Det er aldri lett å kåre årets beste plater, ei heller har det vært det i 2023, men da Everything But The Girl ga ut Fuse i april, 24 år etter det vi trodde var deres siste, følte jeg meg nokså trygg på at ingen ville overgå denne fantastiske utgivelsen. Det er en antagelse mange fine artister har utfordret denne høsten, men den holdt stikk. Fuse er i mine ører den aller beste samlingen nye sanger utgitt i 2023, med en rekke andre utgivelser hakk i hæl.

Her følger så min endelige liste, først de beste 20 som jeg har gjort et forsøk på å rangere, og dernest de andre jeg føler fortjener spesielt hederlig omtale – og vel så det. 2023 har vært et nydelig musikkår, og alt ligger til rette for at også 2024 vil bli det. Musikken stopper som kjent aldri.

Nederst på siden finner du en spilleliste med én sang fra hver av platene på listen.

  1. Everything But The Girl – Fuse
    At Tracey Thorn og Ben Watt skulle gjenforenes musikalsk var en drøm mange med meg delte, men for egen del satt det langt inne virkelig å tro på den. Selv om de to stadig er gift og har vært forholdsvis musikalsk aktive på hvert sitt hold (og gitt ut bøker), har det virket som de har vært tilfreds med det. En uventet og heldig konsekvens av koronapandemien var at Ben og Tracey i det stille begynte å lage musikk sammen igjen, og sakte, men sikkert og i ytterste hemmelighet arbeidet seg frem til det tiende Everything But The Girl-albumet, 24 år etter det vi trodde ville bli stående som duoens svanesang, Temperamental fra 1999. Fuse er umiskjennelig EBTG, en nydelig blanding av elektroniske og akustiske elementer, fylt av varme synthtoner og en usedvanlig musikalitet. Det er en plate som langt overgår det vi kunne forvente, og til og med bedre enn det var lov å håpe på.
  2. Thom Hell – A Pleasant Life
    12 plater inn i karrieren slipper Thom Hell et dobbeltalbum som til alt overmål er hans beste til dato. Det er en samling sanger marinert i arven fra Beatles og Beach Boys, Bacharach og Supertramp og Queen og ELO og 10cc og Jellyfish og Pogo Pops og Billy Joel og masse annen popmusikk som vi elsker, mye av den pianobasert. Thom Hell har et popøre de fleste innen sjangeren bør misunne, og han har en helt egen og tilsynelatende uanstrengt omgang med spennende akkordprogresjoner. Absolutt alt ved A Pleasant Life er verdt å juble over og feire, og platen er en kraftig påminnelse om et talent som er udiskutabelt. Jeg tenker det ikke er så farlig å finne opp kruttet på nytt når du har en sånn forståelse for popmusikk som den Thom Hell er i besittelse av.
  3. Bendik Brænne – Birds Are Real
    Apropos forståelse for popmusikk og spennende akkordprogresjoner kan du trygt si det finnes en del av dette her også. Bendik Brænne er faktisk også en mann som i 2023 har gitt ut sitt beste album til dato, godt assistert av Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga, Hajk) og Sjur Lyseid (The Little Hands Of Asphalt, Sunturns). Birds Are Real er ti forholdsvis korte låter som lever i fullkommen harmoni med hverandre, så utsøkt melodiøse og iørefallende at det mest av alt er til å le av – eller bare grine av fryd fordi det er så innmari fint. Sånn kan det også gjøres, liksom.
  4. Peter Gabriel – i/o
    Denne har fart som en jojo opp og ned på listen min, men etter ørten gjennomlyttinger og veldig mange store musikalske gleder har jeg konkludert med at Peter Gabriels første plate med ny musikk på 21 år er et mesterverk, eller iallfall ikke langt unna å være det. Hele veien er det utsøkt velklingende og elegant produsert – naturlig nok. Den store overraskelsen ligger i at låtene så til de grader holder mål. Gabriel har sluppet samtlige sanger gjennom hele året, én per nye fullmåne, og jeg har ikke klart å opparbeide så mye entusiasme underveis at det gjør noe. Det er noe med disse små dryppene som er blitt så moderne, der artister slipper minst halve albumet i form av digitale singler før den faktiske albumutgivelsen som gjør at iallfall jeg mister litt interessen på veien. Men når du får alt i en utsøkt pakke, fordelt på fire platesider med en låtrekkefølge som skiller seg marginalt fra den digitale platen som følger utgivelsesrekkefølgen, fremstår i/o som den beste platen Gabriel har gitt ut siden So i 1986, og det hadde jeg for å være ærlig aldri forestilt meg.
  5. Romy – Mid Air
    Romy Madley Croft – kjent fra The xx – solodebuterer med årets beste dansealbum, og på melodisiden står hun ikke mye tilbake for hva Everything But The Girl bedriver på førsteplassen noen plasseringer over her. Av de tre The xx-medlemmene som nå alle har gitt ut soloplater er hun slik jeg ser det den soleklart beste, og Mid Air er proppfull av umiddelbart fengende poplåter staset opp som den mest perfekte dansemusikk. Den har også en helhetsfølelse som bidrar til at de forskjellige sangene skinner i glansen fra hverandre, og det er akkurat dette som løfter den det ekstra hakket.
  6. Kine Nesheim – Flyte
    Selv om Flyte er Kine Nesheims andre album var hun en mer eller mindre ny oppdagelse for meg. Jeg har likt det hun har gjort tidligere, men uten egentlig å feste meg ved sangene, men da jeg omsider fikk sett henne live – i utmerket trioformat – og dernest gjorde meg kjent med musikken hennes (både debutplaten Ein aen gong fra 2020 og årets utgivelse) fremsto hun for meg som en fantastisk sanger og låtskriver som burde vært allemannseie. Kan hende er hun for stillferdig i uttrykket til at det noen gang vil skje, men hun har en melodisans som er skummelt velfungerende og et svalt elektronisk lydbilde som krydres med trekkspill, steelgitar og mye annet fint. Litt som en norsk variant av Melissa Horn, men med mindre navlebeskuende tekster.
  7. Tom Roger Aadland – Skyer
    Tom Roger Aadland, Dylan-gjendikter og meget habil rockpoet også i egenskap av en imponerende sangkatalog har har skrevet helt selv, ga i 2023 ut Skyer som er hans beste plate til nå. De to platesidene er tenkt som selvstendige i den forstand at de har hvert sitt uttrykk, men for meg smelter de sammen til en perfekt helhet. Og tenk, Kine Nesheim er duettpartner på den utrolig fine «September». Det skader på ingen måte.
  8. Diverse artister – Møtested: En hyllest til Anne Grete Preus
    «Egentlig» hører ikke hyllestplater hjemme på årsbestelister ment for å hylle ny musikk, men det må være lov å gjøre unntak for så vellykkede plater som Møtested. Her har Fay Wildhagen gjort en formidabel jobb med å hente frem artister og sanger som gjør fullkommen ære på hennes avdøde venninne og mentor Anne Grete Preus. Selv om man alltid kan diskutere utvalget av artister og sangene de velger seg på slike plater, kan jeg vanskelig forestille meg at Møtested kunne blitt bedre. Dette er ordbokdefinisjonen av «perfeksjon».
  9. Levi Henriksen & Babylon Badlands – 190 Desibel Kjærlighet
    Enda en artist som høyst sannsynlig har levert sitt beste album i 2023. Jeg burde strengt tatt sagt band og ikke artist, med tanke på at 190 Desibel Kjærlighet til de grader er lyden av et sammensveiset rockeband. Dette er deres fjerde langspiller, og med Levis flotte, kloke og ikke minst velformulerte tekster – om døden, men også om livet i alt dets vidunderlige glans – låter det helt kanon fra start til mål. Slike plater er å betrakte som livsnødvendigheter.
  10. Lagos Thugs – Chaos
    Denne gjengen fra Nigerias største by Lagos forvalter arven etter Fela Kuti på best mulige vis. Det er autentisklydende afrobeat 50 år etter, og hvis du lurte på hvor den gode grooven er blitt av i dagens kakofoniske musikkvirkelighet trenger du ikke lete lenger. Med sine fire lange låter er Chaos redningen for alle som liker å kjenne musikken vibrere fra mellomgulvet og ned til danseføttene. Åpningssporet «Kalakuta President» er en hyllest til Fela selv, sjangerens opphavsmann, og legg for all del merke til blåserrekka som legger seg tett opp til New Orleans’ tradisjonelle Mardi Gras-lyd. Slik hører vi hvordan musikk er grenseløs, og det tolv personer sterke bandet Lagos Thugs bryter ned alt av barrierer med dette fantastisk gode albumet.
  11. Sweetheart – I Will Love You When The Morning Comes
  12. Bigbang – Le Californie
  13. Stein Torleif Bjella – Nysetmåne
  14. Signe Marie Rustad – Particles Of Faith
  15. Teenage Fanclub – Nothing Lasts Forever
  16. Marte Eberson – Free
  17. Sigur Rós – Átta
  18. Malin Pettersen – Trouble Finding Words
  19. Haavard Mota – Høyt over gatene
  20. Eir – Om jeg lar deg sove må du våkne

