Er Leon Bridges egentlig Sam Cookes “spøkelse”?

Leon Bridges' debutalbum låter omtrent som det kunne vært spilt inn på begynnelsen av 60-tallet. Foto: Sony Music

Med utgangspunkt i musikken til gospelgruppene The Soul Stirrers (Sam Cooke og mange andre) og The Valentinos (Bobby og Cecil Womack, etc.) dukker den 25 år gamle soulsangeren Leon Bridges fra Fort Worth, Texas opp som lyn fra klar himmel med en plate som kanaliserer spøkelset til Cooke og for så vidt også flere andre. Med et musikalsk nedslagsfelt basert på de i stor grad glidende overgangene mellom gospel og soul disse artistene drev med på 50-tallet og starten av 60-tallet, har Bridges laget platen Coming Home som er det mest “autentiske” jeg kan huske å ha hørt fra den stadig økende mengden “retrosoul”-artister vi har stiftet bekjentskap med de siste årene, Ricky Fanté, Mayer Hawthorne, Van Hunt, John Legend og så videre. Pederasten R. Kelly har også laget to strålende retrosoul-plater, Love Letter (2010) spesielt og Write Me Back (2012) i noe mindre grad, som også fortjener å bli nevnt i denne sammenhengen.

Når Leon Bridges åpner sitt debutalbum med tittelkuttet “Coming Home” og linjen “Baby, baby, baby, I’m coming home to your tender sweet lovin'” og musikerne legger seg pent under den vakre stemmen, er det som å sette seg i en tidsmaskin og stille inn på ca. 1962/63/64 der du hører noe som er litt Sam Cooke, litt Otis Redding, litt Bobby Womack. Det er (unnskyld uttrykket) sjelfull og inderlig soulmusikk, og Bridges har en sånn stemme som sannsynligvis kan synge en hver kvinne i senk, for ikke å si i seng.

Dette er en tidvis latterlig fin plate, med stilsikker old school soul i det nevnte tittelkuttet og “Pull Away”, de mer struttende og breiale “Smooth Sailin'” og “Twistin’ & Groovin'” som har noe James Brown-aktig over seg, og de nydelige gospellåtene “Lisa Sawyer” og særlig “River” som gode eksempler på mangfoldet og “autentisiteten”. Bridges fremstår som en religiøs “ladies’ man”, med enorm forståelse for arven han har trådd inn i. Alt ved produksjonen, arrangementene og innlevelsen her “stemmer”, og selv om alle låtene er kreditert både Bridges i kompaniskap med Austin Michael Jenkins, Joshua Block og Chris Vivion, får jeg aldri følelsen av at Bridges er noe annet enn arkitekten her. Inntil relativt nylig hørte han på mer moderne R&B-artister som Ginuwine og Usher, men da han hørte Sam Cookes “A Change Is Gonna Come” snudde alt, og han startet veien til det som nok kan kalles en svært veltitulert plate, Coming Home. Det er liten tvil om at det er akkurat her Leon Bridges hører hjemme.

Leon Bridges

Coming Home

Columbia Records

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *