Jeg aner ikke hvor mange forskjellige julehefter som er i salg, ei heller hvor mange forlag som har meldt seg på i kampen om kjøpernes gunst, men jeg tror vi trygt kan si at dette særnorske fenomenet aldri har vært mer omseggripende enn det har vært de siste årene. En side av saken er alle de klassiske tegneserieheftene, fra norske «bygdeklassikere» som Smørbukk, Tuss og Troll og Nr. 91 Stomperud, til amerikanske stripe- og søndagsserier av typen Knoll og Tott, Blondie, Billy og Fiinbeck og Fia. Det er et velkjent, men uspennende utvalg serier folk på min alder (50+) har vokst opp med. En annen er de mange moderne norskspråklige seriene, som Pondus, Nemi, Lunch og så videre. I tillegg kommer alle de litterære juleheftene og de rent tematiske som både kan handle om helt konkrete aspekter ved julen eller for eksempel norske skihelter gjennom historien. Det finnes noe for de fleste.

Blant alle juleheftene som har dumpet ned i postkassen min den siste måneden er det selvsagt et stykke mellom drammene, men jeg har valgt ut noen av årets som jeg synes fortjener noen ord – og en aldri så liten anbefaling – med på veien. For meg blir det ikke blir adventstid uten disse leseopplevelsene, og noen av de virkelige klassikerne – forglemmelige som de er – sparer jeg attpåtil til jul.

Rutetid julen 2019 – Frode Øverli (Strand) [usr 6 text=»false»]

Det ristet forsiktig i grunnvollene til det norske tegneseriemiljøet da det nyopprettede Strand Comics «stjal» Børge Lund og Frode Øverli fra Egmont for et år siden. Håkon Strand er agent for de to nevnte herrer og flere til, og tiden var nok mer enn moden for at han skulle etablere forlag med sine to største stjerner som spydspisser. Det medførte nedleggelsen av bladet Rutetid oppkalt etter Øverlis enrutes vitser som så ble inkorporert i Pondus-bladet, mens Egmont fortsatte med et bladkonsept som de enkelt og greit kalte Ruter. Fra og med januar 2020 er Rutetid tilbake som blad, men årets julehefte er som en konsekvens av skilsmissen fylt utelukkende med Rutetid-vitser, og felles for så godt som alle er at de får meg til å le så jeg rister. Noen av vitsene er nytegnede, mens andre igjen er hentet fra katalogen som nå rommer oppunder 900 ensidere. Det er med andre ord mye å ta av, og redaktør Lasse Espe har virkelig hentet fra øverste hylle. Rutetid er noe overraskende årets soleklare vinner i juleheftefloraen.

Fjøsnissens jul julen 2019 – Arild Midthun, Dag E. Kolstad, Terje Nordberg (Toppspinn) [usr 6 text=»false»]

Dette er ikke et julehefte, men mer en julebok, som samler noen av tegneren Arild Midthuns flotte serier med Truls og Trine og den mindre kjente Troll. Tre nydelige julehistorier med Truls og Trine ble produsert mellom 1983 og -85, og det siste av disse, «Trolljul», er trykket på nytt i denne boken som også inneholder to illustrerte eventyr om de to søsknene, deres venn Fjøsnissen og dyra på gården der de bor. Midthuns tungt Franquin-inspirerte tegninger er nydelige og så julete at jeg føler meg som et barn igjen bare av å skrive om dem, og Dag E. Kolstad og Terje Nordbergs manus oppleves like stødig i dag som for 34 år siden da det var nytt. I den nye boken er det også gjort plass til det første av to album i serien Troll, det nokså elleville og veldig morsomme «Sølvskatten» fra 1988, og den korte historien «Den late julebukken» fra samme univers. Om Rutetid er humorvinneren blant årets utgivelser, er Fjøsnissens jul selve julevinneren.

