I dag skal det handle om ren popkunst her på bloggen. For noen uker siden overrasket Morten Abel med Endelig seier, et splitter nytt album i forbindelse med at han fylte 60 år, og i dag slippes ytterligere to strålende popalbum, Anna Of The Norths tredje langspiller Crazy Life, og Ingvild Flottorps andre, I Just Wanna Know It All. Alle tre er plater som virkelig fortjener å bli hørt, så følg med nå.

Anna Of The North
Crazy Life
(Play It Again Sam)
5 out of 6 stars

Det var sangen «Sway» og det påfølgende albumet Lovers som gjorde gjøvikjenta Anna Lotterud, bedre kjent under artistnavnet Anna Of The North, til stjerne nesten over natten i 2014, men da hun frigjorde seg fra sin opprinnelige samarbeidspartner, den newzealandske produsenten Brady Daniell-Smith, ble hun veldig mye mer interessant å følge. Hennes andre album Dream Girl var laget mer etter eget hode, med forskjellige låtskrivere og produsenter med på laget. Det viste nye og bedre sider ved et talent som tilsynelatende bare hadde ventet på å frigjøre seg og slå ut i full blomst, og Dream Girl står tilbake som et stykke uforfalsket fin popmusikk som gjorde 2019 akkurat litt lysere enn det ellers ville vært – og som gjorde nedstengningen av samfunnet under pandemien som kom noen måneder senere litt lettere å bære.

Tre år senere er oppfølgeralbumet Crazy Life her, og det er nå Anna Of The North virkelig klinker til. Fem sanger har allerede vært sluppet som digitale singler; «Meteorite» som er en supercatchy duett med amerikanske Gus Dapperton, «Dandelion», «Bird Sing», «Nobody» og «I Do You». De hadde i grunnen kunnet danne årets fineste pop-EP, men så får vi altså seks låter til, hvorav tre i mine ører er spesielt gode; det slicke R&B-nummeret «Listen», funky «No Good Without U» og den meget innbydende balladen «60 Seconds».

Crazy Life er vitnesbyrd om en artist som har vokst enda litt mer i løpet av de tre årene som er gått siden forrige runde. Det er en slags konseptplate, tydeliggjort av et visuelt univers som blant annet kan oppleves gjennom coverkunst, videoer og sosiale medier, der et kombinert The Truman Show/Groundhog Day-tema fungerer som dekke for en samling sanger om livets opp- og nedturer, om noe av det fine, men også noe av det vanskelige og vonde som tilfaller oss mennesker. Likevel koker alt ned til at dette er livsbejaende, iørefallende og til tider skamløst fengende popmusikk. Anna er en av Norges fremste musikalske eksportartikler for tiden, med en popularitet som kan sammenlignes med girl in red, Aurora og Sigrid for å ha nevnt de mest åpenbare, men i mine ører er hun den av disse som lager de beste låtene. Det skal eksempelvis godt gjøres å skrive noe så umiddelbart som «Nobody», «I Do You» og «Meteorite». Når du hører slikt nytter det ikke å sitte i sofaen og sture. Har du et par dansesko i nærheten kan du like godt ta dem på med en gang.

Ingvild Flottorp
I Just Wanna Know It All
(Vestkyst Records)
5 out of 6 stars

Det må jeg si! Ingvild Flottorp debuterte med det fine albumet It All Seems So Clear i fjor, og plasserte seg nokså stødig i det stadig svært spennende og interessante norske americanamiljøet. Hun er lillesøsteren til Johanne Flottorp som spiller både i The Northern Belle og Ruby Red & The Moonshine Brothers, der også storebror Tobias Flottorp Heltzer spiller. Begge de to var med på platen, og de er også tungt til stede på det helt ferske oppfølgeralbumet I Just Wanna Know It All. Blant annet har Tobias produsert herligheten.

Jeg likte debutplaten veldig godt, men der den stedvis kunne være litt baktung, er I Just Wanna Know It All langt mer umiddelbar – og bedre. Kanskje har tilnærmingen til selve låtskrivingen hatt mye å si, der hun denne gangen har komponert på piano, med jevnt over sterkere melodier enn sist. De smitter også over i de langt rikere og mer varierte arrangementene som også har åpnet opp for et mer up tempo pop-uttrykk, gir rom for nedpå, reflekterende sanger og kickass countryrock.

