Åpent brev til haterne
Kjære hater!
Du vet jo at i går ble nyheten om at George Michael døde første juledag kjent, og «hele internett» sørget. Vel… ikke hele. Selv laget jeg to blogginnlegg i sakens anledning, det ene med en spilleliste og noen ord om nok en trist bortgang i 2016, det andre med ti av George Michaels beste musikkvideoer.
Jeg er med i flere musikkfora på Facebook, grupper som både du og jeg må godkjennes for å bli del av. Her legger jeg som du kanskje vet alltid ut innleggene mine fra denne bloggen, og i forbindelse med George Michaels dødsfall møtte du meg i går (og i dag) med ubehagsytringene dine. Muligens er det litt trist at du ikke mestrer norsk grammatikk, men det betyr antagelig at du er flink til helt andre ting, så jeg skal ikke bruke det mot deg. Det er ikke alltid man skal bruke manglende kunnskaper om det ene eller det andre mot folk, men er det for mye forlangt at du oppfører deg en smule anstendig?
Jeg er godt vant til at ikke alle synes alt jeg legger ut på bloggen min er like fantastisk og at det gis uttrykk for dette. Bevare meg vel, om du har lyst til å kalle meg en dust fordi jeg liker Phil Collins eller Bananarama må du gjerne gjøre det. Jeg har andre ting å bruke tiden min til – som for eksempel å lage en spilleliste med Sting-favoritter – og ville ikke gjort noe tilsvarende, men når du i forbindelse med et dødsfall (om det er George Michael, David Bowie, Lemmy eller Greg Lake er likegyldig) føler det samme behovet for å komme med gørra di føler jeg et behov for å si fra.
Nå vil jeg helst ikke fremstå som hårsår, men jeg er såpass fintfølende at jeg synes det er ræva oppførsel å slenge dritt om folk som akkurat har trukket sitt siste åndedrag. Minst like ræva synes jeg det er når du pisser på folks følelser og, i enkelte tilfeller, sorg. Jeg er nok selv ikke i stand til å føle reell sorg når en popstjerne dør – den følelsen sparer jeg til dem står meg nær – men det er likevel følelser i sving som gjør at jeg klarer meg fint uten ytringer av typen «Å alle skryter av han , for meg var han det værste av hva 80 tallet hadde å by på, skal ikke snakke stygt om de døde, å det skal jeg ikke gjøre.» eller «Han dette der har jeg aldri takla. Platene hans er på knuselista mi. Musikken hans gjør meg reelt lvalm. Men alltid leit når noen går bort likevel.»
Hva med å spare de greiene der til en helt vanlig dag hvor jeg legger ut en liste med de 20 Ultravox-favorittene mine eller ødelegger dagen din på å minne deg om Pet Shop Boys’ eksistens? Det er helt greit om du skjeller meg ut da. Det gir meg selvfølgelig ikke høyere tanker om deg, men jeg mener likevel at du er i din fulle rett til å gjøre det. Jeg håper selvsagt at du har mer meningsfulle ting å bruke tiden din på, men jeg vet at slik er det ikke alltid, så vær så god.
I går kveld så jeg filmen Chef, der hovedpersonen Carl Casper (spilt av Jon Favreau) forklarer sønnen sin at det ikke fantes noe ord for «hater» da han vokste opp. «The most you would say is that somebody was, like, jealous, which didn’t really capture it», forteller han, og da tenker jeg på deg, kjære hater, som nå ser ut til å være overalt. Er du sjalu på George Michael som har hatt en lang og innholdsrik karriere, som har solgt millioner av plater, kjent på massenes beundring og tjent en slant underveis? Eller hater du ham? Sånn på ordentlig? Hva er det med ordbruken, med drittslengingen, med det tilsynelatende hatet? Hvor kommer det fra?
Jeg vet at du som er en ekte hater – det gjelder kanskje ikke deg jeg henvender meg til nå? – også hater kvinner, homser og muslimer. At du misliker George Michael gjør deg ikke automatisk til en slik, så jeg skal la tvilen komme deg til gode. Jeg kjenner deg jo ikke en gang, så hvordan skal jeg egentlig vite at du er en ekte hater? Kanskje er du til og med en knakandes hyggelig fyr. Men neste gang et tilsvarende dødsfall inntreffer – altså at det er noen du ikke liker som dør og vil kommentere det – så synes jeg du skal være hakket mindre impulsiv. Stopp opp, tenk deg om, og vurder (helst) situasjonen dithen at du ikke kommer noen vei i verden med å slenge dritt der og da. For du gjør ikke det.
Takk for oppmerksomheten!
For min del, var alltid GM en slags guilty pleasure-artist. Foten trampet rytmen, men pga hans fløtepusutseende og sexuelle preferanser, var det ikke kult for gutta å digge hverken Wham eller GM. Er ikke veldig opptatt av sånt lenger og verden er en stor artist fattigere. Håper han ler av alle synserne og forståsegpåerne her nede der han sitter på en sky med Freddie Mercury og David Bowie. Godt skrevet om respekt for de døde. Artist eller ikke.
Kloke ord fra både deg og Svein-Erik som har kommentert.
Hvil i fred, George Michael.
George Michael har/hadde en stemme som de fleste kan være misunnelig på. Han lagde ordentlig musikk. Ikke slik data musikk som produseres ofte nå. En snill og omtenksom person som ville andre vel. Synd at verden har mistet et musikalsk vidunder☺
Jeg skjønner ikke. Har ikke sett noe hat i det hele tatt. Har søkt mye mimring på nett siden i går. Homo? Hvem bryr deg? GM var min første kjærlighet som fjortiss minus ett år. Nusset ihjel en poster «natta» over sengen i 2-3 år. From the very beginning. Kjekk, talentfull, vakker og ydmyk var han. Gir vel beng i om han etterhvert følte seg mer homo enn bi. Var jo liten sjanse for ham og meg ☺ Flott mann og et nydelig og ydmykt menneske. Og enhver med gehør og rytme i kroppen vil elske musikken. Og poetene.. «You sang me a simple tune, I took it for a song». Hvem har ikke opplevd det?
Vektige og kloke kommentarer hele veien her, til et annerledes, varmt og innsiktsfullt innlegg.
Men vi bør alle, kanskje først og fremst media og den etablerte «musikkeliten», tenke nøye over hvordan vi behandler de artistene som har holdt på en stund og fortsatt står oppreist.
Bør vi ikke behandle dem med respekt mens de fortsatt er i blant oss, i morgen kan det være for sent?
Noen hevder at BLACKSTAR med David Bowie er en av årets beste plater hva gjelder «oldtimerne», andre har sine egne favoritter.
Personlig vil jeg hevde at IN THE NOW med Barry Gibb er den beste.
Hvem sier du, når ble denne platen utgitt? Den ble utgitt nå i høst men er blitt boikottet hos media, sangene er ikke spilt på radio og kritikerne har bestemt seg på forhånd for å vende tommelen ned, det er en slags underlig mekanisme som slår inn: Det handler om hvem som er «kul» og «hot», om at det ikke er «tillatt» å skifte stil, musikken kommer i tredje rekke.
Fansen derimot er unisont enig om at det nye albumet er et MESTERVERK.
Hva mener DU? Fortjener Barry respekt for sangene på den nye platen og for musikkarrieren gjennom 50 år? Fortjener han ros for sin musikkunst mens han fortsatt lever, i stedet for å bli tråkket på av musikkjournalister som gang på gang har vist at de er upålitelige og har vikarierende motiver?