Hundreåringen som gikk ut av tiden, men aldri forsvant? I dag er det 100 år siden André Bjerke ytret sine første små klynk. Han ble født på Grefsen i Oslo 30. januar 1918, og feires nå 100 år senere som en av vår tids store diktere og foregangsfigurer innen norsk kriminallitteratur.

Utrolig nok stiftet jeg ikke bekjentskap med André Bjerke før i tilnærmet voksen alder. Hvordan jeg klarte å unngå filmatiseringen av kriminalmysteriet De dødes tjern eller hans egne opptredener på TV, eller ikke fikk med meg noen av hørespillene hans på radio, er en gåte. Jeg hadde attpåtil en far som var glødende betatt av Bjerkes lyrikk og skriverier, men selv var jeg antagelig mer opptatt av andre ting, fra Donald Duck og Sølvpilen til Hardyguttene og Hjortefot-bøkene.

Jeg skal ikke kalle de tidlige 20-årene for det virkelige voksenlivet, men det må ha vært omtrent da, på tampen av 80-tallet og i god tid etter Bjerkes altfor tidlige død i 1985 (han ble 66), at jeg endelig ga meg hans forfatterskap i vold. Aschehoug hadde på den tiden samlet krimromanene hans i to tjukke samlebind som ble solgt til en billig penge. Hulter til bulter inneholdt samlingene Bjerkes fem kriminalromaner skrevet under pseudonymet Bernhard Borge (Nattmennesket – 1941, De dødes tjern – 1942, Døde menn går i land – 1947, Skjult mønster – 1950 og Enhjørningen – 1963) samt novellesamlingene Tryllestaven – 1961 og Hobbydetektiven – 1971. Til sammen var det nesten 1200 trykte sider med både finurlige og nifse fortellinger.

Bjerke skrev seg selv – som Bernhard Borge – inn i flere av fortellingene, og hans alter ego nøster med mer enn et hint av snusfornuft opp de mange trådene og gjør sitt beste for å forklare det uforklarlige. André Bjerke briljerte med sin logiske sans, og var blant annet sjakkentusiast (han skrev flere bøker om emnet) og glødende opptatt av Goethes farvelære (ditto). Han var riksmålsforkjemper og samfunnsdebattant, en tydelig stemme i sin samtid. Han ga ut ni essaysamlinger, og gjendiktet både skuespill (blant annet Shakespeare, Molière og Goethe), lyrikk (Edgar Allan Poe, Dorothy Parker, Rudyard Kipling, Rainer Maria Rilke, Robert Burns) og prosa (Karen Blixen, Hermann Hesse).

Selv er jeg mest opptatt av lyrikken hans. Jeg kjøpte hans samlede dikt i to bind i kjølvannet av å ha lest kriminalromanene, og de gjorde om mulig enda større inntrykk. Skal man si noe generelt om André Bjerkes dikt må det være at de er humanistisk orienterte, at han søkte etter barnet (i seg selv og oss lesere) og at han var en mester i å skrive på rim. Han ga ut 13 egne diktsamlinger, og la meg nå få dele diktet «Natten» fra den første av disse, Syngende jord (1940):

Natten

Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til
for din tro
og din tankes flakkende ild –

Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er!

Ikke sov!
Natten er til for den som
våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men søvnen er dødens
efteraper.

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!

Siden jeg er ubrukelig på diktanalyse lar jeg det tale for seg. Jeg synes bare det er så innmari fint.

Mange av diktene og skriveriene hans var også myntet på barn og inneholdt store doser humor. Han ga ut fem egne barnebøker med rim som dette:

Ja-grisen og Nei-grisen

Først tegnet Liv en Ja-gris,
en riktig blid og glad gris.
Den smiler sånn at milevis
har ingen sett slik smilegris.

Så tegnet Liv en nei-gris,
en riktig sur og lei gris,
men også den er heldigvis
blitt nokså lik en heldig gris.

For Liv, hun er så morsom selv
at grisen smiler likevel!

Vel så fascinerende er Bjerkes evne som gjendikter. Ikke minst har jeg lært meg å sette pris på «Ravnen», hans enestående tolkning av Edgar Allan Poes mest kjente dikt, «The Raven» som man kunne lese i samlingen Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi» (1967). Det er langt og helt fantastisk, og stedvis mente min far at Bjerkes gjendiktning var enda bedre enn originalen. Selv er jeg usikker, men her er André Bjerkes tolkning. Han klarer å gjenskape både uhyggestemningen og musikaliteten, nesten så man skulle tro det var hans egne vers. Vær så god, nyt:

Ravnen

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og
halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner
mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra
stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt
nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt
nattkvarter –
Det er bare dét som skjer.»

Dype spor i minnet setter natten blant
desembernetter;
på mitt gulv glir silhuetter som de matte glørne
sprer.
Lengsel efter morgen spøker i en sjel som fåfengt
søker
sorgens trøst i sine bøker – trøst for tapet av
Cythére,
for en skjønn og sjelden pike, mellom engler
kalt Cythére, –
uten navn i verden mer.

Og den silkesarte, sære rasling i min portière
maner, ganer meg med redsel av fantastisk
karakter;
og jeg gjentar, og jeg stammer for å stanse hjertets
hammer:
«Den som kommer til mitt kammer, er en gjest
og ikke mer –
Den som banker på mitt kammer, er en gjest
og ikke mer; –
det er bare dét som skjer.»

Jeg har fått det mot jeg trenger, og jeg nøler ikke
enger:
«Hør, min herre eller frue, tilgi meg en slett
manér,»
sier jeg til nattegjesten. «Jeg var faktisk sovnet
nesten,
og De banker svakt forresten så jeg i mitt
nattkvarter
knapt har hørt det…» Og jeg åpner døren til
mitt nattkvarter.
Mørke er det syn jeg ser.

