For et par år siden jobbet jeg for å få til et bokprosjekt om Frognerparken. Som så mange slike ble det aldri realisert, men det var en spennende og ikke minst lærerik erfaring, og det ble bra med fine bilder ut av forsøket.
Jeg begynte å fotografere Frognerparken og Vigelandsanlegget for alvor da jeg lastet ned appen Camera+ til iPhonen min sommeren 2012. Det er en app som er kamera og bildebehandlingsprogram i ett, ikke veldig avansert og et morsomt verktøy for å behandle bilder i farta. Knips, legg på et filter, finn en kul ramme, juster lyset, post på Facebook, ferdig. Disse bildene fikk etter hvert såpass mye oppmerksomhet da jeg postet dem at jeg syntes det var verdt et forsøk å kontakte noen forlag for å lodde stemningen for å gi dem ut mellom to permer. Arbeidstittelen ble tidlig Et år i Frognerparken, og den skulle være delt opp i fire bolker – sommer, høst, vinter og vår.
Prosjektet ble også svært personlig for meg etter noen få måneder. Sommeren jeg startet fikk faren min diagnosen lungekreft, og selv om prognosene var dårlige ble han operert og cellegiftbehandlet i løpet av høsten med tilsynelatende godt resultat. Det skulle ikke vare. Rett før jul ble han lagt inn på sykehus, først på Diakonhjemmet, deretter på Universitetssykehuset hvor han lå til han døde i februar, omtrent syv uker etter at han ble lagt inn. Så godt som hver dag i denne perioden besøkte jeg ham, og da gikk jeg som regel gjennom Frognerparken både til og fra.
Det var en stor trøst i å gå her i de ukene, i den parken som betyr mer for meg enn de fleste andre steder i verden. Jeg er praktisk talt vokst opp i Frognerparken. Den har vært en del av meg siden jeg var knøtt liten, og jeg har aldri bodd langt unna. Siden jeg bor i en bygård fem minutters gange unna, anser jeg den nesten som hagen min. Å fotografere parken i all slags vintervær i de ukene faren min lå på det som skulle vise seg å være et dødsleie var ren terapi. På vei til sykehuset fikk jeg forberedt meg mentalt til et besøk som etter alt å dømme ville bli deprimerende, og på vei hjem igjen fikk jeg tømt hodet lite grann. Jeg mente alvor med dette prosjektet, tvil ikke på det.
Utrolig nok fantes ikke noen bøker med bilder av Vigelandsparken som man kan selge til de mange hundretusener av turister som besøker den hvert år, og det gjør det ikke nå heller. Det viste seg å ha sine årsaker, som da også var kraftig medvirkende til at boken aldri ble noe av.
Skjæret i sjøen var at man måtte betale copyright for å avfotografere Gustav Vigelands kunstverk. Opphavsretten var forvaltet av Vigelandsmuseet, men da det var gått 70 år siden Vigelands død var det slutt. Etter 31.12.2013 har alle kunnet trykke bilder av kunstverkene vederlagsfritt, men det var flere måneder etter at jeg hadde fått mitt siste avslag. Jeg gjorde da et siste forsøk og kontaktet et av forlagene som hadde takket nei på nytt, men fikk atter et avslag, og skrinla derfor hele prosjektet.
Men jeg gikk altså den fryktede, beryktede «runden». Helle hjalp meg å lage en liten dummy med et utvalg av bildene blåst opp i fin størrelse og trykket på tjukt og lekkert, glanset papir, designet et forslag til forside og et oppslag med forord til boken. Jeg hadde seriøse møter med fem eller seks forlag av varierende størrelse, og hos flere av dem var interessen betydelig. De fleste takket nei med begrunnelse i copyrightspørsmålet, muligens fordi det var det som ville såre mine følelser minst, men jeg følte at responsen jeg fikk for det aller meste var ekte.
Til tross for at prosjektet aldri ble noe av er jeg glad for at jeg gjorde forsøket. Jeg jobbet mye med prosjektbeskrivelse og forretningsplan og fikk kjenne på spenningen og håpet etter positive møter – og deretter kjenne på skuffelsen etter atter et avslag. Det ga meg ny forståelse for hvor tøft man kan ha det som ung og håpefull. Jeg hadde jo – og har fremdeles – en god jobb og tilhørende inntekt, men har du ikke det og bærer på en kunstner av et eller annet slag i magen, ser jeg at veien i de aller fleste tilfeller er hard og til dels nådeløs, og ikke minst fryktelig frustrerende å bevege seg på.
I bildekarusellen over kan du se bildene jeg viste frem til forlagene. Kanskje hadde ikke denne boken solgt rare greiene – man vet jo aldri slikt – men jeg hadde stor tro på den, og det har jeg strengt tatt fortsatt. Et år i Frognerparken ville blitt en fin bok.