2010-2019 – de 100 beste albumene

Daft Punk laget tiårets beste plate - med god margin.

For noen dager siden publiserte jeg listen over mine 200 favorittlåter fra tiåret vi nettopp har lagt bak oss, og nå er det tid for den noe mer «høytidelige» albumlisten. Jeg er old school i den forstand at jeg elsker albumformatet dypt og inderlig, og setter stor pris på en samling sanger, der det ofte, men ikke alltid, eksisterer en rød tråd som binder dem sammen.

Albumformatet er blitt spådd dødt eller døende i økende grad de siste par tiårene, og det er brukbart ironisk at det nå i strømmingens tidsalder og rotløsheten som følger med den er oppstått en reaksjon på nettopp dette, i form av en ny interesse for deilige tolvtommers vinylplater. Riktignok er salgspotensialet beskjedent for et overveldende flertall artister, men om publikummet er lite er det iallfall hengivent. Albumformatet nyter betydelig anseelse i 2020, og det er det ikke alle som hadde sett for seg. Til dere sier jeg bare «pah»!

2010-tallet har vært en fest for albumet som fenomen. Riktignok har hitmusikken endret seg i den forstand at stadig flere «kommersielle» popartister og store plateselskap satser det de kan på det digitale singleformatet, men for artister med ambisjoner i andre retninger enn å skulle nå toppen av verdens hitlister har albumet forblitt en komfortabel liten eske å plassere musikken i. Jeg tror ikke det kommer til å endre seg nevneverdig i årene som kommer heller.

Har så det siste tiåret holdt mål rent musikalsk? For min del er svaret innlysende: Ja!

Her er mine 100 favoritter fra årene 2010 til 2019, forsøksvis rangert etter beste evne, men i den vissheten om at rangering av noe som helst er basert på generell dagsform mer enn noe annet. Det ligger aldri objektive årsaker bak hvorfor en plate oppfattes som bedre eller dårligere enn en annen.

33 av platene er med norske artister, og som jeg har skrevet mange ganger før i tilsvarende  sammenhenger skyldes det høye antallet at jeg benytter en veldig stor del av min ledige tid til å høre på ny norsk musikk. I forlengelsen av det har jeg også skrevet en god del om hvor bra det står til med norsk musikkliv for tiden. Ikke på noe tidligere tidspunkt i historien har det vært flere dyktige utøvere og låtskrivere her til lands enn nå, og denne listen gjenspeiler det på en måte lister for tidligere tiår ikke ville gjort.

Når det gjelder kvinnelige kontra mannlige artister står det dessverre litt dårligere til. Avhengig av hvordan du teller (om et band har kvinnelig frontfigur som ikke nødvendigvis skriver låtene eller hvorvidt det er snakk om samarbeidsprosjekter) er 32 av platene med kvinnelige artister. Det er ikke dårlig, men kunne nok vært bedre. Jeg tror det likevel forholdsvis høye antallet er et uttrykk for at kvinnelige artister gjør seg mer og mer gjeldende – og at jeg stadig oftere har kvinnelige artister blant mine foretrukne valg. Eksempelvis var seks av mine topp 10-album fra 2019 med kvinner i bærende roller, blant dem de fire øverste, med Signe Marie Rustad og Lana Del Rey helt i tet.

Apropos min albumliste av i fjor må jeg også nevne Nick Cave And The Bad Seeds’ fascinerende Ghosteen som jeg plasserte på 17. plass. Den har vokst såpass på meg i ettertid at jeg følte den måtte inn på listen over tiårets beste plater. Derfor plasserte jeg den på en beleilig 100. plass, vel vitende om at den «egentlig» hører hjemme høyere oppe, underforstått at den i løpet av de neste månedene temmelig sikkert vil krype litt oppover. Jeg vet bare ikke hvor jeg ellers kan plassere den akkurat nå, så da ble det slik.

Så er det tid for selve listen. Jeg har sikkert glemt en essensiell plate eller to, og alle som ser denne listen vil helt sikkert savne opptil flere favoritter og synes jeg er en dust som ikke har dem med. Det får bare være. Dette er min liste, og jeg synes den er jævlig bra. Her er 100 plater jeg ikke vil være foruten. Spilleliste med utdrag fra samtlige plater ligger nederst. God fornøyelse!

Sjekk også: De 200 beste låtene fra 2010-tallet

    1. Daft Punk – Random Access Memories (2013) – Jeg hadde en mistanke om at Random Access Memories ville bli stående som et av dette tiårets virkelig definerende plater da den ble utgitt i mai 2013. Den franske duoen Daft Punk hadde etablert seg med tung elektronika på sine foregående plater, men da Thomas Bangalter og Guy-Manuel de Homem-Christo måneden forut for albumutgivelsen slapp singlen «Get Lucky» med Chic-legenden Nile Rodgers på gitar og Pharrell Williams på vokal, var det en livsbejaende, organisk spilt sang, der de bragte en inntil da ukjent varme inn i sjangeren. På albumet som helhet ble bruken av elektroniske instrumenter begrenset til trommemaskin på to låter, en diger spesialbygd Modcan modular-synthesizer og noen gamle vocodere. Ellers er alt du hører «ekte» instrumenter. Det eneste tilfellet av sampling var på avslutningssporet «Contact» der introen er tatt fra det australske bandet The Sherbs’ «We Ride Tonight», og Daft Punk hadde på sine tidligere plater samplet MYE. Random Access Memories er dønn ambisiøs og dønn vellykket, et mesterverk av et dobbeltalbum som på alle punkter lykkes i å «menneskeliggjøre» den elektroniske musikken eller, sagt på en annen måte, lykkes i å fremføre dansemusikk som muligens oppfattes som elektronisk, men som når du begynner å høre etter slett ikke er det. Selv om Daft Punks metode ikke ble adoptert av så mange andre «typiske» elektronikaartister, tok duoen på en måte dansemusikken tilbake i tid og bragte den derfor også fremover. Random Access Memories er en ekstremt musikalsk plate, i den forstand at den med all mulig tydelighet viser oss at musikk best fremføres av levende mennesker om musikken skal oppfattes som levende. At den i tillegg inneholder 13 fantastisk gode sanger skader selvfølgelig ikke. Det er sanger som treffer deg i nervesenteret, som får deg til å føle noe og ikke bare reagere. Random Access Memories er i mine ører tiårets suverent beste album – med god margin.
    2. David Bowie – Blackstar (2016) – «Den beste siden Scary Monsters» var et munnhell som dukket opp med ujevne mellomrom når David Bowie fra tid til annen utover 1990- og 2000-tallet ga ut noe som kunne minne om den kvaliteten han hadde på musikken sin i 1980. Men om plater som 1.Outside, Heathen og The Next Day virkelig var det beste han hadde han gitt ut på år og dag, skulle det kanskje ikke så mye til, og selv om de er gode plater – særlig The Next Day – når ingen av dem Scary Monsters til knehasene. Blackstar derimot? Det ble David Bowies siste mesterverk, og et velregissert sådant. Selv om «ingen» ante at Bowie var kreftsyk og kom til å dø to dager etter utgivelsen av Blackstar på 69-årsdagen 8. januar 2016, hadde han allerede i musikkvideoene til tittelkuttet og «Lazarus» lagt inn en rekke ledetråder som antydet dette, og albumet er fullt av tegn på det som skulle skje når man hører det i ettertid. Blackstar er således ingen profeti, men en døende manns siste verk. Bowie var åpenbart helt klar over at Blackstar ville bli hans svanesang, og det er lett å tro at vissheten om hvor det bar gjorde ham ekstra ambisiøs. Han benyttet her et helt nytt band, jazzmusikere fra miljøet rundt saksofonisten Donny McCaslin, og Blackstar låt ikke som noe annet Bowie hadde gjort. Uten å gi musikken en egentlig merkelapp er dette kunstpop i ordets rette forstand, der du kan legge det innholdet du vil i begrepet, og det er gjort med en Bowie som ironisk nok er i bedre musikalsk form enn på 35 år. Blackstar er vilt ambisiøs og nærmest utspekulert spennende, en virkelig verdig avslutning på en eventyrlig karriere.