Carl Barks’ jul julen 2019 – Carl Barks (Egmont) [usr 5 text=»false»]

I år som i fjor og året før der og videre nedover i etter hvert ganske mange år har de klassiske fortellingene til Carl Barks om Donald Duck og guttene og onkel Skrue og resten av det nydelige menasjeriet fra Andeby vært garantist for kvaliteten på iallfall ett av de mange Disney-juleheftene som gis ut. Disse historiene er velkjente, men tidløse, og årets utvalg er sedvanlig solid. Her er tre av Barks’ tisiders historier, «Nattevakten» fra 1948 (hysterisk morsom), «Penger på is» fra 1951 (onkel Skrue helt på høyden) og «Storstormen på Kapp Kvakk» fra 1962 (midt på treet som Barks dessverre ble med årene), samt to ensidere for å fylle opp heftet. Carl Barks er og blir en av de aller største blant serieskapere, og fortellingene hans tåler å leses igjen og igjen og igjen. Så også disse.

Donald – Jul på hjul – Arild Midthun, Tormod Løkling, Knut Nærum (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Den amerikanske serieskaperen Don Rosa dukket opp i Donald-bladet midt på 80-tallet der han videreførte arven etter Carl Barks på en utmerket måte, ikke minst ved å skrive historien om onkel Skrues liv. Den førte oss blant annet til Klondike der Skrue var gullgraver, og det er denne historiske settingen som danner grunnlag for årets julehefte fra det norske Disney-trekløveret bestående av tegneren Arild Midthun og manusforfatterne Tormod Løkling og Knut Nærum (ja, den Nærum). I «Jul på hjul» er B-Gjengen nok en gang ute etter pengene til Skrue, og med Gylne Gulda som motvillig hjelper må Skrue gjøre alt i sin makt og mer til for å stanse dem. Det er en hesblesende, fartsfylt historie som er mer inspirert av Don Rosa enn av Carl Barks, men som er respektfull i forhold til dem begge, og den har en svært overraskende vri til slutt som jeg satte stor pris på. Dette er derfor et av årets mest nødvendige julehefter.

Flåklypa jula 2019 – Svein Samuelsen, Haakon W. Isaachsen (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Årets Flyklypa-hefte er en reprint fra 2007, en sprelsk fortelling om en togtur gjennom storm og snøføyke der Solan Gundersen og Ludvig skal frakte en mystisk pakke fra Oslo og frem til Reodor Felgen som venter hjemme i Flåklypa. Det ukjente innholdet pirrer nysjerrigheten til Rudolf Blodstrupmoen som rekrutterer den lyssky Mysil Bergsprekken i håp om å «lette» Solan og Ludvig for frakten. Det elleville eventyret som følger er en hyllest til Mord på Orientekspressen, Toget til Fort Humboldt og andre klassiske togfortellinger, men har sin aukrustske vri med Emanuel Desperados som konduktør og enkefru Engelschøn-Glad i andre sentrale roller.

Pondus julen 2019 – Frode Øverli (Strand) [usr 5 text=»false»]

Mye har skjedd i Pondus-universet det siste året. Serieskaper Frode Øverli meldte overgang til det nyetablerte Strand Comics ved årsskiftet og har brukt 2019 til å lansere en rekke nye figurer, så mange faktisk at det blir litt i meste laget og ikke minst nokså forvirrende. Jeg er likevel raus nok til å gi Frode honnør for å gå nye veier innen det klassiske stripeformatet som på så mange måter er gjenstand for en streng indre justis, blant annet i den forstand at du saktens kan introdusere én ny karakter per tiende år hvis du virkelig insisterer, men ikke ørten på en gang. Eller åtte. I årets julehefte får vi en (nyttig) presentasjon av disse, samt en god del nytegnede julestriper og en helt ordløs firesiders historie. Som bonus finner vi en tosiders julespesial med Kenneth Larsens fornøyelige serie Bestis.

