Nå er det bare to måneder igjen av 2022 og ikke mye som mangler før verdens beste spilleliste er nettopp det; verdens beste spilleliste. Nye lesere skal vite at dette er et prosjekt jeg har drevet med i hele år, der jeg har lagt ut en ny låt med en ledsagende tekst hver dag på Facebook. Både for min egen del, og til eventuell glede for andre som ikke er del av mitt Facebook-univers, publiserer jeg disse små epistlene i månedlige bolker her på bloggen. Helt nederst på siden finner du selve 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, som jeg håper du vil følge slik at du får hørt all den gode musikken, og vil du lese tekstene kommer de her:

Lørdag 1. oktober – Lady Friend: «Get Down»

Det er stadig ny norsk musikk-uke her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og nå skal vi spille Lady Friends tredje single, den aldeles strøkne og supergroovy «Get Down» som har fått litt ekstra gitarhjelp fra Bigbang-gitarist Øystein Greni. Det er dessuten 1. oktober i dag, og dermed er nedtellingen til albumslipp for alvor i gang. Fredag 28. oktober kommer nemlig den strålende debutplaten Songs From The Guesthouse ut, og den leverer.

Lady Friend begynte som en slags 40-årskrise for Anne Mette Hårdnes, blant annet kjent som den kvinnelige halvdelen av Sweetheart og sjef for et av Norges mest spennende små plateselskap, Mother Likes It Records. Hun og samboeren Christer Engen leide hus i Los Angeles der et Steinway-piano sto og lokket, og der begynte Mette (som hun kalles av de som kjenner henne) å skrive sine første låter. Det førte til et tenkt soloprosjekt som etter hvert forvandlet seg til et bandprosjekt, og nå er vi altså bare noen uker unna utgivelsen av Lady Friends første langspiller.

Jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang og si så mye mer om den, men jeg kan nevne at «Get Down» i likhet med de andre låtene derfra er marinert i en nydelig kalifornisk 70-tallsestetikk som føles så autentisk at den gir meg frysninger. Her er spor av Steely Dan og Boz Scaggs, Linda Ronstadt og Doobie Brothers og alt mulig fint, et lite gitarriff her å dra kjensel på her, noen pianotriller der, alt strøkent produsert av tre av fire bandmedlemmer, Anne Mette Hårdnes, Christer og Mats Engen samt den levende legenden Anders Møller. Siste medlem av Lady Friend er Magnus Jacobsen fra Label, som nøyer seg med å spille fantastisk gitar på alle låtene.

Ikke bare gjester Øystein Greni på «Get Down», men bandet får i tillegg selskap av Peter Olofsson fra Brut Boogaloo, så det blir litt ekstra med gitar her. Ikke dermed sagt at det støyer, det er bare ekstremt fint og groovy hele veien. «Get Down» er en lekkert arrangert, sløy og småfunky sak som hviler vel så mye på Mettes nydelige piano og hennes avslepne og veldig innbydende stemme, som på gitarene. «Stay calm, get down, know this and get your groove on», er det enkle, men velklingende «budskapet» som repeteres igjen og igjen, helt til du sitter der og føler deg så groovy at alle kroppsdeler beveger seg i takt med musikken. Hva mer kan jeg si? Lady Friend er atter et eksempel på at det står bedre til innen norsk musikkliv enn noen gang før. Dette låter helt latterlig fint, og som tidligere antydet er det en god idé å glede seg til albumet. La oss begynne å telle ned. 27 dager igjen…

Søndag 2. oktober – Thorleif Bratval: «Leie rundt»

Det er søndag og siste dag av ny norsk musikk-uke her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Og hvilken uke det har vært! I tur og orden har jeg lagt Beckstrøm, Lundevall, Tora, Valleypolicella, Signe Marie Rustad og Lady Friend til listen, og nå avslutter jeg temauken med den fantastisk talentfulle Thorleif Bratval fra Jevnaker. Han er ikke mer enn 23 år gammel, men har rukket mye så langt i livet. Blant annet har han vært med i TV-serien Prosjekt kollektiv der han og en gruppe andre unge mennesker flyttet inn på et sykehjem på Grünerløkka som et sosiologisk eksperiment, og til daglig er han trikkefører. Men viktigst er at han har gitt ut to strålende fine plater. Du kan si utgivelsestidspunktet for debuten Sjelefred var ganske uheldig. Den ble utgitt i september 2020, midt under koronapandemien, men det til tross fikk Thorleif en viss oppmerksomhet. Og nå, fredag for to dager siden, kom oppfølgeren Sturesanger. Er det fnugg av rettferdighet her i verden, bør den gjøre Thorleif Bratval til et kjent navn. Det skal iallfall ikke stå på sangenes kvalitet. De ni «sturesangene», som slett ikke alle er så sturete at det gjør noe, holder til dels skyhøyt nivå og signaliserer at vi har å gjøre med en artist og låtsmed som kan nå langt.

Thorleifs musikalske nedslagsfelt spriker i noen forskjellige retninger – viser, country, blues – men skal vi først begynne med sammenligninger kan vi si han låter som en krysning av Alf Prøysen, Stein Torleif Bjella, tidlig Daniel Kvammen, Jonas Fjeld, Odd Nordstoga og Erik Lukashaugen. Er det likevel én ting Sturesanger beviser, så er det at han er ingen av disse, men kun seg selv. Inspirasjon kan anta mange former og komme fra mange steder, men den kanaliseres ofte inn i en ny kreativ åre slik vi hører hos Thorleif. At mannen bak disse sangene – for eksempel «Så du ser at det lysner», «Skadeskutt ta Amors pil», «Drøm om deg» og «Ved sea ta deg» – kun er 23 år gammel er rart å tenke på. Han skriver sanger som vitner om levd liv og modenhet, og er i besittelse av en rik formuleringsevne.

De fleste av disse sangene handler om kjærligheten, og Thorleif viser en hudløs sårhet i møte med dens mange prøvelser – og gleder. Mitt valg har falt på en representant for den siste kategorien. «Leie rundt» er en uforfalsket hyllest til den man er aller mest glad i her i verden, og når Thorleif synger «Tenk det vart meg som fekk leie rundt på deg, leie rundt og holde handa di» er det bare veldig fint, hvor banalt det enn kan låte. Han får god hjelp til å få frem sangens nyanser av et band som kjenner begrensningens kunst. Med subtil fintfølelse tilfører Øyvind Kløve Kjernlie, Ole Martin Solberg og Vegard Staum henholdsvis gitarer, bass og trommer, og det virkelig effektive krydderet tas hånd om av Astrid Garmos fele. Den tilfører «Leie rundt» et slør av skjønnhet som fint matcher de «to auer blå» som gjør sangens fortellerstemme så yr og svermerisk.

Hele Sturesanger-albumet er altså flott, og jeg kunne fint plukket en annen låt herfra og vært like fornøyd med valget. Hør derfor hele, og hør for all del to år gamle Sjelefred også. Thorleif Bratval har alt i seg til å bli en ny Jonas Fjeld eller Stein Torleif Bjella, men på egne premisser. Jeg kunne ikke funnet en verdigere artist å avslutte ny norsk musikk-uken med. Her er det bare å henge seg på, folkens!

Mandag 3. oktober – Barbara Randolph: «I Got A Feeling»

Etter ny norsk musikk i en hel uke, vender 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tilbake til sin adskillig mer uforutsigbare hverdag. I dag skal vi høre en klassisk soulperle som burde vært mye mer kjent enn den er, og i morgen? Hvem vet. Den som følger med, får svaret.

Barbara Randolph hadde en veldig kort platekarriere. Hun fikk kontrakt med Motown Records i 1967, men slapp kun to singler på det legendariske selskapet som var hjemstavnen til The Supremes, The Four Tops, Martha And The Vandellas, Smokey Robinson & The Miracles, Marvin Gaye, Mary Wells og mange andre størrelser. Selvfølgelig ble ikke alt Motown ga ut i gullalderen på midten av 60-tallet hitsingler, men at hennes versjon av Holland-Dozier-Hollands jubellåt «I Got A Feeling» ikke gjorde henne til superstjerne er likevel et mysterium. The Four Tops hadde spilt den inn på albumet On Top i 1966, og da Barbara Randolphs versjon ble utgitt året etter, spiste den originalen til frokost. Barbara synger den i fillebiter, og selv om tempoet er dratt ned et par hakk, er arrangementet rikere og produksjonen bedre. Mye bedre, faktisk, og jeg er veldig glad i The Four Tops, bare så det er nevnt.

Det ble altså kun én Motown-single til på Barbara, en versjon av «Can I Get A Witness» som heller ikke gjorde seg særlig bemerket. Likevel var hun såpass godt ansett av selskapet at hun erstattet Tammi Terrell på en Marvin Gaye-turné da Tammi ble syk. I tillegg var hun en del av The Motown Sound-showet som turnerte i 1968, sammen med The Four Tops, Gladys Knight And The Pips og Hugh Masekela. Karrieren hennes fislet ut kort tid etter, og Barbara Randolph døde av kreft i Sør-Afrika i 2002, bare 60 år gammel. Om ikke annet er navnet hennes for evig knyttet til den kruttsterke og underkjente «I Got A Feeling». Stort fetere låter ikke god soulmusikk.

