Peter Mayle er død, 78 år gammel

methode2Ftimes2Fprod2Fweb2Fbin2Fd9c5f7f0 fd31 11e7 aa1c 071921b42336 1050x591 - Peter Mayle er død, 78 år gammel
Peter Mayle døde torsdag, 78 år gammel. Foto: Alfred A. Knopf Publishing

Første gang jeg var i Provence var sommeren 2000. Min kone Helle og jeg, sammen med vår felles venn Mons, fløy til den franske rivieraen, og i løpet av to uker i bil utforsket vi både kysten og innlandet. Vi ble alle tre bergtatt av det vakre landskapet, av lyset, lavendelåkrene, maten, menneskene og rosévinen. Og under hele turen hadde jeg med meg Peter Mayles lyriske og begeistrede skildringer av det Provence han elsket så inderlig.

Torsdag denne uken døde den britiske forfatteren Mayle, 78 år gammel, på sykehus nær hjemmet sitt i Sør-Frankrike der han hadde tilbragt mesteparten av sin tid etter at han skrev bestselgeren A Year In Provence, utgitt i 1989. Den ble en dundrende suksess for den tidligere reklamemannen Mayle som hadde sett seg lei det hektiske storbylivet i London og reist til Provence med kone og to bikkjer der de kjøpte et mer enn 200 år gammelt nedslitt steinhus nær landsbyen Mènerbes i Vaucluse. I boken skildrer han, måned for måned, fremdriften av prosjektet, for ikke også å si fraværet av fremdrift, i et fremmed land der han kommuniserer etter beste evne på et språk han ikke mestrer med håndverkere, eiendomsmeglere, advokater, bakere, trøffeljegere og restauratører. Det er en vidunderlig levende beskrivelse der du fornemmer smaker, lyder, lukter og landskap som om du er der. Og da vi kom til Provence selv, var det som vi kjente landskapet ut og inn fra før, takket være Mayles skriverier.

Åpningssetningen i A Year In Provence er blant de beste jeg har lest: “The year began with lunch.”

Så enkelt, så presist. I Frankrike er måltidet en hellig ting, så også i Provence sør i landet. Mayle og hans kone er – som meg – av den oppfatning at store nyttårsmiddager på restaurant i de aller fleste tilfeller er labre saker, men det har kommet dem for øre at restauranten Le Simiane i den nærliggende landsbyen Lacoste angivelig serverer en strålende førstedagslunch.

“By 12.30 the little stone-walled restaurant was full. There were some serious stomachs to be seen – entire families with the embonpoint that comes from spending two or three diligent hours every day at the table, eyes down and conversation postponed in the observance of France’s favorite ritual. The proprietor of the restaurant, a man who had somehow perfected the art of hovering despite his considerable size, was dressed for the day in a velvet smoking jacket and bow tie. His mustache, sleek with pomade, quivered with enthusiasm as he rhapsodized over the menu: foie gras, lobster mousse, been en croûte, salads dressed in virgin oil, hand-picked cheeses, desserts of a miraculous lightness, digestifs. It was a gastronomic aria which he performed at each table, kissing the tips of his fingers so often that he must have blistered his lips.

The final “bon appétit” died away and a companionable near-silence descended on the restaurant as the food received its due attention. While we ate, my wife and I thought of previous New Year’s Days, most of them spent under impenetrable cloud in England. It was hard to associate the sunshine and dense blue sky outside with the first of January but, as everyone kept telling us, it was quite normal. After all, we were in Provence.”

Slike passasjer gjør noe med deg som leser. Iallfall gjorde de noe med Helle, Mons og meg. Vi kjørte rundt i Provence, fra Villefranche-sur-Mer utenfor Nice hvor vi også fikk utforsket nydelige Cap Ferret og kjørt den vakre og dramatiske kystveien M6098 hele veien til Monaco, videre til postkortvakre og svinedyre Saint-Paul-de-Vence og derfra til mer “menneskelige” Vence, opp gjennom den spektakulære kløften Gorges du Verdon der vi spiste en minneverdig lunch i landsbyen Moustiers-Sainte-Marie og derfra og inn i Mayle-land. Det var sent en ettermiddag at vi kom til en landsby jeg ikke husker i farta. Jeg tror det var Lacoste, men kan ikke være sikker. Det var uansett sent, og vi var i en landsby uten hotellrom, så vi måtte dessverre reise derfra og havnet på et campinghotell et stykke unna i mindre idylliske omgivelser. Vi fikk likevel en god middag den kvelden.