Lunch julen 2019 – Tre nøtter for hovmesteren – Børge Lund (Strand) [usr 5 text=»false»]

Det er feil å si at Børge Lunds stripeserie Lunch blir bedre og bedre. Man kan rett og slett ikke si slikt om en serie som etablerte seg som en triumf praktisk talt fra dag en og har holdt det samme skyhøye nivået siden 2007/08. Selvfølgelig er den ikke alltid like hylende morsom, men du kan være trygg på at Børges herjing med arbeidslivets mange kriker og kroker er og blir like treffsikker år ut og år inn. Han er nådeløs når han tar for seg fokusgrupper, møtevirksomhet, downsizing og slikt rør som rir moderne kontorlandskap som en mare. Ingenting er hellig, om det er elendig lederskap eller udugelige ansatte, og absolutt alle karakterene i Lunch er vandrende karikaturer på kollegaer de fleste av oss har vært utsatt for. Årets hovedhistorie er en hyllest til både Tre nøtter for Askepott og Grevinnen og hovmesteren. Det blir med andre ord ikke jul uten.

Radio Gaga – En julefortelling – Øyvind Sagåsen (Egmont) [usr 5 text=»false»]

For første (?) gang har Øyvind Sagåsens serie Radio Gaga havnet i julehefte, noe som sammenfaller med at det var i år serien fikk sitt eget blad. Jeg må innrømme at jeg har valgt vekk Radio Gaga gjennom store deler av tilværelsen den har hatt som biserie i Pondus, men jeg har innsett at den har kvaliteter jeg simpelthen har oversett. Ikke alle norske tegneserier kan holde Pondus-, Lunch- eller Nemi-nivå, men rollegalleriet på den skakkjørte radiostasjonen som har gitt serien tittel er riktig så fornøyelig om det enn mangler det siste lille. Radio Gaga er en velkomponert serie som med årenes løp har utviklet seg såpass mye i riktig retning at det synes som en god avgjørelse å gi den sitt eget blad. «En julefortelling» er en 13 siders spesialhistorie som på utmerket vis balanserer mellom det kyniske og det søte, og vi får også et fint utvalg enkeltstriper. Rosinen i pølsa er en tosiders spesialhistorie fra Lars Lauviks satiriske serie Eon, som dessverre har vært fraværende fra juleheftefloraen de siste årene, men to sider er definitivt bedre enn ingen sider.

Storefri julen 2019 – Marius Henriksen (Strand) [usr 5 text=»false»]

Marius Henriksens herlige serie Storefri er også juleheftedebutant. I mine øyne er dette den beste nye stripeserien vi har sett her i landet siden Lunch, et til dels hylende morsomt gløtt inn i skolen slik den fortoner seg for både lærere og elever. Ikke så mye er annerledes enn da jeg selv satt på skolebenken for mer enn 30 år siden, og Henriksen som selv er lærer ser ut til å ta miljøet på kornet, omtrent like stødig som Børge Lund karikerer kontormiljøet i Lunch. «Siste dag før ferien» er en syvsiders hovedfortelling i dette første juleheftet som ledsages av et solid utvalg enkeltstriper og helsider. Vi får også noen eksempler på hvordan Marius er i enruteformat under paraplyen Hurtigmat, og disse er minst like grovkornede og drøye som Storefri. Om dette juleheftet formidler særlig julestemning, spør du? Kjør debatt!

Jul på Skaugum – Diverse serieskapere (Aller) [usr 5 text=»false»]

Denne så jeg ikke komme! Mine gamle kolleger i Se og Hør og Aller Media, anført av redaktør og kongereporter Anders Johan Stavseng, har laget et satirisk julehefte om den norske kongefamilien. Med på laget har de fått et knippe utmerkede serieskapere som Anders Kvammen, Kine Kjær, Martin Ernstsen og Nils Axle Kanten, og de herjer vilt og respektløst med de kongelige. Jeg oppfatter imidlertid ikke denne satiren for ondsinnet. Alt er innenfor hva en kongefamilie skal kunne tåle i rollen den innehar, og jeg skal hilse å si de også stiller seg lagelig til for hugg. I det perspektivet får satirikere av alle slag, inkludert serieskaperne bak dette heftet, veldig mye gratis, og de forvalter det bra. Jeg mener, sjaman Durek? You can’t make this shit up! Redaksjonen krysser fingre for snarlig bryllup, mens jeg for min del krysser fingre for at Jul på Skaugum blir en årviss begivenhet.