Tirsdag 4. oktober – Pixies: «River Euphrates»

Vi skrur opp volumet litt ekstra i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag når vi legger til Pixies’ fantastiske «River Euphrates». Selv om jeg aldri har vært noen blodfan av Pixies, anerkjenner jeg avgjort at de har gjort veldig mye bra, og aller best i mine ører er den infernalsk kule «River Euphrates» fra debutalbumet Surfer Rosa fra 1988. Skjønt, den versjonen vi hører her er en nyinnspilling gjort på oppfordring av plateselskapet 4ADs toppsjef Ivo Watts-Russell. Han var av den oppfatning at det ikke var noen låter på Surfer Rosa som kunne få særlig til radiospilling, så han tok kontakt med produsenten Gil Norton og ba ham ta med Pixies i studio og spille inn låtene «Gigantic» og «River Euphrates» på nytt så han kunne gi dem ut som bandets første single. Nå ble ingen av låtene utsatt for veldig mye radiospilling i nye versjoner heller, men du verden som det slår gnister av dem, og da spesielt «River Euphrates» som er fantastisk. Joey Santiago og låtskriver og vokalist Black Frances’ gitarkaskader herjer med lytteren, og den überkule bassgangen til Kim Deal og trommespillet til David Lovering går opp i en høyere enhet. Absolutt alt ved «River Euphrates» sitter som en kasta koffert midt i fleisen, og bare at denne versjonen er nesten et minutt lenger enn albumoriginalen gjør den totalt overlegen. Det er frenetisk, det er primalt, det går fort, det er gøy, og det er rock’n’roll som bare rock’n’roll kan være – det beste i hele verden. Elsk!

Onsdag 5. oktober – Electronic: «Dark Angel»

Nå er det tid for seriøs dansemusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Electronic var en superduo bestående av Johnny Marr fra The Smiths og Bernard Sumner fra New Order. De ga ut tre plater, Electronic i 1991, Raise The Pressure i 1996 og Twister Tenderness i 1999, og samarbeidet med blant annet Anne Dudley, Pet Shop Boys og Karl Bartos fra Kraftwerk. Vi skal til Raise The Pressure og «Dark Angel», en fantastisk danselåt som dessverre ikke gjorde så mye av seg. Den er minst like god som albumets tre singler, «Forbidden City», «For You» og «Second Nature», og selv om den kanskje heller ikke hadde det i seg å bli noen monsterhit, er den i mine ører helt enestående.

Muligens er jeg så glad i «Dark Angel» fordi den er en av Electronic-låtene som minner aller mest om New Order og sanger som «The Perfect Kiss» og «True Faith», selv om den er hakket hardere. Bernard Sumner har sin sedvanlige måte å frasere på som nesten er litt klønete, men samtidig ufattelig sjarmerende. Tekstene hans har aldri vært noe å rope hurra for og er det heller ikke her, men det låter utrolig «riktig» like fullt. Når et blytungt technoparti setter inn på 3:17-merket og koristen Denise Johnson kommer inn på solovokal nesten et minutt senere, drar hun «Dark Angel» mot sitt klimaks mens synthene dunker og går, før Bernard Sumners «ooh, ooo-ooh»-kor overtar hele sulamitten og drar låten i mål. Det hele er grisetøft og sjukt fengende, og tullete nok ingen hit. For meg har den derimot en soleklar plass på verdens beste spilleliste!

Torsdag 6. oktober – Harry Styles: «Late Night Talking»

Superkommersiell popmusikk i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition? Visst pokker! I dag er turen kommet til Harry Styles og hans vidunderlige «Late Night Talking». Jeg må innrømme at mitt kjennskap til Harrys musikk er begrenset, men én ting vil jeg ha sagt: Selv om han er en av verdens største popstjerner og knuser småpikehjerter i fleng, er han veldig dyktig. Han er heller ikke den første «ryddige» popstjernen som har draget. Elvis Presley, anyone? The Beatles? Det er ingen skam å være superstjerne, og tabben det er å avfeie Harry Styles som en lettvekter skal iallfall ikke jeg begå.

Nok om det. Det tidligere One Direction-medlemmet har i år opplevd å få sin muligens største hit noensinne med den helt idiotisk fengende «As It Was», høyst fortjent skulle jeg mene, og resten av tredjealbumet Harry’s House låter heller ikke verst. På toppen av pallen, sammen med «As It Was» som er ren, uforfalsket poplykke, er «Late Night Talking». Også her snakker vi om utsøkt fengende popmusikk, men på ingen måte av det liketil og enkle tregreps-slaget. Det er en sinnrik og oppsiktsvekkende komponert låt, som i likhet med «As It Was» klarer å gjøre seg ferdig på under tre minutter, den optimale lengden for den perfekte pophit. Harry har skrevet den sammen med Kid Harpoon, en luring som blant annet også har jobbet med Jessie Ware, Ed Sheeran, Florence + The Machine, Years & Years og «vår egen» Seeb, og resultatet er en av de mest umiddelbare godbitene jeg kan huske å ha hørt i 2022. Den minner på toppen av det hele om Prefab Sprout-låter som «The King Of Rock And Roll» og «A Life Of Surprises», og fikser du noe sånt er du min venn for livet.

Du kan godt si jeg er litt treg i avtrekkeren noen ganger, men Harry Styles? Klasse. Jeg skulle bare skjønt det før.

Fredag 7. oktober – Transvision Vamp: «Sex Kick»

Nå stiller vi inn tidsmaskinen på oktober 1988, 34 år tilbake i tid, og suser av sted til Transvision Vamps debut-LP Pop Art, en litt underkjent plate som på snurrig vis har havnet litt i skyggen av suksessen forårsaket av monsterhiten «I Want Your Love», en av de minst subtile låtene i popmusikkens historie hva angår utilslørt begjær og kåtskap. Med unntak av coverlåten «Tell That Girl To Shut Up» (Holly And The Italians) er alle låtene på Pop Art skrevet av en mann, Transvision Vamps gitarist Nick Christian Sayer, og det er mye man kan si om det med tanke på frontfigur og vokalist Wendy James’ image som sex kitten. Jeg tror neppe Transvision Vamp hadde sluppet unna like lett i dag som de faktisk gjorde den gang, selv om bandet vel ble utsatt for en viss kritikk fra feministisk hold. Det skulle da også bare mangle, sånn som dette oser av mannlige fantasier, et stykke over grensen til det pornografiske. Likevel mener jeg Pop Art er et strålende popalbum, med et futuristisk og samtidig tidstypisk lydbilde, som et perfekt tonefølge til det franske tegneseriemagasinet Metal Hurlant og dets amerikanske motstykke Heavy Metal, eller til romaner av William Gibson og Philip K. Dick. Sangene på platen er som å høre 60-tallets jentegrupper som The Shangri La’s og artister som Nancy Sinatra i møte med 80-tallets cyberpunkestetikk. Her er så mye hårete gitarspill at selv Billy Idols gitarist Steve Stevens kan tenkes å ville rødme, enorme «80-talls-trommer» og kaskader av synthesizere bidrar til den voldsomme lyden, bassen durer og går, og Wendy James’ vræl og hyl og hikst og klynk er smurt over hele albumet.

«Sex Kick» er platens massive avslutning, og med tanke på at hele fem av de ti låtene på Pop Art ble sluppet som singler er det snålt at denne ikke var en av dem. Bortsett fra «I Want Your Love» (og for så vidt også «Tell That Girl To Shut Up» som altså er en coverlåt), er «Sex Kick» det soleklart barskeste sporet. Vi virvles inn i en slags sadomasochistisk fantasi, et kinky rollespill der Wendy James spiller med av hjertens lyst, og både produksjon og arrangement matcher alt hun gjør av vokal akrobatikk, steg for steg. «Sex Kick» er eksepsjonelt godt gjennomført, en suveren poprocker med et elektronisk driv som er vanskelig å overgå, i bunn og grunn en ren genistrek.

Lørdag 8. oktober – Hal Ketchum: «Small Town Saturday Night»

Etter at vi hørte Transvision Vamps SM-fantasi «Sex Kick» i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i går, tenker jeg vi får ta ting litt ned i dag. Men bare litt. Siden det er lørdag skal vi høre Hal Ketchums «Small Town Saturday Night», og det er heller ingen låt som går stille i dørene. Den er bare litt annerledes enn gårsdagens innslag.

Amerikanske Ketchum, som dessverre døde for to år siden, bare 67 år gammel, fikk sitt store gjennombrudd med albumet Past The Point Of Rescue i 1991, med blant annet det vidunderlige tittelkuttet skrevet av irske Mick Hanly og tidligere spilt inn av både ham og Mary Black. Ketchum dro opp tempoet og gjorde den beste versjonen til dato, og det var hans tolkning av «Past The Point Of Rescue» som lå til grunn for Arne Moslåtten og Hellbillies’ norske gjendiktning «Ei krasafaren steinbu». Past The Point Of Rescue var en av de store platene i gjengen min høsten 1991, og ble spilt halvt i hjel på utallige vorspiel og fester i kollektivet der jeg bodde. Ved siden av tittelkuttet gjorde særlig åpningssporet og førstesinglen «Small Town, Saturday Night» vei i vellinga. Sangen er skrevet av Pal Alger og Hank DeVito, og skildrer en lørdagskveld i en liten drittby et sted i USA der hovedpersonen Bobby ikke gjør stort annet enn å drikke seg dritings, kjøre altfor fort og yppe til bråk for å finne mening i tilværelsen. Tematikken er deprimerende, et uttrykk for en håpløshet som har ridd Amerikas mange små fillesteder som en mare i mange år, og som neppe har endret seg til det bedre i de 31 årene som er gått siden Ketchum spilte inn låten. Den endelige avmaktsfølelsen kommer til syne i siste vers. Bobby og kjæresten Lucy kjører i full fart mot bygrensen, klare for endelig å legge det elendige småbylivet bak seg, men ombestemmer seg i siste liten og snur og kjører tilbake. Det er da vi skjønner at sangens åpningsvers kommer til å hjemsøke dem, at alt arter seg som i filmen Groundhog Day, men at de i motsetning til Bill Murrays rollefigur ikke har noen mulighet til å endre på dagens forløp. I stedet blir det slik som dette neste lørdag også:

There’s an Elvis movie on the marquee sign
We’ve all seen at least three times
Everybody’s broke, Bobby’s got a buck
Put a dollar’s worth of gas in his pickup truck
We’re going ninety miles an hour down a dead end road
What’s the hurry, son, where you gonna go?
We’re gonna howl at the moon, shoot out the light
It’s a small town, Saturday night
It’s a small town, Saturday night

Søndag 9. oktober – Oslo-Filharmonien med Tuva Syvertsen, Lil Halima, Lars Lillo-Stenberg og Frida Ånnevik: «God natt Oslo»

Jeg har tilbragt hele denne uken i Spania, og hadde tenkt å vende hjem til Oslo i dag ved å legge Lillebjørn Nilsens eviggrønne «God natt Oslo» fra 1986-klassikeren Original Nilsen til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Så husket jeg plutselig «koronaversjonen» som Oslo kommune fikk spilt inn som en slags takk for innsatsen-gave til byens innbyggere i juni 2020, altså tre måneder inn i pandemien, og før de strengt tatt grusomme syv månedene der Oslo ble stengt ned igjen noe senere. Lite visste vi hva vi hadde i vente da, men vi kom gjennom mer nedstengning også, og i dag virker det merkelig nok for mange av oss som om pandemien aldri fant sted. Men det gjorde den, og den krevde sin pris, både i form av faktiske liv som gikk tapt og langvarig sykdom, og med tanke på alle mentale skader, økonomiske konsekvenser og så videre i det uendelige. Konsekvensene av nedstengningen vil fortsette å vise seg i mange år fremover.