    3. Kacey Musgraves – Golden Hour (2018) – Det er rart å tenke på at jeg ble skuffet første gang jeg hørte Golden Hour, Kacey Musgraves tredje «offisielle» studioalbum. Der hun hadde markert seg som en usedvanlig god og lovende «tongue in cheek» countryartist med platene Same Trailer Different Park (2013) og Pageant Material (2015), fremsto hun her som mer av en ren popartist, og hvor var kule sanger av typen «Merry Go ‘Round», «Blowin’ Smoke» og «High Time»? Men vent nå litt! Da sangene på Golden Hour begynte å feste seg viste de seg å være langt mer slitesterke enn det meste Kacey hadde levert så langt, i egenskap av å være eksepsjonelt fengende, velskrevne popmelodier som også hadde veldig mye av countrymusikkens melodiøsitet og tilsynelatende enkelhet i bånn. Golden Hour er dessuten en happy plate, en hyllest til kjærligheten i lys av Kaceys forhold til Ruston Kelly som hun hadde truffet et par år tidligere, og det kan være vanskelig å svelge om man er litt vel opphengt i myten om at «den lidende kunstner» skriver de beste sangene. Med titler som «Slow Burn», «Butterflies», «Love Is A Wild Thing», «Happy & Sad» og «Velvet Elvis» synes Golden Hour imidlertid mer og mer å være et fullstendig tidløst album, et ektefødt resultat av låtskriverkunst i sin reneste, mest gjennomarbeidede form.
    4. Signe Marie Rustad – When Words Flew Freely (2019) – Når du som musiker og låtskriver mister evnen til å skrive sanger, hvem er du da? Det spørsmålet må Signe Marie Rustad nødvendigvis ha stilt seg både en og to og tre ganger i tiden før og etter utgivelsen av hennes andre plate, Hearing Colors Seeing Noises fra 2016. Jeg vet ikke om Signe noen gang fant svaret på spørsmålet, men jeg vet at hun fant veien ut av skrivesperren og at hun gjorde det med en samling sanger som i sum ble til fjorårets aller beste plate – og den beste platen utgitt av noen norsk artist det siste tiåret. Med den første singlen «Die With Your Boots On» som en lysende fakkel i natten, dukket albumet When Words Flew Freely opp noen måneder senere, med syv øvrige sanger sindig og gjennomtenkt dandert rundt denne. When Words Flew Freely er en stramt konstruert plate. Signe medgir at sangene isolert sett står på egne ben, at de alle forteller egne historier, men at platen også inneholder en større historie som kun avdekkes når den spilles i sin helhet, i den rekkefølgen hun har organisert sangene. Det er en historie om å bli ett med seg selv, en historie full av ydmykhet i møte med musikken og med kjærligheten, og ikke minst i møte med selve livet og alle dets nyanser. Du kan trygt si at When Words Flew Freely er en personlig plate. For mitt vedkommende bekreftet den det jeg allerede visste, at Signe Marie Rustad er den beste låtskriveren vi har her hjemme.
    5. Ólafur Arnalds – re:member (2018) – Den islandske komponisten Ólafur Arnalds er en av spydspissene i den såkalte nyklassiske bevegelsen som også teller navn som Max Richter, Nils Frahm og Jóhann Jóhannsson. Hans fjerde rene soloalbum re:member (han har også skrevet mye filmmusikk og vært del av flere spennende samarbeidsprosjekter) viser hvor vakker musikk kan bli. Det er et drømmende, svevende, stemningsfullt og filmatisk stykke neoklassisk instrumentalmusikk, fremført med piano, strykekvartett og synthpads. Det oppsiktsvekkende med denne platen er at Ólafur har utviklet et eget software som han kaller Stratus. Med det kobler han sammen flere klaverer, og det fungerer på den måten at når han spiller på det ene, spiller de andre automatisk melodier som harmonerer med den opprinnelige. På denne måten skaper han en aldeles vidunderlig og inntagende musikk som når episke høyder. For meg er det umulig ikke å la meg bevege dypt av Ólafurs musikk, og de tre gangene jeg har sett ham live med oppsettet fra re:member har jeg ikke hatt sjangs til å holde øyekrokene tørre. At musikk kan bli så nydelig sier også noe om det mirakelet som er musikk.