Lenge stirrer jeg i mulmet, kjenner frykt og
undring ulme,
og har drømmer ingen våget drømme før – men
intet skjer.
Alt er stillhet, intet røres i den ro som er mitt øres,
og det eneste som høres, er et hvisket ord:
«Cythére!»
Dét jeg hvisker, og et ekko hvisker efter meg:
«Cythére!»
Bare ekko, ikke mer.

Inn i rommet går jeg fælen, og i brystet brenner
sjelen,
da det banker mere kraftig, og jeg sier:
«Kontrollér
gittervinduet! for skåten kan gi lyd på denne
måten;
la oss snarest løse gåten, så den ikke er det mer –
Demp ditt hjerte nu, så gåten ikke er en gåte mer; –
det er vinden, som du ser!»

Opp med lemmen! Lemmen springer opp, og
inn på svarte vinger
flyr en ravn fra sagnets fjerne tid som ikke minnes
mer.
Han har ingenting å si meg, ingen hilsen han vil
gi meg;
han flyr kongelig forbi meg gjennom rommet og
betrer
Pallas-bysten over døren, slår seg ned der og
betrer
bysten – det er alt som skjer.

Fugl av ibenholt her inne, du fordriver mørkesinnet
med ditt stive alvorsvesen, så mitt mismot nesten ler:
«Skjønt din drakt er en misère, er du ingen simpel
skjære,
dystre vesen fra en sfære som er Plutos stamkvarter –
Si meg hvilket fyrstenavn du har i Plutos
stamkvarter!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Selsom, denne likefremme take av en fuglestemme!
– skjønt det svaret ikke har en mening som jeg
overser.
Vi som er av menneskeriket, kan nu engang ikke
like
å få nattbesøk av slike dyr fra Plutos stamkvarter,
se på bysten over døren fugl fra Plutos stamkvarter,
som har navnet «Aldri-mer».

Men den svarte nattemare der på bysten taler bare
ordet som hans sjel er fylt av, for der finnes ikke
fler.
Han, hvis tale hurtig ender, står urørlig; intet
hender
før jeg mumler: «Andre venner har forlatt meg
før. Det skjer –
Når det gryr, vil han gå fra meg, slik som håpet
gikk. Det skjer.»
Fuglen sier: «Aldri-mer.»

Og jeg sier, skremt av svaret: «Fuglens ordforråd
er bare
dette ene ord den gjentar på en natteravns manér.
Den har lært det av sin herre: én hvis lodd ble
stadig verre,
én hvis håp ble færre, færre, til han ikke eide fler
ord for lykke, til hans sang om klagen ikke eide
fler
ord enn dette: «Aldri-mer».»

Som forløst av en befrier muntres mine fantasier;
solen skyves foran fuglen: Smil, mitt hjerte!
Fantasér!
Og jeg setter meg til rette dypt i fløylen for å
gjette
om og om igjen hva dette monstrum, denne
Svarteper,
denne dystre, nattenifse fortidsfugl og Svarteper
mener med sitt «Aldri-mer».

Slik beskjeftiget med gjetning har jeg ikke med
en setning
talt til fuglens flammeøyne… Er det i mitt
bryst han ser?
Jeg tar fatt på gåtens knute, mens jeg lar mitt
hode lute
mot den myke fløyelspute, svøpt i lyset lampen
brer –
Akk, mot denne fløyelspute, svøpt i lyset lampen
brer,
skal hun aldri hvile mer!

Da med ett forvandles luften: tett av røkelse er
duften
fra et kar serafer svinger. Lyset klinger der de
trer…
«Arme sjel! Din Gud befrir deg!» roper jeg.
«Hans engler gir deg
lindring for den kval som rir deg: din erindring
om Cythére!
Drikk av denne milde nektar, og du glemmer din
Cythére!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

«Onde bud som varsler veer! Fugl? Demon?
men dog en seer! –
Er du skyllet hit av stormen? Er du Fristerens
kurér?
Er du havarert og strandet, matt, men ikke
overmannet,
på en kyst som Gud forbannet? Si meg sannheten!
Jeg ber!
Gis i Gilead en balsam? – Si det! Si meg det!
Jeg ber!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

«Onde bud som varsler veer! Fugl? Demon?
men dog en seer! –
ved den himmel som er over – ved den Gud vi
begge ser –
Si til en som søker freden: Finner jeg det fjerne
Eden
hvor jeg deler gjensynsgleden med min
himmelske Cythére? –
med en skjønn og sjelden pike, mellom engler
kalt Cythére?»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Nær er stemmen ved å briste: «La dét ordet bli
ditt siste!
Kom deg hjem igjen til stormen og til Plutos
stamkvarter!
Ikke levn en fjær til minne om din løgn for
menneskesinnet!
Gi meg ensomhet her inne! Fjern din kropp fra
bystens ler!
Fjern ditt nebb fra dette hjerte! Fjern din kropp
fra dette ler!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Og den ravn som ble igjen nu, sitter ennu, sitter
ennu
på den bleke Pallas-bysten over døren her – og
ser;
og demonens drøm gir glitter til hans øyne der
han sitter
midt i lyset, som han splitter med den skygge
som han sprer;
og fra dette mulm her inne som hans store skygge
sprer,
skal jeg løftes – aldri-mer!

Hvis du ikke kjenner originalen kan jeg anbefale det på det aller varmeste. Les Edgar Allen Poes «The Raven» her.

For øvrig er Nemi-skaper Lise Myhre stor fan av André Bjerke. Hun har satt bilder til flere av diktene hans og gjør det med elegant fintfølelse og stor poetisk innlevelse.

Gratulerer med dagen, André Bjerke, hvor enn du er!

Les også: Minneord til Peter Mayle