Oslo kommunes gave var en ny og ekstremt vakker versjon av «God natt Oslo», der Oslo-Filharmonien akkompagnerer Tuva Syvertsen, Lil Halima, Lars-Lillo Stenberg og Frida Ånnevik som synger hvert sitt vers av Lillebjørns definitive oslovise. Jeg sier ikke at «God natt Oslo» er den beste av alle sanger skrevet om Oslo, men det kan umulig være langt unna heller. Egentlig trengte vi ikke en ny versjon av en så perfekt innspilling som originalen, men når resultatet er så vakkert og så inderlig rørende som her viser det seg at vi trengte den likevel. De fire sangerne fremfører Lillebjørns nydelige små øyeblikksbilder fra oslonatten med perfekt diksjon, og vi vet alle hvordan det er med filharmoniske orkestre. Fioliner, bratsjer, celloer, fløyter, oboer og de andre symfoniske instrumentene er himmelske i sitt samspill, og det er absolutt ingenting å utsette på arrangementet.

Jeg ble så rørt at jeg begynte å grine da jeg så videoen som ble spilt inn til den nye versjonen, med levende bilder fra et folketomt Oslo og orkesteret og de fire sangerne i et Oslo Konserthus med tomme benkerader, og jeg ble ganske sentimental da jeg så den på nytt nå også. I dag vender jeg tilbake til deg, Oslo, og du vet jeg har savnet deg. Du og jeg, Oslo, du og jeg.

Mandag 10. oktober – Fountains Of Wayne: «Hackensack»

Når du hører dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition kan det være smart å ha et lommetørkle eller et Kleenex-ark i nærheten. Nå skal vi nemlig høre Fountains Of Waynes «Hackensack» som er en av de tristeste og samtidig fineste sangene jeg vet om her i verden. Den ble utgitt på deres tredje album Welcome Interstate Managers fra 2003, og av alle bandets fantastiske låter er dette kanskje den mest fantastiske av dem alle. Den har ekstremt sterk konkurranse fra veldig mange andre, så det sier mye hvis jeg har rett. La oss anta at jeg har det.

New York-baserte Fountains Of Wayne som kanskje eller kanskje ikke er oppløst, hadde opprinnelig to låtskrivere, Chris Collingwood og Adam Schlesinger. Om ikke de er helt å sammenligne med John Lennon og Paul McCartney, er det iallfall ingen overdrivelse å kalle dem popsnekkere av sjeldent format. Etter bandets siste plate, fabelaktige Sky Full Of Holes fra 2011, surnet forholdet de to imellom, og dessverre døde Schlesinger 1. april 2020 som følge av Covid-19. De gjenværende medlemmene spilte en konsert til ære for sin avdøde bandkamerat noen uker senere med Sharon Von Etten som erstatning for Schlesinger, men om det blir noe mer vil tiden vise.

Sangene til Fountains Of Wayne rommer stor historiefortelling langt på siden av det ordinære, og «Hackensack» åpenbarer en følsomhet og empati for verdens triste skjebner, her eksemplifisert gjennom en ung mann som ble igjen i småbyen og så verden gå fra seg. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, har Schlesinger og Collingwood vært sammen om melodien, mens det er Schlesinger som har skrevet teksten. Og for å si det sånn: Snakk om å spille på lag! Når tekst og melodi møtes så sømløst og naturlig som her, skjønner alle med to brukbart fungerende ører at ingenting i hele verden kan måle seg med musikk – i dette tilfellet utsøkt, supermelodiøs gitarbasert popmusikk.

«Hackensack» er en førstepersonsfortelling formet som et brev eller en muntlig/tenkt henvendelse fra en stakkarslig fyr til en gammel flamme han aldri har turt å nærme seg, som har flyttet bort fra den lille hjembyen – Hackensack – og blitt stor filmstjerne. Fortellerpersonen er fremdeles hjelpeløst forelsket i henne, mange år etter at hun har vendt opphavsstedet ryggen, og forsikrer henne om at «if you ever get back to Hackensack, I’ll be here for you». Før han kommer så langt får vi den sørgelige historien hans, diametralt motsatt av suksesshistorien til hans hjertes uoppnåelige utkårede. I stedet for å kommentere teksten ytterligere, siterer jeg den i sin helhet her slik at den som vil ved selvsyn kan se hvor velskrevet den er:

I used to know you when we were young
You were in all my dreams
We sat together in period one
Fridays at 8:15
Now I see your face in the strangest places
Movies and magazines
I saw you talking to Christopher Walken
On my TV screen

But I will wait for you
As long as I need to
And if you ever get back to Hackensack
I’ll be here for you

I used to work in a record store
Now I work for my dad
Scraping the paint off the hardwood floors
The hours are pretty bad
Sometimes I wonder where you are
Probably in L.A.
That seems to be where
Everybody else ends up these days

But I will wait for you
As long as I need to
And if you ever get back to Hackensack
I’ll be here for you

And I will wait for you
As long as I need to
And if you ever get back to Hackensack
I’ll be here for you
If you ever get back to Hackensack
I’ll be here for you

Når noen klarer å skrive en slik tekst, kombinere den med en så utsøkt vakker og innsmigrende og ikke minst trist og mollstemt melodi som her, legge inn et flott lite instrumentalparti før siste refreng, og time det til nøyaktig tre minutters lengde, har vi å gjøre med popperfeksjon i sin reneste form. En som har forstått det er Katy Perry som fremførte en aldeles nydelig coverversjon under en MTV-opptreden i 2009. Den finnes også på alle strømmetjenester og er en ytterligere anbefaling. Popmusikk blir knapt bedre enn i «Hackensack».

Tirsdag 11. oktober – Unni Wilhelmsen med Paal Flaata: «This Means You To Me, Now»

Jøye meg, i dag har jeg min andre sølvbryllupsdag, og det skal selvsagt markeres i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Andre sølvbryllupsdag, sier du? Er jeg 80? Eller sto jeg barnebrudgom? Nei da, så gammel er jeg ikke. Det har seg slik: Da Helle og jeg giftet oss i Las Vegas 17. mars 1997 var det bare oss to, og for at familie og venner også skulle få være del av festivitasen dro vi til med et nytt bryllup, eller en markering, der vi bekreftet løftene vi ga hverandre i Graceland Wedding Chapel med selveste «Elvis» som best man, vitne og underholder. Det var kanskje ikke like mye schwung over seremonien i Frogner kirke 11. oktober for 25 år siden, men stas var det.

Og hvorfor skal vi så høre Unni Wilhelmsen i dag? Det skyldes at da hun ga ut sin flotte debutplate To Whom It May Concern i 1996 kort tid etter at Helle og jeg møttes, falt vi begge pladask for «This Means You To Me, Now», duetten med Paal Flaata som er en av platens desiderte nøkkelsanger. Vi spilte den hele tiden, og den følger oss fremdeles, så slitesterk er den. Jeg gikk til det noe uvanlige skritt å intervjue Unni kun om denne ene sangen for Arbeiderbladet (Dagsavisen i dag) da hun lanserte platen, og for et par år siden fortalte hun meg at foreldrene hadde rammet inn det intervjuet, der vi så vidt jeg husker trykket hennes håndskrevne tekst og gode greier.

At jeg er så glad i «This Means You To Me, Now» skyldes langt mer enn at jeg var nyforelsket da den kom. Det er en strålende komposisjon, av den typen der du mistenker at en guddommelig inngripen kan ha vært i spill. Sangen er en mollstemt og melankolsk perle som rommer små øyeblikksbilder på hva det vil si å være forelsket, om hvordan alt forandres rundt oss når vi er sammen med den vi er ment å dele tilværelsen med – og når vi ikke er det. At selveste Paal Flaata er Unnis duettpartner skader ikke akkurat sluttresultatet. Fremdeles er jeg av den oppfatning at ingen i Norges land har en finere stemme enn ham, og han har sterk konkurranse fra mange hold. Det er likevel bare én Paal Flaata, og hans bidrag til «This Means You To Me, Now» kan ikke overvurderes. Takk til både ham og Unni for dette mesterverket av en countryfisert poplåt.

Og helt til slutt dette: Gratulerer med dagen, kjære Helle!

Onsdag 12. oktober – Tom Petty & The Heartbreakers: «Have Love Will Travel»

Jeg er sannsynligvis vel så glad i Tom Pettys musikk som min neste, men må innrømme et temmelig begrenset kjennskap til deler av katalogen hans. Det kan tenkes jeg ikke er alene om å være Petty-fan og eksempelvis ikke ha nilyttet til 2002-albumet The Last DJ, dagens anliggende i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, når vi nå er stadig nærmere oppfyllelsen av listetittelens iboende løfte. Jeg må takke Levi Henriksen for å ha gjort meg oppmerksom på den fantastiske «Have Love Will Travel», det nest siste sporet på The Last DJ og av den grunn en sang som har dukket opp litt for sent de (altfor) få gangene jeg har hørt denne platen og følgelig har mistet litt interessen, det til tross for at den ble utgitt som single nummer to etter tittelkuttet. The Last DJ har aldri stått for meg som en av de store Petty-platene, men skal jeg dømme ut ifra hvor godt jeg liker «Have Love Will Travel», er det åpenbart at jeg er nødt til å gi den en sjanse til.

Hvor kommer så Levi inn i bildet? For noen uker siden publiserte han et tekstutdrag fra «Have Love Will Travel» i sosiale medier som del av opptakten til lanseringen av hans nye bok, essaysamlingen med den nydelige tittelen La meg få vandre i min sannhet, og da tenkte jeg noe sånt som «Shit, den låten kjenner jeg ikke så godt, og hvis Levi synes den er så bra at han har brukt et utdrag fra den som åpning av den nye boken sin, er det antageligvis en låt jeg bør høre. Og vil komme til å like.» Den teorien kan du si holdt stikk, og de siste ukene har jeg følgelig spilt «Have Love Will Travel» jevnt og trutt.

How ‘bout a cheer for all those bad girls
And all the boys that play that rock and roll
They love it like you love Jesus
It does the same thing to their souls

Det er et fantastisk vers som løsrevet fra resten av sangen sier veldig mye om betydningen, for ikke å si verdien av rock’n’roll. For mange av oss er musikk en sterkere valuta enn religion, og Levi har både Elvis Presley og Jesus – og mye imellom der. Sett i lys av dette må jeg si jeg gleder meg litt ekstra til å lese La meg få vandre i min sannhet.

Torsdag 13. oktober – Tom Waits: «Ruby’s Arms»

Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Tom Waits, og det reflekteres selvsagt i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Ruby’s Arms» er den andre Waits-klassikeren her, etter at jeg la til «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» for noen måneder siden. Nå beveger vi oss syv år frem i tid derfra, til 1980 og albumet Heartattack And Vine som var den syvende og siste utgivelsen hans for Asylum Records. Således danner dette albumet et tydelig vannskille i Waits’ katalog. Han staket ut en helt ny kurs da han dukket opp tre år senere med Swordfishtrombones, mens «Ruby’s Arms» er et farvel til en æra der Waits spesialiserte seg i svulstige ballader og litt rufsete barjazz. (Det skal i parentes bemerkes at Waits sammen med countrysangerinnen Crystal Gayle laget soundtracket til Francis Ford Coppolas nydelige film One For The Heart i 1982 og at den i og for seg kan plasseres i samme skuff som Asylum-platene.)

Sangene i denne tidlige Waits-perioden var befolket av alskens skjebner fra den røffere siden av toglinja, men svært mange av melodiene – som for eksempel «Ruby’s Arms» – kunne være riktig så innbydende. Skinnet bedrar som kjent, og her møter vi en forsoffen og sliten kar som velger å forlate den besnærende Ruby før hun våkner. Han sniker seg ut i morgengryet, og det eneste minnet han tar med seg er et skjerf hun har hengt til tørk. At han vender Ruby ryggen skyldes ikke at han ikke elsker henne, men at han vet han vil såre henne igjen og igjen. Derfor bærer det ned til «the hobos at the freight yards» der de søker ly for regnet for å finne et tog som kan ta ham bort. Det er en rørende vakker sang, en «torch song» av virkelig format slik ikke mange kan gjøre etter Tom Waits med en lignende innlevelse og overbevisning. Smektende strykere og piano akkompagnerer den triste historien, så ha gjerne et lommetørkle klart hvis du er av det lettrørte slaget.

Fredag 14. oktober – Van Morrison: «I’ve Been Working»

I dag blir det både funky og groovy når jeg omsider innlemmer Van Morrison i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «I’ve Been Working» fra 1970-albumet His Band And The Street Choir er noe av det feteste i hele Van The Mans omfangsrike katalog, en gyngende, intens medrivende meditasjon over musikkens rytmiske muligheter. Dette er en låt for mellomgulvet, der Van og bandet simpelthen fratar lytteren muligheten til å sitte stille.

«I’ve Been Working» startet livet som et outtake fra mesterverket Astral Weeks utgitt to år tidligere. Låten brukte lang tid på å finne sin endelige form, etter at Van i mellomtiden hadde spilt inn og utgitt albumet Moondance der han også hadde forsøkt seg på den uten å få dreis på sakene. Men på His Band And The Street Choir kom han i mål med en latterlig funky, tydelig James Brown-inspirert versjon, og for meg er det noe av det aller beste han noen gang har gjort. Det sier virkelig en hel del med tanke på at Van Morrison med stort og smått har gitt ut mer enn 50 plater i årenes løp og at de rommer fryktelig mye bra. Men «I’ve Been Working»? Der har du en for fredagen!

Lørdag 15. oktober – Feargal Sharkey: «Someone To Somebody»

Det blir skikkelig schmaltzy saker i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag når vi skal høre Feargal Sharkey synge «Someone To Somebody» fra sin selvtitulerte solodebut utgitt i 1985. Den tidligere The Undertones-vokalisten viste her helt andre sider enn han gjorde i det suverene nordirske poppunkbandets glansdager. Sharkeys stemme var alltid noe å legge spesielt merke til i punken og new wavens storhetstid, og når han innledet solokarrieren brukte han den for alt det var verdt, åpenbart godt hjulpet i dette tilfellet av produsent Dave Stewart, kjent som den mannlige delen av synthpopduoen Eurythmics.

«Someone To Somebody» har en produksjon som ikke sparer på kruttet. Den er så til de grader en tilblivelse av 80-tallet på sitt mest voldsomme, med et strykearrangement på grensen til det parodiske, en virkelig diger trommelyd, gjallende gitarkaskader med innlagt Eric Clapton-inspirert solo, og som om ikke det er nok, en saksofonsolo som nesten gjør meg pinlig berørt. Nesten. Det er fullstendig over toppen, men også fullstendig herlig. Jeg kan godt forstå om noen synes «Someone To Somebody» blir i meste laget, men når Feargal gir absolutt alt han har av sangkraft blir det unektelig ganske imponerende. Han klarte aldri å overgå den Maria McKee-skrevne monsterhiten «A Good Heart» som var albumets første single rent salgsmessig, men det sto ikke på innsatsen. «Someone To Somebody», skrevet av Daniel Kane, Geraldine L. Gooden, Michael Torrence og Thomas Gordy (hvem nå de er), er sangakrobatikk på sjeldent nivå, en prestasjon som treffer meg midt i planeten. Hver gang jeg hører den og den nærmer seg slutten, får jeg lyst til å sette den på fra starten igjen, bare enda litt høyere.

Søndag 16. oktober – Villagers: «The Pact (I’ll Be Your Fever)»

Det er søndag og av en eller annen grunn tredje dag på rad med irsk musikk her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men da tenker jeg umiddelbart at det kunne vært langt verre. Jeg elsker irsk musikk og irenes sans for drama, historiefortelling og selvutlevering. I dag skal vi høre Villagers som kanskje ikke låter helt «typisk» irsk i så måte, men like fullt hører godt hjemme i den lange, stolte tradisjonen irsk musikk vitterlig kan skryte på seg.

Villagers er i realiteten et alter ego for sangeren og låtskriveren Conor O’Brien som vakte berettiget oppsikt for sin utsøkte melodisans da han debuterte med albumet Becoming A Jackal i 2010. Derfra skal vi høre «The Pact (I’ll Be Your Fever)» som kjennetegnes nettopp av en av disse utsøkte melodiene og i tillegg en riktig så finurlig tekst. Jeg kan ta feil her, men jeg oppfatter sangen som en advarsel om hvor farlig det kan være å følge andre blindt, å vie seg til andres ideer uten å benytte seg av egen kritisk sans og bare opptre som en del av saueflokken. Det er noe å tenke over i vårt stadig mer polariserte samfunn der den som snakker høyest i økende grad står igjen som vinneren, mens nyanser og evnen til å se en sak fra flere sider ligger tilbake som slaktofre på slagmarken. I det perspektivet er det også et poeng å henlede oppmerksomheten mot O’Briens svært innbydende melodi og det myke, fine arrangementet, som står i fin kontrast til det alvorstunge budskapet. «The Pact (I’ll Be Your Fever)» låter omtrent som en litt over middels godt instrumentert Finn Kalvik-vise, men den er altså noe ganske annet.

Mandag 17. oktober – Bob Moses feat. Zhu: «Desire»

Noe av det morsomste med å sette sammen 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er at jeg, i likhet med alle andre, i stor grad er uvitende om hva som vil dukke opp her. Selvsagt har jeg en del kjøreregler for meg selv som at det skal være låter jeg digger, som jeg synes passer inn i en helhet (det gjør nær sagt alt i mine ører), og jeg har selvfølgelig en og annen låt jeg vet bare må med, men den fullstendige uforutsigbarheten i forhold til hva jeg skal legge til er og blir det viktigste for meg. Dette er en spilleliste som ikke skal planlegges, den skal bare være veldig, veldig bra når året er omme. Jeg velger musikk etter innfallsmetoden, og hver dag blir listen derfor én sang rikere, som av en eller annen årsak har dukket opp i bevisstheten min.

Dagens tilskudd var totalt ukjent for meg inntil i går kveld. Jeg er akkurat hjemme fra en langhelg i Marseille, og slappet av på sofaen med en episode av The Sandman, serien basert på Neil Gaimans fantastiske tegneserieopus, som jeg etter å ha sett seks avsnitt stadig er litt i tvil om. Jeg synes det hele er besnærende og veldig godt laget med strålende skuespillerprestasjoner, men jeg blir liksom ikke helt revet med. Episoden jeg så i går, «The Sound Of Her Wings», fokuserte på hovedpersonen Morpheus’ (Dream) søster Death, og er av de beste jeg har sett til nå. Da rulletekstene kom etter episodens lille koda der enda en søster, Desire, med tvillingsøsteren Despair ved sin side, bedriver sitt renkespill, ble den tonesatt av en veldig kul låt jeg ikke kjente, kalt nettopp «Desire». Avsender er den kanadiske, newyorkbaserte elektronikaduoen Bob Moses (som ikke må forveksles med min venn, artisten Robert Moses som til nå har gitt ut tre strålende plater med sitt backingband The Harmony Crusaders). Kanadiske Bob Moses er derimot oppkalt etter New Yorks innflytelsesrike byplanlegger Robert Moses som døde i 1981.

Beklager om det ble en del nerding der før jeg kommer til poenget, som altså er den nydelige elektronikalåten «Desire» der duoen har fått med seg sjangerbroren (Steven) Zhu. Den er del av et minialbum eller EP fra 2020 ved samme navn der totalt seks sanger er flettet inn i hverandre og danner en sømløs helhet. Duoen, bestående av Tim Howie og Jim Vallance, har beskrevet Desire som «a love tale for the digital age», og nå som jeg har hørt den tre-fire ganger kan jeg gå god for kvaliteten. Dette er melankolsk og svært melodisk urban musikk som strengt tatt ikke høres mer moderne ut enn at det er fullt mulig å trekke de musikalske linjene tilbake til Philip Glass og Brian Eno, pionerer innen faget.

PS! Hvis du synes navnet Jim Vallance låter kjent, er det fordi det også er navnet på Bryan Adams’ faste låtskriverpartner. Jim i Bob Moses er hans sønn, og om han rent sjangermessig befinner seg ganske langt unna det faren driver med, har musikaliteten gått i arv. Moren er også en kjent kanadisk musiker og låtskriver, Rachel Paiement. Sånn, da ble det enda litt mer mat til neste popquiz, men nå: «Desire». Take it away!

Tirsdag 18. oktober – Frank Zappa: «Watermelon In Easter Hay»

Det er tid for atter en legende i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, den helt unike Frank Zappa som helt åpenbart var en stor artist, men som jeg aldri helt har fått tak på. Jeg har hatt kjennskap til Zappa og hans musikk i 35-36 år, fra jeg begynte å frekventere platebutikker som 10-11-åring og merket meg det kule albumcoveret til Zoot Allures, men det var nok først med den elegant titulerte Sheik Yerbouti som kom tidlig i 1979 at jeg først hørte musikken hans. Der fantes ikke minst hans uventede norske nummer en-single «Bobby Brown». Som så mange andre skjønte jeg ikke hele teksten, ung og uskyldig som jeg var, men jeg forsto at den var drøy og sang villig med på fraser som «I tell all the girls they can kiss my heine», «I fucked this dyke by the name of Freddy» og de som verre var.

Senere i 1979, utgitt i to omganger, kom rockoperaen Joe’s Garage fra den ekstremt arbeidsomme og disiplinerte Zappa. Del 1 ble utgitt som en enkel-LP i september, mens del 2 og 3 var samlet som et dobbeltalbum utgitt i november. Selv om også dette var drøye saker, slik vi i hører i sanger som «Crew Slut», «Fembot In A Wet T-Shirt» og «Why Does It Hurt When I Pee?», forsto jeg også at Zappa hadde mer å by på enn griseprat. Joe’s Garage er et gjennomgående melodiøst verk. Til Zappa å være er de totalt seks platesidene enkle å like, samtidig som de byr på fantastiske komposisjoner og utsøkte fremføringer, helt i tråd med hans liv og virke.

I går så jeg omsider Alex Winters dokumentarfilm Zappa (den ligger på NRK) fra 2020. Den gir et nyansert og spennende bilde av en fullkomment kompromissløs komponist, musiker og aktivist. Den litt mer enn to timer lange filmen var for meg en utmerket introduksjon til en artist jeg aldri helt har forstått. Jeg har fremdeles til gode virkelig å knekke Zappa-koden, men filmen hjalp meg et godt stykke lenger på vei enn jeg har kommet til nå i livet. «Watermelon In Easter Hay», den ni minutter lange instrumentalen som er nest siste spor på Joe’s Garage (etterfulgt av det flotte ensemblesporet «A Little Green Rosetta»), triller av sted til rulletekstene på slutten av filmen, og den er så vakker at du blir sittende som lammet helt til siste tone er spilt. Zappa selv mente dette var det beste sporet i hele Joe’s Garage-triologien, og sønnen Dweezil mener den inneholder den beste gitarsoloen han noen gang spilte. Det er godt nok for meg, og det er da også et enestående flott stykke musikk.

Onsdag 19. oktober – The Unthanks: «The Sandgate Dandling Song»

Nå kommer noe av det vakreste jeg har hørt på år og dag her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Etter syv år med ymse prosjekter og en pandemi som har forhindret dem i å opptre live er engelske The Unthanks omsider tilbake, med det fabelaktige albumet Sorrows Away. Det er en plate som inneholder flere lystigere, varmere sanger enn normalt er for den søsterbaserte folkemusikkgruppen fra Tyne and Wear, men vær advart: «The Sandgate Dandling Song» er ikke en av disse. Her handler det om noe så ubehagelig som vold i hjemmet, i det som er en gammel sang skrevet av den legendariske folkemusikeren Robert Nunn (1809 – 1853). Paradokset er at de nesten ni minuttene denne versjonen varer, er noen av de mest intenst nydelige som er mulig å oppleve, musikalsk sett altså. Det er en finstemt, musikalsk perfekt fremføring som står i grell kontrast til sangens triste skjebner.

Sanger som denne, som kan dateres 180 år tilbake i tid, blir gjerne gjenstand for en del forskjellige versjoner, ettersom det ikke fantes opptaksmuligheter da den ble skrevet. Den gikk fra munn til munn, fra trubadur til trubadur, helt fra første gang den blinde felespilleren og sangsmeden Robert Nunn selv fremførte den i 1842. Om noen vers er forandret i tidens løp, er historien likevel den samme fra gang til gang.

Rachel Unthank har sunget «The Sandgate Dandling Song» uakkompagnert i mange år, og hennes tidligere ektemann Adrian McNally, som har produsert alle ensemblets plater og fremdeles er et sentralt medlem av The Unthanks, har vært forhekset av sangen siden første gang han hørte henne synge den da de to møttes. Det er derfor også passende at han et stykke ut i sangen tar mikrofonen og synger et vers i rollen som den voldelige faren, en keelman (en keelman var en spesiell yrkesgruppe i Tyne and Wear-området som fraktet kull fra land i små båter ut til de ventende skipene) som altfor ofte går på puben og drikker seg full og kommer hjem til sin kone og nyfødte sønn mørk til sinns og mannevond. Det er en grusom historie hvor frykten fortellerpersonen skildrer balanseres av stoltheten og lykken over å ha fått en velskapt sønn, et dessverre helt klassisk mønster i mange ekteskap og samboerforhold fremdeles.

Arrangementet på denne versjonen av «The Sandgate Dandling Song» er fullkomment. Rachel Unthanks nydelige stemme akkompagneres av et forsiktig arsenal instrumenter; Niopha Keegans fiolin og Adrian McNallys pianotriller er av en annen verden, og Lizzie Jones’ trompetspill er så utsøkt at det gir meg gåsehud. Hver tone spilt tilfører nytt drama og delikate nyanser til den, unnskyld uttrykket, kullsvarte fortellingen, og det må jeg si: Til ikke å ha vært veldig interessert i The Unthanks tidligere, annet enn å si noe sånt som at «jo’a, de er jo ganske ålreite», er jeg takket være denne innspillingen blitt blodfan over natta. Jeg har nesten ikke gjort annet enn å spille Sorrows Away det siste døgnet, og nå skal jeg tilbake i katalogen deres og grave frem flere perler, inkludert fra de to første platene fra 2005 og 2007 da de gikk under navnet Rachel Unthank & The Winterset. Dette er bare fantastisk fint.

Torsdag 20. oktober – The Staple Singers: «Respect Yourself»

Dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition tar i dag turen innom Muscle Shoals, Alabama, der min kone Helle tilfeldigvis var for kun få dager siden og møtte den levende legenden David Hood. Hood var en av de fire sessionmusikerne fra The Muscle Shoals Rhythm Section som i 1969 startet Muscle Shoals Sound Studios på adressen 3614 Jackson Highway, også kjent som tittelen på Chers album av samme årgang. Om jeg er misunnelig på Helle? Bare «litt».

David Hood var tydeligvis vennligheten selv, og han og kona Judy insisterte overfor Helle på at jeg også må komme på besøk. Vi får nå se, men saken er altså at David har spilt på så mange av de klassiske platene tatt opp i denne lille sørstatsbyen at det ikke er mulig å få oversikten over alle. En av dem er iallfall Be Altitude: Respect Yourself med soul- og gospellegendene The Staple Singers, utgitt i februar 1972. Tittelkuttet – eller nesten-tittelkuttet – derfra er blant verdens feteste låter, der Davids bass bare er en liten, men dog essensiell, ingrediens. «Respect Yourself» står som et lysende eksempel på all den fantastiske musikken som oppsto i disse omgivelsene som jeg dessverre ikke kan komme med en selvopplevd skildring av, men jeg er bombesikker på at det er noe helt spesielt i luften der, eventuelt også i drikkevannet.

«Respect Yourself» ble utgitt på single i oktober 1971, men det er den fulle albumversjonen på nesten fem minutter vi skal høre her. Den ble skrevet av Luther Ingram og Mack Rice, to andre artister tilknyttet Stax Records, samme selskap som The Staples. Det er en knyttneve av en komposisjon som oppfordrer Amerikas svarte befolkning til å respektere seg selv etter tankegangen om at først da kunne den tunge borgerrettighetskampen komme noen vei. Med et groove som her og en liten dose selvrespekt skulle man i grunnen tro alt var mulig, og blant The Staple Singers’ mange flotte innspillinger ruver denne muligens helt øverst. Produsenten Al Bell hadde da også kun de beste folkene på lag. Rytmeseksjonen besto av David Hood på bass og Roger Hawkins på trommer, Barry Beckett på keyboards og Jimmy Johnson på gitar, og i tillegg fikk vi The Memphis Horns anført av Andrew Love og Wayne Jackson. Roebuck «Pops» Staples og datteren Mavis tok seg av vokalansvaret, mens hennes to søstre Cleotha og Pervis koret som bare de kunne. Resultatet slår gnister også i dag, mer enn 50 år senere. «Respect Yourself» har ikke mistet noe av sin relevans, heller tvert imot. Vi har ikke hatt større behov for stemmer som The Staple Singers på lang tid.

Fredag 21. oktober – James McMurtry: «We Can’t Make It Here»

Det blir blytung amerikansk samfunnsrefsing i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi i dag skal høre James McMurtrys mildt sagt krasse «We Can’t Make It Here» fra 2005-albumet Childish Things. Her får vi en førstepersonsskildring fra en navnløs amerikansk by der alt har raknet: Vietnamveteranen med ett ben har fått selskap av hjemvendte soldater fra krigen i Irak, den nedlagte tekstilfabrikken som holdt liv i byen ligger i ruiner mens Wal-Mart selger skjorter laget av underbetalte arbeidere i Singapore, og det en gang så travle torget med alle butikkene rundt er tomt for liv og overlatt de lokale narkolangere og deres kunder.

Videre ser det slik ut:

The bar’s still open but man it’s slow
And the tip jar’s light and the register’s low
And the bartender don’t have much to say
The regular crowd gets thinner each day

Some have maxed out all their credit cards
Some are working two jobs and living in cars
Minimum wage won’t pay for a roof, won’t pay for a drink
If you gotta have proof just try it yourself, Mr. CEO
See how far $5.15 an hour will go
Take a part time job at one your stores
I bet you can’t make it here anymore

Vers etter vers etter vers, gjennom syv seige minutter, skildrer McMurtry forfallet, elendigheten og håpløsheten, og aller mest bitterheten overfor nasjonens ledere som kun har egen vinnings hensikt for øye. Det er en nådeløs kritikk av daværende president George W. Bush, av Irak-krigen og av Wal-Mart, av alt som var – og fremdeles er – galt med Amerikas forente stater. For ting har ikke blitt bedre i de 17 årene som er gått siden «We Can’t Make It Here» ble utgitt, snarere tvert imot. Med den stadig økende polariseringen som ble kraftig forsterket under Donald Trumps presidenttid, kan det virke som det bare er et tidsspørsmål før hele føderasjonen eksploderer i sanseløs vold og borgerkrig, utløst av fattigdom og motløshet og behovet for å gjengjelde den urett så mange føler rammer dem. James McMurtrys skildring av en amerikansk by som her er dessverre uhyggelig presis, og et godt eksempel på hvor galt det er fatt i landet vi en gang i tiden lærte å elske. Akkurat det blir vanskeligere for hver dag som går.

Både Trumps og andre «ansvarlige» politikeres modus operandi har vært å nettopp forsterke polariseringen i samfunnet ved i størst mulig grad skape fiendebilder som ikke finnes, etablere en forestilling om «oss mot dem», for å avlede oppmerksomheten fra den egentlige fienden, men sangens fortellerperson lar seg ikke lure:

Should I hate a people for the shade of their skin
Or the shape of their eyes or the shape I’m in
Should I hate ’em for having our jobs today
No, I hate the men sent the jobs away

Så får vi se hvordan dette pågående eksperimentet som er USA og demokrati utvikler seg videre, om ting virkelig går til et hett sted på syv bokstaver eller om den sunne fornuft vinner frem. Jeg vil ikke si det ser særlig lyst ut for verden generelt om dagen, men vi har i det minste ordmektige trubadurer som James McMurtry til å lede oss mot Armageddon. Det er jo noe.

Lørdag 22. oktober – Per Vestaby: «Will I See Her Again»

Da jeg fant frem en gammel spilleliste med noen av de beste poplåtene jeg vet om for et par dager siden, fikk jeg mange tanker om hvor mye som egentlig gjenstår for at 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition skal kunne oppfylle sitt navn ved årets slutt. Med mindre enn to måneder tilbake og bare én ny låt hver dag, har det gått opp for meg at det er så uendelig mye jeg ikke får plass til og som jeg gjerne skulle hatt med. Men én klassiker jeg ikke vil la vente lenger er den levende legenden Per Vestabys «Will I See Her Again» fra hans solodebut 10 000 Flowers And One B, utgitt i 1993.

72 år gamle Per er en av de virkelige nestorene innen norsk rock, en nesten ubegripelig jovial og vennlig mann. Den hardtarbeidende bassisten spiller lik et urverk med sveitsisk presisjon, og har en merittliste som gjør ham til en av de virkelige gigantene innen faget, sin kortvokste fremtoning til tross. Når Per Vestaby står på en scene vokser han med en meter eller mer og blir til selve urbassisten. Alle som for eksempel har sett CC Cowboys live de siste 20 årene eller der omkring kan underskrive på det. Inntil nylig holdt han liv i rytmelokomotivet sammen med Agne Sæther som nå har sluttet og er erstattet av Henrik Maarud.

Per er gammel nok til å komme fra en tid da norsk rock var praktisk talt ikke-eksisterende. På 70-tallet var han en av få musikere her til lands som syntes rock var et lurt levebrød. Han dukket første gang opp på plate da han spilte i gruppa Bazar som ga ut sitt debutalbum Det er ikke så enkelt i 1972, og han var også med på oppfølgeren Drabantbyrock to år senere. Han var med på å starte Veslefrikk i 1977 der Anne Grete Preus ble medlem året etter, og resten er i grunnen historie. Per Vestaby var med på helt vesentlige deler av norsk rocks fremvekst på 80-talet, og etter at Veslefrikk ble oppløst ble han forent med sin evige våpenbror Jørn Christensen som hadde spilt gitar i De Press. De kom sammen i Anne Grete Preus’ nye band Can Can, og noen år senere startet Per og Jørn, samt Can Can-trommis Øyvind Hansen, det nye bandet Mercury Motors.

Det var i kjølvannet av alt dette Per ga ut sin første soloplate i 1993. 10 000 Flowers And One B er en utsøkt samling poplåter av det til dels ellevilt melodiøse slaget, et tydelig bevis på at vår mann kan mer enn å spille en stødig bass. Morsomt nok spiller han faktisk ikke bass i det hele tatt på albumet, hvis jeg da kan stole på Discogs som kilde. Jørn stilte som produsent, og med på laget fikk de et stjernelag av gjester på de 13 forskjellige sangene. Her var Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm, Liz-Tove Vespestad, Kyrre Fritzner, Alex Rosén, Kirsti Nyutstumo, Ingvild Hammer, Hans Olav Grøtheim, Bent Patey (som Per spilte med i Bazar), Øyvind Hansen, Palle Krüger og mange andre som var sentrale folk i Oslos musikkmiljø på den tiden. «Alle» stilte selvsagt opp for Per, og jeg vil anta at for mange av dem er det litt ekstra stas å ha navnet sitt på akkurat denne platen. Den låter hele veien overskuddspreget og 29 år senere usedvanlig friskt. De mange blinkskuddene til tross måtte valget falle på single og åpningslåt «Will I See Her Again» (der Jørn Christensen spiller gitar og bass, Nils Harkestad bidrar med trommer og Kyrre Fritzner korer) når jeg først skulle velge et spor herfra. Det er en enestående catchy countryinspirert poptrudelutt som tar meg umiddelbart tilbake i tid, til den gang vi vanka på Barbeint og Per var et fast innslag, alltid like hyggelig. Jeg ser ham dessverre aldri lenger, men sist jeg traff ham spurte jeg om jeg ikke snart skulle skrive biografien hans. Ikke uventet avfeide han det som noe tull – han hadde da ikke noe å fortelle – men der tar han feil, og tilbudet står ved lag. Inntil han ringer, får vi høre «Will I See Her Again» noen ganger til.

Søndag 23. oktober – Chris & Carla: «The Good News First»

I dag beveger 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition seg til den amerikanske nordvestkysten og Seattle, til duoen Chris & Carla, hvis respektive etternavn er Eckman og Torgerson, best kjent som de to frontfigurene i The Walkabouts. Bandet som har hatt litt forskjellige besetninger opp igjennom er så vidt jeg vet offisielt oppløst, men har etterlatt seg en rekke fine plater slik som coverlåtsamlingen Satisfied Mind, Setting The Woods On Fire og Nighttown. Chris & Carla-platene var noe de to gjorde parallelt med The Walkabouts, og nå skal vi til 1998-utgivelsen Swinger 500 og det nydelige åpningssporet «The Good News First».

Det hele åpner med noen bjellelyder som høres ut som en skipsbjelle ledsaget tunge industrielle eller dampmaskinaktige perkusjonslyder, bare et kort instrumentalparti, før selve sangen tar til med et minimalistisk pianotema og Carla Torgersons flotte stemme trår til med noe som minner kraftig om en personlig dommedagsprofeti:

I’m convinced this whole thing ends
In a crash of common sense
In an avalanche of accidents
Premonitions of what’s already been
The good news first
I ain’t ready for the worst
I ain’t ready for the hurt
Give the good news first

Chris og Carla får veldig god hjelp på denne ekstremt stemningsfulle sangen. Christine Gunns cello og Oscar Williams’ trompet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg så sørgelig lyder det av dem, og de sløye jazztrommene (som jeg ikke vet hvem spiller) og hammondorgelet til The Walkabouts’ Glenn Slater er prikken over i’en. Ellers er de to hovedpersonene kreditert for et Kimball Swinger 500-orgel som har gitt albumet sin tittel, gitarer, piano, perkusjon, synther, programmering og mer. Hele platen består av uforfalsket gåsehudfremkallende nattmusikk av den typen som er soundtrack til en film med tomme bygater, og alt du ser er en bil som kommer kjørende for så å forsvinne igjen og en ensom skikkelse som går gjennom den stille urbane jungelen med lutet rygg.

I siste halvdel av «The Good News First» kommer et lengre parti der Carla messer, igjen og igjen, «Do you find this funny, «Send in the Clowns» funny, and do you find this funny, no one’s laughin’ more than me», der det fantastiske orgelet får litt ekstra å bryne på. Det er noe med intensiteten i dette partiet som virkelig griper meg. Vi har rett og slett å gjøre med utenomjordisk flott musikk, hentet fra en plate altfor få har hørt.

Mandag 24. oktober – Fleetwood Mac: «Landslide» (live at Wembley Arena, 1980)

Jeg synes det er vanskelig å svare på hvilken Fleetwood Mac-låt jeg liker aller best, men hver gang jeg hører Stevie Nicks’ «Landslide», der hun kun er akkompagnert av Lindsey Buckinghams karakteristiske gitarspill, er det som noe brister i meg. Det er så lett å identifisere seg med Nicks da hun skrev den, der hun satt i Aspen, Colorado og så utover Rocky Mountains og forestilte seg skredet av hendelser hun og Buckingham var blitt utsatt for de siste årene. De hadde gitt ut albumet Buckingham Nicks i 1973, men fått sparken fra plateselskapet Polydor etter kort tid, og nå lurte Stevie på om hun skulle vende tilbake til skolebenken eller fortsette samarbeidet med kjæresten Lindsey. Resten er som vi vet historie, da duoen ble invitert med inn i Fleetwood Mac og «Landslide» ble et av de virkelige nøkkelsporene på deres selvtitulerte album fra 1975.

Så dette er altså dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, men spørsmålet var hvilken versjon jeg skulle velge? Originalen er utvilsomt feilfri, strøkent produsert av Keith Olsen og bandet selv med masse fin romklang på gitaren til Lindsey. Det finnes også en tidlig versjon som er hakket mer naken i uttrykket og veldig fin, den også, men valget mitt falt på versjonen som er å finne på dobbeltalbumet Live fra 1980, bandets dokumentasjon av Tusk-turneen. Den er spilt inn på Wembley Arena i London og blir følelsesladet introdusert av Stevie. Bare der, før hun har begynt å synge, forstår du at noe helt spesielt er i gjære. Og når hun først er i gang vekselvis synger og hvisker hun frem den nydelige teksten, mens Lindsey spiller det som er et av de vakreste gitarpartiene han noen gang har spilt. En liten bonus på denne versjonen er at Christine McVie kommer inn med en velplassert Fender Rhodes-solo, men dette er først og fremst Stevies show. Hun synger «Landslide» med alt hun har av oppbygde følelser, og du skal ha et hjerte av is for ikke å bli dypt beveget.

Med ett unntak har hun sunget «Landslide» på alle Fleetwood Mac-turneene, og fra 2005 har hun sunget den på alle soloturneene sine. Det sier i grunnen alt om kvalitetene til denne sangen, og jeg tviler på om jeg liker noen av hennes mange nydelige bidrag til popmusikken fullt så godt som denne. «Landslide» er kort og godt en perfekt sang, og kanskje til og med en av verdens beste sanger. Klart den skal være med på lista!

Tirsdag 25. oktober – Bigbang: «Bells»

Øystein Greni er en av Norges mest stilsikre gitarister, med et uttrykk marinert i ren musikalsk 70-tallsestetikk, og nå er det endelig duket for en Bigbang-låt på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Vi skal høre den utspekulert coole, superfunky, utspekulert groovy og rent ut dødsfete «Bells», åpningslåten på trioens foreløpig siste album, Glory Chord fra 2019. Her, som så ofte ellers, briljerer Øystein med sin unike attitude. Både gitaren, vokalen og sangen i seg selv låter helt vilt breialt, med en selvsikkerhet som oser ut av hver tone spilt. Han får da også hjelp fra de beste krefter, og med en slik gjeng i ryggen står du fjellstøtt. Olaf Olsen på trommer og Nikolai Hængsle på bass er sannsynligvis Norges beste rytmeseksjon, og når du topper laget med David Wallumrød på orgel og det engelske rytmefenomenet Richard Olatunde Baker på perkusjon, er det liksom ikke måte på hvordan det svinger. For en gangs skyld skal jeg ikke si så mye mer om dagens sang, bare dette: Hør hvor jævla kult det er!

Onsdag 26. oktober – Sade: «It’s Only Love That Gets You Through»

En av mine store kjepphester i livet er at musikk er magi. Det finnes ingen rasjonelle forklaringer på hvorfor musikk virker som musikk gjør, hvorfor den griper tak i alle de uuttalte følelsene vi sitter på, alle de tingene vi bærer i oss, alt det som på et eller annet mystisk vis snus opp og ned på når en melodilinje, en glissando, en modulering, lyden av en enslig trombone eller et knallhardt gitarriff tar tak i oss, silkemykt eller knallhardt. Noe skjer, og hva det er, har vi ikke mulighet til å forstå intellektuelt. Det er bare noe vi føler. Akkurat slik er det med kjærligheten også, og det er det jeg vil si noe om med dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Én ting er selvsagt det åpenbare faktum at vi skal høre en av verdens flotteste artister synge en av sine aller flotteste sanger, men like viktig er det universelle budskapet denne sangen bærer i seg – at kjærligheten er helt ren, at den overvinner alt, at den står klar til å ta oss imot selv etter de mest utenkelige prøvelser, og at den gjør det helt uselvisk, uten å forvente noe som helst til gjengjeld. Det er akkurat sånn musikk virker også, men kjærligheten er som kjent – med mulig unntak av blåhvalen – størst av alt.

Det har Sade forstått, og hvis hun bare later som, så later hun som så overbevisende at jeg ikke kan forstå hvordan det ikke kan være reell innsikt. Hver gang jeg hører henne synge «It’s Only Love That Gets You Through», det sakrale avslutningsnummeret på 2000-albumet Lovers Rock som også ledsager rulletekstene på dokumentasjonen av den påfølgende Lovers Rock Tour og er å oppleve på DVDen Lovers Live, er det som hun overfører en slags guddommelig åpenbaring til meg som lytter. Orgelet og det enkle pianomotivet som ledsager den lavmælte melodien er omtrent tidenes fineste akkompagnement til en stemme som ikke kunne vært mer overbevisende. Når det vakre, flotte mennesket Sade Adu (sier jeg uten å en gang ha møtt henne) synger «it’s amazing how you love, and love is kind and love can give and get no gain», så bare vet jeg at det er riktig. Sade har en stemme som ikke kan lyve, og hennes er en stemme vi i disse usikre, forferdelige, dehumaniserende tider virkelig har behov for å høre.

I akkurat det perspektivet deler jeg mer enn gjerne også et lite hjertesukk: Kan ikke Sade være så snill å velsigne oss med en ny plate snart? Det er jo nå vi trenger henne som mest. Det er smått uutholdelige tolv år siden hun og bandet ga ut sin forrige plate, Soldier Of Love, for øvrig deres sjette og oppfølgeren til Lovers Rock. Det går altså ikke kjempefort i svingene, så la meg bare si det hun selvsagt ikke vil få med seg at jeg skriver, men er utmerket godt klar over, at veldig mange av oss vil sette pris på ny musikk snart. Inntil den dukker opp, har vi heldigvis seks fine plater å glede oss over, og vi har «It’s Only Love That Gets You Through». Det hjelper.

Torsdag 27. oktober – The Waterboys: «Glastonbury Song»

Det er på høy tid vi hører The Waterboys i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. At det har tatt litt tid skyldes selvsagt flere ting, blant annet det faktum at Mike Scott har skrevet og spilt inn så mange fantastiske låter, så hvordan velge? Ikke at jeg begrenser meg til én låt per artist på denne listen, men det er likevel først i dag tiden er inne.

Jeg har valgt meg ut «Glastonbury Song», det soleklart sterkeste sporet fra 1993-utgivelsen Dream Harder. Etter de to folkpregede mesterverkene Fisherman’s Blues og Room To Roam flyttet Scott til Manhattan for å spille rock – med for anledningen innleide amerikanske studiomusikere – og den ferdige platen var bare måtelig vellykket i mine ører. Derimot klarte han jommen å skrive en av sine aller beste låter til albumet, og den skal vi spille høyt i dag.

Mike Scott har alltid vist en sterk fascinasjon for mytologiens gåtefulle kriker og kroker, og «Glastonbury Song» er direkte inspirert av den keltiske legenden om kong Arthur. På Glastonbury Tor, en ås utenfor byen Glastonbury, ligger en gammel slottsruin uten tak. Det er St. Michael’s Tower som er knyttet til kong Arthur gjennom arkeologiske funn, og i dette mytologiske landskapet lar Scott sin indre låtskriver få frie tøyler:

I found myself on the roof of the world
just waiting for to get my wings
Strange angel in the changing light
said «Brother, you forgot something!»
My heart beat from the inside out
so lucky just to be alive!
Can you tell what I’m talking about?
any day now the sun’s gonna rise

I just found God
I just found God
I just found God where he always was

Da magasinet Rolling Stone intervjuet Scott i forbindelse med utgivelsen av Dream Harder i 1993, hadde han dette å si om Glastonbury Tor: «It’s almost like a place to go on a pilgrimage, a holy, sacred place. It’s inspiring to be there.» Da han ble intervjuet av noe som heter Valley Advocate ti år senere og snakket om «Glastonbury Song», fortalte han at den var en av de mest kommersielle, radiovennlige sangene han hadde skrevet og at den ble en hit mange steder, men ikke hjemme i England der radiostasjonene ikke ville spille den på grunn av refrenget.

At den har et sterkt religiøst (naturreligiøst?) tilsnitt er det liten tvil om, og det er et kraftfullt musikalsk nummer som med sine høye gitarer, generelle drønn og deilige piano matcher teksten perfekt. I tillegg er «Glastonbury Song» utsøkt melodiøs, og som antydet, en av The Waterboys’ aller fineste stunder.

Fredag 28. oktober – Daniel4Ever: «Sång för Sanjin»

Det er bare to dager siden jeg skrev om musikkens magi her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og i går fikk jeg nytt «bevis» for at musikkens veier er uransakelige, at den gjør ting med oss som vi ikke har mulighet til hverken å forklare eller styre. Så derfor, ta vel imot min nye svenske favoritt-trio Daniel4Ever og den hinsides vakre «Sång för Sanjin».

