Det var en virkelig trist nyhet som traff oss i går kveld da vi fikk vite at Mark Hollis er død, 64 år gammel. Sangeren, låtskriveren og musikeren som i stor grad var mannen bak Talk Talk var blant de mest visjonære artistene i nyere tid og etterlot seg en liten, men aldeles utsøkt produksjon. Da Talk Talk debuterte med albumet The Party’s Over i 1982 var det i grunnen ikke så mange grunner til å spisse ører utover at det inneholdt noen fine singler som føyet seg pent inn blant annen popmusikk eller det vi kalte new romantics på den tiden. Men da oppfølgeren It’s My Life meldte seg to år senere var det en helt annen skål. Ledsaget av tittelkuttet og «Such A Shame» som singler med ledsagende videoer regissert av Tim Pope, var dette noe helt annet, men det var stadig pop.

Det tredje Talk Talk-albumet kom i 1986. The Colour Of Spring viste seg å være den virkelige starten på Mark Hollis’ vei inn i kunstmusikken. Selv med singler som «Life’s What You Make It» og «Give It Up», strålende poplåter som de er, lå det her helt andre føringer i bånn, og albumet som helhet er stemningsfullt, lavmælt og lekent, med store kontraster, gjerne innenfor en enkelt låt.

Vi fikk en helhetlig pakke med Talk Talk. Tim Popes videoer og James Marsh’ fantasifulle coverkunst var vesentlige ingredienser, visuelle tillegg til musikken som i alle henseender kledde den utmerket. Dess lenger musikken beveget seg inn i eksperimentelle baner dess viktigere ble også de visuelle uttrykkene. Det er store ord, men for meg er coveret til Spirit Of Eden (1988) helt avgjørende for hvordan jeg oppfatter den. Det viser et tre plantet i havet, fullt av fugler og dekorert med skjell som om det var et juletre, med svarte blader med det som ser ut som øyne. Marsh’ maleri henger på uløselig vis sammen med musikken.

Spirit Of Eden markerte Talk Talks endelige musikalske transformasjon. Hvordan du skal definere en plate som denne sjangermessig er ikke godt å si, men stort vakrere musikk finner du ikke. Den inneholder seks forholdsvis lange låter som står i diametral motsetning til den gjengse hitsingle. At dette er samme band som ga ut singler som «Talk Talk» og «Mirror Man» bare seks år tidligere synes utrolig. Kommersielt var ikke platen særlig vellykket, men hvilken påvirkningskraft den har hatt! Spirit Of Eden er et album som nevnes av utallige artister på spørsmål om favoritter og inspirasjonskilder. Med god grunn.

Talk Talk forhandlet seg etter dette ut av platekontrakten med EMI og ga ut sitt femte og siste album Laughing Stock på jazzetiketten Verve i 1991. Den er av mystiske årsaker ikke tilgjengelig på strømmetjenestene så la oss i det minste håpe at Mark Hollis’ død fører til at Universal gjør noe med den situasjonen. Når de er i gang må de gjerne relansere den fysisk også. Den siste platen Hollis spilte inn var solodebuten Mark Hollis fra 1998, også den et lavmælt mesterverk, en slags destillert musikalsk skjønnhet som var lyden av en helt spesiell artist.

Jeg hadde liten tro på at han ville dukke opp med ny musikk på noe tidspunkt, men slikt vet man jo aldri sikkert. Det er uansett usigelig trist at Mark Hollis er død. Når du hører musikken han skapte blir du minnet om at verden kan være eksepsjonelt vakker, hvor mange destruktive krefter som enn befinner seg rundt oss. Platene til Talk Talk og Mark Hollis er av det kaliberet at de får meg til å opprettholde troen på menneskeheten.

Å sette sammen en Topp 10-liste over Talk Talks beste stunder er ingen enkel øvelse, men jeg tror jeg har lykkes i å sette sammen en liste med de ti sangene som har betydd mest for meg. Det betyr at vi har å gjøre med en forsøksvis god miks av hitsingler og stemningsfulle albumspor, jevnt fordelt på platene It’s My Life, The Colour Of Spring og Spirit Of Eden. Takk for alt du ga oss, Mark. Hvil i fred nå.

Les også: Det store Paddy McAloon-intervjuet