Her er ekko av flere temmelig forskjellige artister som Carole King, Joni Mitchell, Eagles. R.E.M. og Crowded House med en og annen avstikker tilbake til både norsk folkemusikk, den norske americanascenen og helt åpenbart den tradisjonelle amerikansk countrymusikken. Poenget er – uavhengig av eventuell inspirasjon – at Ingvilds andre plate er et betydelig skritt videre på en vei som med dette for alvor skal bli interessant å følge videre. Kan du skrive sanger som det mektige åpningsnummeret «Up On The Hill», poptrudelutten «For The Girls» og den flotte countryduetten «Telling Me Lies» med Mathias Hammersmark Olsen, og så briljere med ytterligere ti strøkne numre, har du virkelig en del å by.

Morten Abel
Endelig seier
(Warner Music Norway)
5 out of 6 stars

Da Morten Abel i fjor høst ga ut albumet Bare prøv deg, sjelefred, den siste i det han forklarte var en trilogi påbegynt med I fullt alvor (2015) og Evig din (2018), hadde jeg ikke trodd det ville komme ny musikk kun et år senere. Trilogien var Mortens forsøk på å etablere et norskspråklig solouttrykk, og et vellykket sådant, og det rommer masse fin pop som står seg godt i en mangesidig katalog som også teller plater med The September When, Peltz og selvsagt Mods der det hele begynte for mer enn 40 år siden. Jeg trodde han ville vie seg mer til malerkunsten som han er godt i gang med, men nei da. Ny musikk måtte ut.

I forbindelse med at han nettopp fylte 60 år har Morten holdt fem storslagne konserter sammen med Stavanger Symfoniorkester og kliner til med enda en konsert i Oslo nå i kveld sammen med Kork, men parallelt med dette gir han forsyne meg ut en plate som kanskje er det hardeste og mest rufsete han har gjort siden The September Whens HuggerMugger fra 1994. Det virker på meg som en måte å vise at alt ikke bare er svulstige orkesterversjoner av gamle sanger i Mortens liv, men at han fremdeles kan flekke tenner og være temmelig skarp i kantene.

Endelig seier er ikke utelukkende røff i uttrykket, men vi møter her en mindre polert Morten Abel, som på flere låter rocker hardere enn normalt. Det beskrives som et politisk album som dreier rundt «barndom, oppvekst og ungdomstid, og om hvordan man formes av hvilke kort man får utdelt», og de musikalske ekkoene gir gjenklang av toner fra T. Rex, David Bowie, Rolling Stones og andre helter fra Mortens formative år. Koblet med hans ufeilbarlige melodiske teft, inneholder Endelig seier en… unnskyld, seiersrekke av flotte nye sanger. Tittelkuttet, «Du er som meg», «Den absolutte indre stillhet» og talking blues-erindringen «Skeptisk (søte drømmer)» er noen av favorittene. Samtlige tekster er skrevet av Morten selv, og han har fått melodihjelp av Janove Ottesen fra Kaizers Orchestra og sin faste trommeslager Thomas Gallatin.

For første gang jobber Morten med Janove Ottesen i produsentrollen. Han har gjort en formidabel jobb, og det hardtslående bandet består ved siden av Thomas Gallatin, av ringrevene Nikolai Hængsle på bass, David Wallumrød på tangenter og Øyvind Blomstrøm (som morsomt nok også spiller pedal steel på Ingvild Flottorp-platen anmeldt over) på gitar. Da skal det godt gjøres å bomme, og det skjer da heller ikke.

Med tanke på hvor godt Morten Abel har lykkes i livet som artist er muligens Endelig seier en litt underlig tittel, så derfor tyr vi nok en gang til presseskrivet for en slags forklaring:

«Endelig seier. De to ordene føles så gode. De sitter så godt. Det holder for meg. Skal ikke bake inn krig i Europa, eller at kampen er over, de bare smaker så godt.» Sier Morten Abel, 60 og fresh.