Tommy og Tigern – Bill Watterson (Egmont) [usr 5 text=»false»]

Jeg er ikke i tvil om at Tommy og Tigern er den beste, mest intelligente amerikanske stripeserien i nyere tid, og kanskje er det også den beste serien som har vært publisert i dette formatet noen gang. Den lille pøbelungen Tommys fantasiverden der kosetigeren hans er bestevenn og høyst levende – for ham og for oss lesere – er en verden full av tøylesløs kreativitet som Watterson utnytter til fulle. Han ga seg også på topp, og sluttet å lage serien på et tidspunkt der han følte at han ikke hadde så mye mer å gi. I sin tid som serieskaper var han også helt kompromissløs i forhold til merchandising som han ikke skulle ha noe av, og han ville ikke la andre videreføre serien. Da Watterson sa stopp i 1995, var det stopp. Men serien hans lever evig, og selv om Tommy og Tigern ikke lenger kommer som blad, gir Egmont ut sitt årlige julehefte til stor glede for meg og mange andre. I år får vi blant annet gjensyn med Tommys forvandlingsmaskin som han også «bygger om» til duplikator med sine helt spesielle konsekvenser, samt et innblikk i nøyaktig hvor vanskelig det er for ham å være snill slik at Julenissen skal komme med presanger. Det er også gjestespill fra seriene Bar Bikkje som er helt passe og Perler for svin som er desto bedre.

Ren Poesi julehefte – Red.: Ellen Wisløff (Aschehoug) [usr 5 text=»false»]

Ellen Wisløffs internettkonto Ren Poesi ble raskt en suksess, først tatt over i bokform og i fjor for første gang lansert som julehefte, med den megetsigende undertittelen «Når nettene blir litt for lange». I sitt forord til årets julehefte skriver Ellen igjen til dem som synes julen er en tung tid, eller bare synes det blir litt mye styr. Budskapet er i bunn og grunn at alt ikke trenger å være perfekt og at julen kanskje ikke er for alle. Hun klarer med dette kunststykket å være både eksksluderende og inkluderende på samme tid. Forordet er alvorstungt og konkluderer med at jula går over, men innholdet i dette heftet (boken?) er julete så det holder, bare ikke alltid med positivt fortegn. Det som likevel skinner gjennom er redaktørens kjærlighet til julen. Inga Jeanette Rubachs design må nevnes, da det sørger for like mye av totalopplevelsen som det skrevne innholdet. Her er tidligere upubliserte dikt og tekster av blant andre Gro Dahle, Trygve Skaug, Trude Lorentzen og Øystein Hauge, en nydelig upublisert novelle av Lars Saabye Christensen som heter «Spilledåsen», sangtekstene til Dumdum Boys’ «Stjernesludd» (skrevet av Aslak Dørum) og Anne Grete Preus’ «Når himmelen faller ned» og mye annet tidligere publisert og ytterligere noe upublisert materiale. Alt i alt er det blitt en nydelig bok, som både henvender seg til deg som har mislykkes med svoren og deg som elsker julen for alt den er verdt.