    6. Lana Del Rey – Norman Fucking Rockwell! (2019) – Denne platen slutter heller ikke å berøre meg. Norman Fucking Rockwell!, Lana Del Reys sjette album, er et slags konseptalbum der vår skakkjørte verden fungerer som bakteppe for sanger om krevende kjærlighet og et California på vei mot avgrunnen. Dette albumets kvaliteter overgår alt Lana Del Rey har gjort frem til nå, og det virker som hennes foregående fem plater bare har vært en opptakt til Norman Fucking Rockwell! Sammen med co-produsent Jack Antonoff har hun konstruert en episk anlagt samling sanger som varer i godt over timen, der ingenting føles overflødig. Med hele 14 sanger skulle man tro noe ville være fyllstoff, men ikke her. For hver gang jeg har spilt gjennom dette dobbeltalbumet – og det er noen ganger – slår det meg hvor mange lag disse sangene har og hvilken dybde og skjønnhet som ligger i albumet som helhet. Norman Fucking Rockwell! er sjeldent velkonstruert, en finslipt juvel av en plate og Lana Del Reys desiderte mesterverk. Så langt.
    7. Nick Cave & The Bad Seeds – Push The Sky Away (2013) – Jeg fikk et mer personlig forhold til Push The Sky Away enn jeg hadde sett for meg. I tiden før min fars død hørte jeg mye på en forhåndskopi av albumet som først kom noen uker senere, 18. februar 2013, og den sto på hjemme da jeg fikk en telefon om at han var døende. Jeg var akkurat kommet hjem for å dusje og spise frokost etter en våkenatt på sykehuset, og da jeg kort tid etter kom tilbake var det for sent å ta farvel. Jeg klarer med andre ord ikke å skille Nick Cave & The Bad Seeds’ femtende studioalbum fra min fars død, og det er nok i lys av dette Push The Sky Away berører meg som den gjør. Det er ikke en plate om død, men døden er aldri langt unna i Caves sanger, ei heller på flere av de ni sangene her. Musikalsk kan Push The Sky Away betraktes som del en av en trilogi som også inneholder de vel så fascinerende platene Skeleton Tree (2016) og fjorårets Ghosteen, der Warren Ellis, Caves viktigste samarbeidspartner i The Bad Seeds, har satt sitt tydelige preg på musikken. At døden i enda større grad er til stede på disse to siste platene er ingen hemmelighet, men for meg danner trilogien en slags perfekt dødsmesse – uten helt å være det. Hva Push The Sky Away angår er sanger som «We No Who U R», «Jubilee Street», «Higgs Boson Blues» og tittelkuttet (som også er blitt en virkelig livefavoritt) med på å gjøre det til Caves ypperste prestasjon det siste tiåret.
    8. Prefab Sprout – Crimson/Red (2013) – Svaksynt og svakhørt som han er, er det utrolig at Paddy McAloon orker å lage musikk i det hele tatt, men har du først et kall så har du ikke noe valg. Crimson/Red er det eneste Prefab Sprout-albumet som kom det siste tiåret, og fordi Paddy vil ha betydelige utfordringer med å samarbeide med andre musikere på grunn av sin skjøre helsesituasjon er han nå eneste medlem og spiller alle instrumenter selv. Men om hørselen er redusert er ikke intuisjonen eller evnen til å skru sammen en mer eller mindre genial melodi borte. Langt ifra. Crimson/Red inneholder ti fabelaktige sanger, der Paddy spiller på hele sitt mangfoldige register og trekker veksler på et stort mentalt arkiv av musikk han setter pris på. Det er lett å oppfatte en sang som «The Old Magician» som en metafor for at han selv er en gammel sirkushest på vei ut av manesjen, men den ble faktisk skrevet til det skrinlagte prosjektet 20th Century Magic, fra tiden før han ble syk. At Paddy «redder» sine egne gamle sanger på denne måten er