pianist som han var, men de to frontfigurene, Johnny Hazard (vokal) og Haakon Larsen (gitar), var minst like viktige, elleville musikkentusiaster begge to, og førstnevnte seriøs platesamler. Sleng på en effektiv rytmeseksjon med Morten Jackman på trommer og broren Pål Jackman på bass (flere bassister var innom, men det var Pål som var i bandet da jeg ble kjent med dem), og du hadde et fyrverkeri av et «indieorkester».

Året var 1984, og min omgangskrets var utvidet med en ung innflytter fra Haugesund, Jan Harry. Han var barndomsvenn med gutta i Im Nebel, og jeg ble kjent med dem da jeg og noen andre venner var med Jan Harry på tur til hjembyen. På denne tiden hadde Im Nebel utgitt en såkalt splittkassett med et annet haugesundband som kalte seg Mausoleum med tittelen Ut av tåkeheimen, på eget selskap, Mutasjon. Låter som «Ville visjoner», «Spurv i tranedans» og «Monkanes sang» var dystre og melankolske, i stor grad tungt inspirert av Joy Division. Navnet Im Nebel var lånt av dikteren Hermann Hesse, og musikk, estetikk og tekster var dunkle saker som på sitt vis nok forsøkte å si noe om det mørke i menneskesinnet.

Sjekk også: Daniel Kvammens «tar en New Order»

Snart kom oppfølgerkassetten Mutasjon 7 som bare var deres egen, med en langt sterkere samling sanger, der riktignok noen av sporene fra debuten var spilt inn på nytt. De nye låtene viste et band som hadde utviklet seg betydelig musikalsk på forholdsvis kort tid. Produksjonen var en helt annen enn på debuten, og Mutasjon 7 var en utgivelse som vitnet om et band med et større potensial enn det de hadde vist tidligere, som burde trådd ut av det lille kassettmiljøet og forsåvidt også gjorde det med årene.

I 1984 og -85 så jeg Im Nebel spille live ved flere anledninger, blant annet på en festival på Langøyene og under den sagnomsuste Sprø Musikk-festivalen i Arendal. Vokalist Johnny Hazard patenterte en slags spastisk fremtoning, sikkert en smule inspirert av David Byrne, alltid med sjømannshatt, og ga alltid jernet. Svetten drev av ham, for å si det forsiktig.

Nå er omsider – og for aller første gang – Im Nebels musikk utgitt på CD. Etter de to kassettene ga de i 1985 ut singlen «The Colours Turned Red» som med amerikansk stavemåte ga navn til bandet som i 1988 ga ut sitt smått legendariske – og i sin levetid – eneste album (en «oppfølger» kom i 2006). Den er ikke med her, men ni låter fra de to kassettene er samlet under tittelen mutasjon 83-84. Så mange som syv av de åtte låtene fra Mutasjon 7 er med, men husk at flere av dem altså er nyinnspillinger. «Ville visjoner» og «Drømmen om makt & PR» er med fra Ut av tåkeheimen.

Les også: Soga om The Colors Turned Red

Det låter oppsiktsvekkende fresht av Im Nebel 33-34 år etter at disse innspillingene fant sted, selv om bandet definitivt var av sin tid. Du kjenner igjen musikalske elementer fra Joy Division, The Sound, Felt og en hel masse annet, og skal man sammenligne Im Nebel med et samtidig norsk band må det være Fra Lippo Lippi som på sine to første utgivelser utforsket det samme musikalske landskapet. Både Im Nebel og Fra Lippo Lippi skiftet ham med årene og ble til helt andre band, men kom fra samme sted før de utviklet seg i hver sine retninger.

Mens Im Nebel på debuten kun hadde sanger på norsk, introduserte de engelskspråklige sanger på Mutasjon 7. På den nye samlingen er disse jevnt fordelt (fire på engelsk, fem på norsk), og begge deler fungerer aldeles utmerket. Å si at tekstene er veldig gode er kanskje å ta i, men de inneholder en melankoli, samt ordvalg og formuleringer, som kler musikken godt. Kanskje virker flere av sangene livstrette og selvmedlidende, men alvorlige unge menn skal være litt slik, og er det én ting som er tydelig alle disse årene senere er det at Im Nebel da faktisk også mente alvor. De hadde musikalske forbilder som de ikke nødvendigvis var ute etter å kopiere, snarere overgå, og i norsk sammenheng holdt de et nivå som altså gjør at jeg synes de hadde fortjent et langt sterkere ettermæle. Hør bare på gjestemusiker Torbjørn Øklands (Vamp) trompet på enkelte av låtene, og Bengts pianospill som tilfører bandet et element som distanserer dem fra all annen norsk musikk på denne tiden. Men Im Nebel holdt seg på undergrunnsnivå, og da de ble til The Colors Turned Red var de et helt annet band som ikke skulle se seg tilbake til denne perioden.

Det er dog enkelte blant oss som aldri har gitt slipp på Im Nebel, og at musikken nå er tilgjengelig igjen – også på streamingtjenester – gjør at vi har fornyet tilgang på en sentral del av nyere norsk musikkarv. Som om ikke det er gledelig nok i seg selv, har bandet også gjenoppstått og spilte på Høvleriet i Haugesund i romjulen. Også The Colors Turned Red har vært blåst liv i ved noen få anledninger, så håpet om å få sett Im Nebel på nytt er dermed tent for flere. Inntil så eventuelt skjer, gleder jeg meg over å høre sanger som «Still», «Blind ekstase», «?», «Delicious» og «Monkanes sang» på nytt. Sistnevnte er for øvrig et eksempel på at gregoriansk sang ble brukt i populærmusikken før det ble et element i 90-tallets elektroniske pop- og dansemusikk.

På Im Nebels Facebookside ligger et videoopptak fra konserten i romjulen, der de spiller en strålende fin versjon av «Still». Sjekk den for all del ut, men viktigst av alt: Hør de gamle innspillingene, og gjør det nå!