David Bowie is… in Barcelona!

I 2013 var den store, retrospektive utstillingen David Bowie Is å se på Victoria and Albert Museum i London uten at jeg fikk tatt turen. Jeg har derfor måttet nøye meg med den store coffee table-boken David Bowie Is Inside som ble publisert i forbindelse med utstillingen, men hadde jeg noen grunn til å fortvile for øvrig? Iallfall ikke så lenge utstillingen er på turné og nå befinner seg i Barcelona der jeg så den for noen uker siden. Du kan trygt si det var en fantastisk opplevelse, mer enn verdt inngangsbilletten på 15 euro (150 kroner).

Utstillingen ble kuratert lenge før Bowies uventede dødsfall i januar i fjor, med full tilgang til stjernens innholdsrike arkiver. Når den nå har nådd Barcelona er den selvsagt oppdatert med de nødvendige kosmetiske grepene for å bringe historien om denne en av tidenes mest innflytelsesrike artister frem til i dag.

Da jeg besøkte Pink Floyd-utstillingen på V&A i London i juni , altså samme sted som først viste David Bowie Is, var det store problemet at museet slapp inn altfor mange mennesker av gangen. Systemet går ut på at du forhåndskjøper billett til et gitt tidspunkt, og at det tilmålte antallet publikummere slipper inn i puljer, hvert kvarter. Det resulterte i nærmest meningsløst mange mennesker, og jeg gikk i kø og trengsel overalt og fikk strengt tatt ikke med meg den opplevelsen jeg hadde betalt for. På Bowie-utstillingen i Barcelona tok jeg derfor ingen sjanser og kjøpte billett til første innslipp klokken 10 om morgenen. Sannsynligvis ble det ikke så ille utover dagen heller, men her var det mulig å gå i ro og mak. Jeg kunne bruke all den tid jeg måtte ønske foran hvert monter, hver plakett med tekst, hver skjerm.

Sjekk også: Den definitive Bowie-spillelisten

I likhet med Pink Floyd-utstillingen får du også her utlevert en Sennheiser GPS med hodetelefoner som fanger opp den riktige musikken og intervjuene etter som du beveger deg fra sone til sone gjennom de forskjellige utstillingssalene. Det er en veldig behagelig måte å oppleve denne type utstilling på, der du hele tiden befinner deg i din egen lille boble.

Du kan trygt kalle David Bowie Is for en definitiv utstilling. Den tar for seg hele Bowies livsverk gjennom musikk, kostyme, mote, teater, film, performancekunst, billedkunst og lyrikk, og viser en artist som klart og tydelig sa til verden at det er helt OK å være annerledes. Han oppfordret oss til å være «ledere» og ikke «følgere», å stole på oss selv og egne valg foran massenes eller «samfunnets» påvirkning. Bowie feiret individet gjennom hele sin karriere og i all sin kunst og var sannsynligvis en mer «komplett» artist enn samtlige andre i sin samtid.

Han hentet inspirasjon fra alt han sugde til seg og skapte sine egne ikoniske figurer som Major Tom, Ziggy Stardust, Aladdin Sane og The Thin White Duke. Det vi fikk servert var en slags totalpakker, der de forskjellige bestanddelene var like viktige, om det var musikken eller coverkunsten, konsert- og TV-opptredenene, kostymene, tekstene eller karakterene. Det visuelle aspektet var alltid av avgjørende betydning for helhetsinntrykket.

Om musikken bare var en del av totalen var den ikke dermed sagt uviktig. Det er tross alt den som trekker lasset. Du kan være så visuelt banebrytende du bare vil, men har du ikke musikken til å backe deg hjelper det lite for ettermælet. Når du derimot skriver sanger som «Space Oddity», «Life On Mars», «Rock’n’Roll Suicide», «Ziggy Stardust», «Moonage Daydream», «The Jean Genie», «Young Americans», «Fame», «Sound And Vision», «Heroes», «Ashes To Ashes», «Fashion», «Let’s Dance» og så videre, med stadig nye figurer som fronter sangene, stadige musikalske hamskifter og stadige overraskelser, blir det for alvor sus i serken.

Utstillingen viser alle de essensielle kostymene Bowie brukte på scenen og på platecoverne, betrakter inspirasjonskildene bak og fremstiller ham som en visjonær, søkende og fordomsfri kunstner og utøver. Gjennom tekst, musikk og bilde blir vi tatt med gjennom de forskjellige delene av karrieren hans, fra den spede starten i «The Swinging London» midt på 60-tallet, til de første virkelig banebrytende tankene omkring verdensrommet («Space Oddity» og sangens Major Tom som også skulle dukke opp ved tre senere anledninger), stjernedyrking (Ziggy Stardust og Aladdin Sane) og orwellsk dystopi (Diamond Dogs).

Berlin-perioden der han og Iggy Pop laget fire album i løpet av 1977 (!) har fått en egen avdeling. Sett i lys av den kalde krigen eksemplifisert gjennom den delte tyske hovedstaden er da også dette blant det mest spennende på utstillingen. Mindre plass får Let’s Dance-perioden, hans mest kommersielt vellykkede, og det er synd. Det er mulig utstillingens kuratorer betrakter estetikken derfra som mindre interessant, men en så sentral del av Bowies karriere burde hatt større plass.

Han var også skuespiller, slett ikke uten talent, og også denne siden av Bowies virke dekkes av utstillingen. I et eget lite rom kan du se klipp fra blant annet The Man Who Fell To Earth, Merry Christmas Mr. Lawrence, Absolute Beginners og Labyrinth, men dessverre ikke Twin Peaks: Fire Walk With Me der han hadde en knøttliten rolle.

David Bowie Is er en gedigen og eksepsjonelt vellykket feiring av en stor artist. Jeg er seriøst lykkelig for å ha sett utstillingen, fire år etter at den først ble vist. Den står nå i det vakre Museu del Disseny de Barcelona til og med 25. september, så da vet du hva du har å gjøre. Barcelona er en av Europas mest spennende storbyer og langt mer enn en stranddestinasjon. Her er kultur en vesentlig ingrediens, og David Bowie Is er i mine øyne den største kulturelle attraksjonen i byen akkurat nå. Billetter kan kjøpes her.

Får du ikke tatt turen til Barcelona anbefaler jeg deg å kjøpe den tidligere nevnte boken som kan bestilles her. Avslutningsvis vil jeg sitere fra bokens forord skrevet av Victoria Broackes og Geoffrey Marsh for å sette Bowies kunst i rett perspektiv:

«A vigorous forward-looking spirit was fostered in the decades post 1945 by artists, such as Bowie, who channelled the avant-garde into the populist mainstream without compromising its subversive, liberating power. Bowie forms a link that connects Andy Warhol, Bertolt Brecht, William Blake, Charlie Chaplin, Antonin Artaud, Salvador Dalí, Marlene Dietrich, Philip Glass, Nietzsche, Hollywood glamour, graphic design, platform shoes, film music, Kurt Weill, Berlin, New York, London, Alexander McQueen, the 2012 London Olympics, Jim Henson, the moon landings, Kansai Yamamoto, Kate Moss and Marshall McLuhan.»

God fornøyelse!