Hederlig omtale (i alfabetisk orden):
Steinar Albrigtsen – The Pacheco Project
Nils Bech – Jeg elsker han
Johan Berggren – Takk for det meste
Bill Booth – River Town
Molly Burch – Daydreamer
Tove Bøygard – Kaldt vatn
Rodney Crowell – The Chicago Sessions
Lana Del Ray – Did You Know That There’s A Tunnel Under Ocean Blvd
EL/NeUe – Immer
Terje Espenes – Røtter
Kaja Gunnufsen – Interiør og død
Hamish Hawk – Angel Numbers
Ingrid Lovise – Eyes Wide Open
Daisy Jones & The Six – Aurora (OBS! Daisy Jones & The Six er et fiktivt band, basert på bandet og karakterene i Taylor Jenkins Reids roman av samme navn som nå er filmatisert som TV-serie, men musikken er veldig god, særlig hvis du er glad i Fleetwood Mac anno Rumours.)
Julie Henrikke – Hver gang noe minner om deg
Ole Kirkeng – Still Not Lost
Klossmajor – Alt jeg ikke har
Kristi Brud – Alt er nytt
Gjermund Larsen Trio – Tøyen Sessions
The Last Hurrah!! – Modern Nostalgia
Bettye LaVette – LaVette!
Lilja – Mirage
Madness – Theatre Of The Absurd
Jeffrey Martin – Thank God We Left The Garden
Monica – Alltid litt modig, alltid litt redd
Willie Nelson – I Don’t Know A Thing About Love: The Songs Of Harlan Howard
Jalen Ngonda – Come Around And Love Me
Ingrid Olava – Blomster og post
Rolling Stones – Hackney Diamonds
Whitney Rose – Rosie
Hilde Selvikvåg – La det skje
Son Volt – Day Of The Doug
Chris Stapleton – Higher
Øyvind Staveland – Lipper
Sufjan Stevens – Javelin
Molly Tuttle & Golden Highway – City Of Gold
Anders Wyller – Hjemferd
Torbjørn Økland – Alt de me va
Omar Østli med Gøran Grini – Romantiske menn
Ævestaden – Solen var bättre där