Nemi julen 2019 – Lise Myhre (Gyldendal) [usr 4 text=»false»]

Nemi er Nemi. Noen ganger slår Lise Myhres serie hull gjennom taket så god er den, andre ganger tenker jeg at den er mer på det jevne. Nemi var blant de absolutte høydepunktene i 2018, mens årets julehefte mangler den lille magiske touchen. Åpningen med en firesiders historie om juleforberedelser er god, men ikke fantastisk. De mange enkeltstripene er mer som vi forventer dem, altså vekselvis alvorlige, morsomme, tankevekkende, triste, barnlige (ikke barnslige) og godhjerta. Det er den cocktailen av følelser og sinnsstemninger Lise setter oss i med serien sin som gjør den så vellykket, og med en tosider i sort/hvitt der hun har billedlagt diktet «Andre boller» av Ingvild H. Rishøi og noen ensidere med Nemi er årets julehefte vel verdt å bla opp for.

Kollektivet julen 2019 – Torbjørn Lien (Egmont) [usr 4 text=»false»]

Jeg må innrømme et begrenset kjennskap til Torbjørn Lien og hans serie Kollektivet, til tross for en lang historie og stor produksjon. Rollegalleriet er mildt sagt burlesk med hovedpersonene Ronny (skjørtejeger og musiker i black metal-bandet Blacktööth), Mounir (liberal muslim), Gry (lesbisk nordlending med frodige former og ditto vokabular) og flere andre som gir rom for adskillige ablegøyer. Årets julehefte er viet én lang 32 siders historie, «Deilig er den himmel grå», der Ronny entrer et parallelt univers litt à la Seinfeld-episoden der Jerry, George, Elaine og Kramer møter sine godhjertede dobbeltgjengere. Morsomt? Tja, sånn midt på treet, men «Deilig er den himmel grå» er frisk i formen og brukbart julete. Er du fan av Kollektivet fra før, antar jeg at den leverer. Jeg er tross alt positivt overrasket over det jeg leste, og kan konkludere med at serien etter 20 års eksistens endelig har havnet på radaren min.

Sølvpilen julen 2019 – Frank Sels, m.fl. (Bladkompaniet) [usr 4 text=»false»]

Altså, la oss bare innrømme det: Sølvpilen er og blir en dårlig tegneserie uansett hvordan vi vrir og vender på det, men samtidig er den en serie som appellerer til nostalgikeren i alle som har vokst opp på 70-tallet. Hva denne belgiske serien har hatt av betydning for meg som tegneserieelsker kan vanskelig undervurderes, og den var sannsynligvis mitt aller første møte med det ville vesten, også det en livslang kjærlighet. Det årvisse juleheftet med opptrykk av gamle serier inneholder de to fortellingene «Crazy Horse går til angrep» og «Krukkens hemmelighet». Serien om Sølvpilen, hans hvite blodsbror falk, vakre Månestråle og pumaungen Tinka er nok en historisk uetterrettelig suppe, men den redder seg inn på sin skyhøye nostalgifaktor. At årets julehefte får så mange som fire stjerner skyldes at Crazy Horse-historien er satt til vinteren slik at vi får lurt inn en ørliten julefaktor – i tillegg til at slike historier bestandig har fenget meg. Stor tegneseriekunst er dette imidlertid ikke.

Ruter – Diverse serieskapere (Egmont) [usr 3 text=»false»]

Ruter – tuftet på det gamle bladkonseptet Rutetid (se anmeldelse over) – samler et utvalg norske serieskapere som har kastet seg over enruteformatet, men også lengre ting, samt vitser av australske Tim Whyatt. Størsteparten av humoren i Ruter er av det grovkornede slaget, men jeg må dessverre si det er mye her som ikke treffer helt blink. Magne Taraldsen er ganske morsom i sin tosiderspesial av Kokoloco der han forteller en alternativ opprinnelseshistorie om julenissen, og Sverre Bjørstad Graffs ekstremt bløte Absurdgalleriet er alltid solid. Marius Henriksen (se Storefri-anmeldelsen over) passerer nåløyet, og det er såvidt innafor med Tore Strand Olsens spesialhistorie «Nisserevolusjonen». For øvrig er innholdet forglemmelig, og Whyatt som er blitt en slags hovedserie i Ruter burde kanskje ikke vært det.

Sjekk også: Verdens fineste countryjuleliste