Sånn holdt vi på i dagevis før vi surret oss ned mot kysten igjen. Først reiste vi til den store og flotte innlandsbyen Aix-en-Provence der vi så Frankrike slå Italia under en dramatisk EM-finale som ble enda mer dramatisk av at vi sammen med noen hundre entusiastiske franskmenn satt på et torg og så kampen på en skramlete liten TV som rett som det var mistet bildet. Videre gikk ferden til idylliske Cassis der vi bodde på hotell i høyden over byen og lærte å kjenne rosévinen fra J.P. Chenet. I ettertid skal det sies at dette er en i beste fall halvgod vin, et rent industriprodukt, men servert duggfrisk og svalende under provencalske pinjetrær i 30 varmegrader ved bassengkanten blir det ikke stort bedre.

Vi avsluttet med noen dager hos en måtelig velstående kamerat i Cannes. De siste flaskene rosévin gikk med på takterrassen hans før vi vendte nesen hjem og ble rammet av en akutt post-ferie-depresjon. Den førte blant annet til at vi bestilte fire kasser rosé som vi “slet” med i mange måneder. Si hva du vil, men rosévin smaker uendelig mye bedre en solfylt dag under en parasoll på et landsbytorg i Sør-Frankrike enn den gjør en regntung septemberdag på Frogner.

Mais je digresse… Dette skulle handle om Peter Mayle. Imidlertid er hans forfatterskap så nært knyttet til egne opplevelser at det bare blir slik. Beklager. A Year In Provence ble også filmet som TV-serie med John Thaw i rollen som Mayle. Akkurat som boken gjør det, går også serien inn under huden på den som er mottagelig for slikt. Vår provencalske forelskelse ble heller ikke mindre av å se oss opp på de fire filmene basert på Marcel Pagnols bøker; Jean de Florette – Kilden i Provence, Manon og kilden, Min fars ære og Min mors slott.

Mayle var nok enda mer forelsket enn oss og ble værende i Provence livet ut. Da han døde denne uken hadde han skrevet omkring 20 bøker fra sin franske skrivestue, forfattet mellom fyldige luncher og middager, spaserturer i det idylliske landskapet og alle tenkelige hverdagslige gjøremål. Vi er mange som bærer på en drøm om å gjøre noe tilsvarende. Peter Mayle og hans kone tok steget, og det er utvilsomt inspirerende. Særlig når jeg nå henter frem bøkene hans og blar litt her og litt der.

“Tin tables and scuffed wicker chairs are set out under the shade of massive plane trees. It is close to noon, and the motes of dust kicked up by an old man’s canvas boots as he shuffles across the square hang for a moment in the air, sharply defined in the glare of the sun. The café waiter looks up from his copy of L’Équipe and saunters out to take your order.

He comes back with a small glass, maybe a quarter full if he’s been generous, and a beaded carafe of water. The glass turns cloudy as you fill it up, a color somewhere between yellow and misty grey, and there is a sharp, sweet smell of aniseed.

Santé. You are drinking pastis, the milk of Provence.”

Peter Mayles deilige pastisleksjon står å lese i Toujours Provence, oppfølgeren til A Year In Provence, utgitt i 1991 og like essensiell lesning som forgjengeren. Innimellom ymse romaner og andre bøker med overveiende provencalsk tematikk skrev han også Encore Provence (utgitt i 1999), en slags tredje bok i serien som vel aldri var ment som en serie. Med undertittelen “New Adventures in the South of France” får vi historien om det uløste mordet på en kjekk slakter i en liten landsby som sjarmerte litt vel mange av de lokale kvinnene, jakten på den perfekte vinopptrekker, oppskriften på en landsby, noen tanker om den genetiske effekten av 2000 år med foie gras og mye annet gøy.

