Ludvig The Band
«Descendant»
(Mother Likes It Records)
[usr 6 text=»false»]

Det er egentlig ingen grunn til å være skeptisk når noen prøver å dytte på deg en artist du aldri har hørt om, men jeg får ikke så rent få henvendelser fra unge håpefulle artister og nåløyet er trangt. Derfor tok jeg ikke meldingen «Hei, Erik. Håper du vil høre på Ludvig The Band, jeg er rimelig sikker på at du kommer til å like denne låta veldig godt.» så altfor alvorlig. Men lydig som jeg er, prøver jeg å imøtekomme de fleste slike henvendelser med i det minste å lytte til musikken jeg blir tilsendt. Ludvig The Band traff meg umiddelbart. Og jeg hører og hører og hører på debutsinglen «Descendent» uten å vakle i trua, det er og blir en nydelig sang. Dette er et stykke drømmepop av det pastorale slaget, et skamløst frieri til alle oss som synes verden er et bedre sted enn sitt rykte takket være band som The Dream Academy, The Lilac Time, The Lotus Eaters, Fantastic Something, The Margarets, Giske, Destroyer og Hockney.

Det er ikke en gang sikkert at personen som skjuler seg bak aliaset Ludvig The Band, Truls Ludvig Johnsen, er særlig kjent med noen av disse navnene. Han er en, formoder jeg, ung mann, belastet med en betydelig grad av musikalitet, «kjent» fra prosjektene Tuba Tuba og Kåre K Trio. På et eller annet vis tapper han vann direkte fra den popkilden som kan skilte med de aller mest besnærende melodiene og arrangementene som er skjult for de fleste, men som noen få heldige innvidde her i verden har fått adgang til. Vi skal være glade for disse menneskene.

«Descendent» er en midtempo poplåt med masse lyd. Ikke at det lyder påtrengende, men i tillegg til Truls selv, bidrar hele 20 musikere og sangere. Det betyr en rekke smakfulle detaljer, et luftig lydbilde og en åpenbar sans for drama. Dette er orkestral popmusikk med et rikt kor, fioliner, bratsj og cello, tre gitarister, synther og mye mer, blant annet «pling plong», som iallfall betyr litt piano eller pianolyder og sikkert også noe mer. Musikerne har bakgrunn fra Team Me, Insomniac Bears, Anna Of The North og andre band og artister der mye lyd i enkelte tilfeller har vært avgjørende.

Et stille gitarmotiv og litt pling plong åpner herligheten, før et dempet drønn gir rom til bandet eller orkesteret, og trommevirvler, gitarer, strykere og det hele setter inn før Truls synger «It comes out of the blue, to fall apart like this». Og ja, dette kommer litt ut av det blå, et sånt deilig iørefallende lydbilde som gir farge til våren utenfor. Produksjonen og lydbildet gir løfter om sommer og sol og summende bier, gresstrå som bøyer seg forsiktig i vinden og eimen av markblomster. Teksten om forsoning er empatisk og mild, og koret med sin oohing og aahing har et forsiktig snev av allsang, ikke akkurat på «Ooa hela Natten»-vis, men mer som om den oppfordrer til en litt forsterket nynning.

Musikalsk er «Descendent» fullkomment feilfri, lyrisk er jeg noe mer i tvil. En setning som «All of us have been sent to carry on the best of our roots» er ikke engelsk av typen de lærer bort på universitetene i Oxford, men jeg gidder ikke bry meg så veldig mye om det glipper litt her. Jeg er forelsket i en sang, og den heter «Descendent» og består av fem og et halvt minutt med total, betingelsesløs poplykke. Her og nå er det egentlig ikke noe annet dette handler om. Så derfor, ta vel imot Ludvig The Band. Debutalbumet skal etter planen ut i november, og jeg er spent på fortsettelsen.

Sjekk også: Gratulerer med 85-årsdagen, Willie Nelson

OBS! «Descendent» kan strømmes på Spotify, Tidal og så videre fra fredag, men allerede nå kan du høre den her. Det er bare å nyte.