For ganske nøyaktig ett døgn siden, fikk jeg denne meldingen på Messenger fra den dyktige visesangeren Kåre Indrehus: «Hørt Daniel4ever? Spiller i Oslo i kveld. Veldig bra», og vedlagt en Spotify-lenke til «Sång för Sanjin». Det tok knapt et par sekunder fra jeg hørte de første nydelige pianotonene spilt av Markus Jägerstedt og iallfall ikke lenger enn de presis 12 sekundene som har gått der Daniel Boyacioglu begynner å snakkesynge «Hur livet blir, ingen vet» og tar oss inn i en sang som handler om en klassekamerat hvis familie har flyktet fra krigen i det tidligere Jugoslavia, før jeg forsto at jeg her var med på noe helt spesielt. Hele kroppen satte seg i umiddelbar alarmberedskap. Her var noe overjordisk vakkert i emning, og jeg identifiserer som regel slikt ved at en følelse av intens fryd og velvære dukker opp i meg. Det skjedde til de grader her. Sangen om Sanjin vokser i styrke og kraft gjennom fem minutter, og etter et par vers kommer Daniel4Evers tredje medlem, den fantastiske trommeslageren Nils Törnqvist inn, og lag på lag av vellyd dukker opp for å gi ekstra farge til denne fantastiske hyllesten til en gammel bekjent. «Sång för Sanjin» er simpelthen så vakker og så rørende at tårekanalene når som helst kan komme til å åpne seg.

Men. Vær også klar over dette: Platen «Sång för Sanjin» er hentet fra, Dom kort man fått, er en av de fineste platene jeg har hørt i hele 2022. Det har vært et fantastisk musikkår, og i dag er ytterligere noen veldig gode plater ute, men Dom kort man fått er noe av det mest fascinerende jeg har hørt på lenge. Den rommer ti fantastiske tekster/dikt med antirasisme som et overordnet tema, og disse har tonefølge av et variert utvalg komposisjoner, som spenner fra rolige pianoballader som «Sång för Sanjin» og den ubegripelige sørgelige og tilsvarende vakre «Vila i frid, kusin» til dansbare «Avskedssång» og hip hop/elektronika-hybriden «Ge mig en miljon».

Daniel Boyacioglu er en kjent poet og rapper, og for bare noen uker siden ga han også ut en diktplate med jazztrioen Landæus Trio. Markus Jägerstedt har en spennende musikalsk bakgrunn, blant annet som kapellmester for Robyn, og er en trollmann på tangenter. Nils Törnqvist er til daglig trommeslager i Amason og spiller blant annet også med Laleh og Miike Snow. Navnet Daniel4Ever skjuler altså et virkelig stjernelag, og sammen har de skrevet ti låter som samlet sett blir til et fantastisk album.

Jeg gikk og så bandet på Blå i går kveld, der de sammen med en ekstra mann på bass, presenterte låtene fra Dom kort man fått, samt to overraskende og svært vellykkede coverlåter hvis originaler begge er å finne i 365GO fra før, omskrevne versjoner av «Can’t Help Falling In Love» («Helles og min sang», jfr. innlegget fra 17. mars) og «Life On Mars?» (som jeg skrev om 1. august) på svensk. Kjempegøy, rett og slett. Etter konserten slo jeg av en kort, men trivelig prat med Daniel og Markus, og som sagt, grabbar: Neste gang dere spiller i Oslo, er jeg på plass!

Og nok en gang: Tusen takk for at du tipset meg om Daniel4Ever, Kåre!

Lørdag 29. oktober – Jerry Lee Lewis: «Great Balls Of Fire»

For tre dager siden erklærte nyhetsnettstedet TMZ at Jerry Lee Lewis var død, og en rekke andre medier plukket opp det som viste seg å være et prematurt dødsfall og gjorde egne saker. I går trakk imidlertid «The Killer» sitt siste åndedrag og ble erklært død, denne gang på alvor. Han ble 87 år gammel.

Jeg kan ikke la dødsfallet til en av rockens virkelige pionerer gå upåaktet hen i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og derfor er hans eviggrønne «Great Balls Of Fire» dagens tilskudd til listen som nå kommer nærmere og nærmere oppfyllelsen av sitt iboende løfte. Jerry Lee spilte inn «Great Balls Of Fire» i Sun Studio i Memphis, Tennessee 8. oktober 1957 med Sam Phillips i produsentstolen. Selv om vår mann allerede var blitt stjerne etter at han i februar samme år spilte inn den definitive versjonen av «Whola Lotta Shakin’ Goin’ On», fortsatte de to å skrive rockhistorie med den i mine ører minst like sterke «Great Balls Of Fire», skrevet av Otis Blackwell og Jack Hammer. Tempoet på sistnevnte er høyere, og dermed er også villskapen Jerry Lee var så kjent for mer markant. Den ble da også en enda større hit.

Jerry Lees popularitet forvitret dog raskt etter at det ble kjent at han hadde giftet seg med sin 13 år gamle kusine Myra Gale Brown 12. desember 1957. Selv var han 22 år gammel. Uavhengig av skandalen er og blir Jerry Lee Lewis en av rockens fremste pianister, og vi ønsker ham alt vel på hans endelige reise med «Great Balls Of Fire».

PS! Da jeg hørte om den første, feilaktige rapporten om Jerry Lee Lewis’ dødsfall, kom jeg til å tenke på min salige far Kåre Valebrokk som «tok livet» av Sovjetunionens mektige generalsekretær Leonid Bresjnev i VG i 1982, også det i tidligste laget. Episoden er glitrende gjengitt av Frank Rossaviks velskrevne biografi En god story, og tittelen sier vel i grunnen alt om hvorfor Bresjnevs endelikt ble feilrapportert:

«Kåre Valebrokk hadde fått et vikariat som vaktsjef på kveldsdesken – trolig som den eneste frilanser noensinne – og han fikk et problem: Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev var åpenbart i ferd med å dø, men det tok sin tid. Valebrokk trengte en oppslagssak og ble utålmodig. Utpå kvelden ringte han den norske ambassaden i Moskva, som ikke visste mer enn andre. «Slå på radioen,» sa Valebrokk. Ambassaden lystret, og rapporterte at de spilte nokså sørgmodig cellomusikk. «Han er dau!» ropte Valebrokk til resten av desken. «Vi kjører saken, nå er resten opp til Bresjnev!» Dermed døde Sovjetunionens leder to ganger i VG, den andre gangen noen dager senere.»

Søndag 30. oktober – Jarle Bernhoft: «Sunday»

Alle snakker om hvor fantastisk Jarle Bernhoft er som soul/r’n’b-sanger og låtskriver, og de har helt rett. Han er en sjelden begavelse, velsignet med en kraftfull stemme som er de færreste forunt å matche. Men her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition vil vi også vise frem den stilsikre popartisten Bernhoft. «Sunday» fra hans første soloalbum, Ceramik City Chronicles fra 2008 – der han faktisk er kreditert med fullt navn i motsetning til på resten av platene sine – er i mine ører en av de aller fineste og mest melodiøse sangene han har skrevet.

I «Sunday» er fortellerpersonen livredd for hva som kan tilfalle kjæresten som har forlatt leiligheten deres – sansynligvis som følge av en krangel – uten at han aner hvor hun befinner seg. Han ser byen som en livsfarlig jungel der alt kan skje, og Bernhoft har skrevet en gyngende, småfunky poplåt som skiller seg ganske tydelig fra det han «normalt» driver med, og han har skrevet inn noen fantastiske koringer. Bevisst eller ikke har han «lånt» noe her fra ingen ringere enn Daryl Hall og John Oates og deres spretne «Unguarded Minute» fra 1981, og da jeg oppdaget det anmeldte jeg ham til NRK P13s beste program, Stjernepose, til deres spalte «Tyven, tyven». Jeg fikk ham til og med dømt uten at jeg husker hva dommen ble, men Kjartan pleier å være streng når det trengs, så det var neppe en mild straff.

Dette er strengt tatt to vidt forskjellige låter som ikke synes å ha noe slektskap i det hele tatt, og innledningsvis er heller ikke koret kjempelikt i de to sangene. Men vent. Litt ut i hver av dem blir det skummelt likt. Sjekk «Unguarded Minute» på 2:20-merket der koret kommer inn, og sammenlign med «Sunday» der en tilsvarende koring materialiserer seg på 2:40. På disse tidspunktene «løftes» koret i begge sangene, og det blir kliss likt.

Dette er for å være helt ærlig uten fnugg av betydning, og hvis jeg skal velge mellom de to sangene – og det har jeg nå også gjort – så vinner «Sunday» hvilken dag som helst. Særlig på søndager, når jeg tenker meg om.

Mandag 31. oktober – Tina Turner: «Steamy Windows»

Tidsmaskinen er stilt inn på 1989 i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når vi i dag skal høre Tina Turners formidable kraftbombe «Steamy Windows», skrevet av legendariske Tony Joe White som dessverre forlot oss fire år siden. Hans død var et stygt tap for populærmusikken, men hva annet kan vi gjøre med det enn å spille låtene han skrev, igjen og igjen? Det er iallfall akkurat det jeg gjør. White spilte inn sin egen versjon på albumet Closer To The Truth to år senere, men det var Tina Turner og hennes produsent Dan Hartman som virkelig fikk den til å svinge. Hennes versjon – som altså er originalen – ble spilt inn til platen Foreign Affair, hennes tredje strake megasuksess etter det mildt sagt vellykkede comebacket med Private Dancer i 1984. Mitt forhold til Tina Turners musikk er egentlig sånn midt på treet – fantastisk stemme, men ofte litt kjedelig å høre på – men på «Steamy Windows» klaffer ALT. Dette er dampende het sumpblues, og Turner synger den i fillebiter med det hun har av lungekapasitet. Det er ikke lite, vet vi.