Uansett hva Mayle skriver om gjør han det med personlig engasjement og en nydelig tilstedeværelse:

“I would be interested to know if any research has been done on the connection between a well-served stomach and a few glasses of wine and the urge to go forth and acquire. I am not by nature a shopper, and the idea of trailing around on the lookout for something I don’t need has no appeal for me – except when I’ve had a good lunch. It is then, in the early afternoon, replete, good-humored, and expansive, that I become a willing and susceptible mark; a consumer, ready to consume. In cities, this has occasionally led to expensive embarrassments and stern words from American Express. I’m safer in Provence, where there is a nostalgic fondness for cash.” (Fra “Eight Ways To Spend A Summer’s Afternoon”, Encore Provence.)

Mayle skrev også flere romaner, hvorav én, A Good Year (2004), ble filmatisert av Ridley Scott med Russell Crowe i hovedrollen som finansmannen Max Skinner som arver en vingård utenfor Avignon. Dårlig film, brukbar bok. Mayles fire siste romaner, alle om eks-advokat og vinkjenner Sam Levitt, en romanfigur som synes å være løselig basert på forfatteren selv, er dessverre ikke det helt store. The Vintage Caper (2009), The Marseille Caper (2012), The Corsican Caper (2015) og The Diamond Caper (2015) er for så vidt fornøyelige kriminalromaner av det lette og lyse slaget, men de er også pinlig sjåvinistiske der det blir i tydeligste laget at Mayle muligens tilhørte en litt annen tid. De står i grell kontrast til de mer personlige bøkene Mayle skrev og var så god på.

Det er ikke dermed sagt at alle romanene hans er uten verdi. Den aller beste er Hotel Pastis (hvilken tittel!) fra 1993, der vi møter den styrtrike, nyskilte Simon Shaw. Han flykter fra hektiske London og finner veien til en knøttliten provencalsk landsby der han kjøper et nedlagt gendarmerie (politistasjon) som han forvandler til et lite drømmehotell. Det foregår selvsagt ikke uten komplikasjoner. Forviklingene blir mange og morsomme når også den fordrukne engelske journalisten Ambrose Crouch blir del av handlingen, i tillegg til den lyssky gangsteren Enrico fra mørke Marseille og bankraneren Jojo med venner. Selv om det er en forbrytelse under oppseiling her, er Enrico og Jojo for de rene B-gjengen-skurker å betrakte, morsomme skikkelser som sine ugjerninger til tross aldri fremstår som skumle.

“Jojo’s wife had left him while he’d been inside, gone up north somewhere with a Pernod salesman. Now he was living in a couple of rooms in Cavaillon, working like a donkey for a maçon who specialized in restoring old houses. It was young man’s work and he wasn’t young any more, but what could he do except buy his Loto tickets every week and hope to God that his back didn’t give out?”

Svaret er selvfølgelig å rane en bank, men det er ikke gjort i en fei eller uten hjelp. Hotel Pastis er simpelthen en uimotståelig morsom og trivelig bok, den ene du virkelig bør lese i tillegg til de selvbiografiske Provence-bøkene. Jeg hadde også stor glede av Anything Considered (1996) og Chasing Cézanne (1997).

Som ekspert på alt som handler om Provence skrev Peter Mayle også et underholdende oppslagsverk, Provence A-Z (2006). Her går han gjennom en lang rekke fenomener, matretter, steder, personligheter og særegenheter som på et eller flere vis har med Provence å gjøre, på sin sedvanlig velartikulerte måte. Du kan lese fornøyelige beskrivelser av bouillabaisse, Hannibal (han med elefantene), hvitløk, oliventrær, turister, Cours Mirabeau (hovedgaten i Aix), lokale urter, snegler, klimaet, Nostradamus, rosévin, pastis, chèvre og mye mer.

Det er en fantastisk skribent som nå er gått bort. Peter Mayle hadde svært velutviklede observasjonsegenskaper og en suveren formuleringsevne og har mer enn noen klart å sette Provence på kartet for en internasjonal leserskare. Det var derfor heller ikke så rent få av disse leserne som oppsøkte ham under sine Provence-besøk, og han hadde rykte for å ta dem vel imot. Den franske nasjon var også så takknemlig at Mayle i 2002 ble beæret med landets høyeste utmerkelse, Legion d’Honneur, for sitt bidrag til fransk kultur.

Nå er han en gang for alle overlatt lavendelåkrene og olivenlundene i sitt kjære Provence. Det finnes verre steder for den siste hvile. Takk for alt du ga, Peter Mayle!

Sjekk også: Noe av det fineste jeg har sett fra en scene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.