for øvrig vel og bra, men de fleste sangene på Crimson/Red var nyskrevne da platen ble utgitt – og hvilke sanger det er! «The Best Jewel Thief In The World», «Grief Built The Taj Mahal» og «Billy» er andre blinkskudd, og eksempler på at han ikke har mistet gnisten. Da jeg intervjuet ham i fjor jobbet han helt konkret med en ny plate, Femmes Mythologiques, som ennå ikke har sett dagens lys og kanskje aldri vil gjøre det, men vi gir ikke opp håpet. Hvis Paddy bare gir ut én plate også i det nye tiåret føler jeg meg trygg på at den fort kan bli blant tiårets beste. Så god er Paddy McAloon!
    9. Dawes – All Your Favorite Bands (2015) – Anført av sanger og låtskriver Taylor Goldsmith klaffet alt for Los Angeles-bandet Dawes på fjerde forsøk. Etter tre fine, men litt ufullendte plater, har All Your Favorite Bands et bredere musikalsk nedslagsfelt, er bedre produsert, og ikke minst har den bedre låter. Referansene til Laurel Canyon-miljøet fra skjæringa 60/70-tallet med artister som Crosby, Stills & Nash, Jackson Browne og Neil Young er ikke mindre enn på forløperne, men alt på All Your Favorite Bands virker mer gjennomtenkt og ikke minst gjennomarbeidet. Det kan godt tenkes at produsent David Rawlings, partneren til Gillian Welch, har pushet Goldsmith til å arbeide mer med låtskrivingen, og jeg tror også han har hatt mye å si for de sinnrike og varierte arrangementene. Dette er en plate der Djevelen finnes i detaljene, og hvor Goldsmith også får vist seg frem som den gode gitaristen han er. Dawes har beveget seg langt under radaren til folk flest, og har på ingen måte klart å følge opp dette mesterverket av en plate, men liker du for eksempel musikken til Jonathan Wilson, vil du ELSKE All Your Favorite Bands.
    10. Kaja Gunnufsen – Faen ta (2014) – Av alle platene blant mine Topp 10 for tiåret er Faen ta den platen som aller best definerer tidsånden fra 2010-tallet, iallfall om du er fra Oslo. Riktignok er Kaja Gunnufsen opprinnelig fra Ås i Akershus (eller Viken som det er blitt nå), men mer eller mindre selvbiografiske Faen ta med sanger som «Faen Kaja», «Jævlig lei», «Desp» og «Nattønsket» er skrevet med utsyn fra et urbant Grünerløkka. Kaja var 25 år gammel da dette nydelige debutalbumet ble spilt inn, og sangene gjenspeiler følelseslivet til en kvinne på terskelen til voksenlivet, med alt av tro, tvil, ønsker, usikkerhet og fremtidshåp. Tekstene inneholder betydelige mengder humor og selvironi, men først og fremst er de eksepsjonelt velformulerte. Kaja er nådeløst ærlig og utleverende, og hun har en melodisans som mer enn matcher de gode tekstene. Hun har dessuten en produsent som virkelig ser potensialet i låtene, Kenneth Ishak, som også har co-produsert When Words Flew Freely (se over). Nå har ikke Kaja gitt ut ny musikk siden det strålende andrealbumet Ikke tenk på det i 2016, men om hun ikke er klar til å gi ut album nummer tre riktig ennå, tør jeg foreslå en tur innom læreryrket? Om hun har noe som helst som minner om pedagogiske evner har hun veldig mye å lære bort som låtskriver. Etter seks år på spilleren er Faen ta omtrent like fengslende som da den kom. Det kan du faen ikke si om alle plater.
    11. Jason Isbell – Southeastern (2013)
    12. Hot Chip – Why Make Sense? (2015)
    13. King Creosote & Jon Hopkins – Diamond Mind (2011)
    14. Karpe – Heisan Montebello (2016)
    15. Daniel Kvammen – Vektlaus (2017)
    16. Mandolin Orange – Tides Of A Teardrop (2019)
    17. Kate Bush – 50 Words For Snow (2011)
    18. Michael Kiwanuka – KIWANUKA (2019)
    19. Zephaniah Ohora And The 18 Wheelers – This Highway (2017)
    20. Kamasi Washington – The Epic (2015)
    21. Max Richter – Vivaldi – The Four Seasons, Recomposed (2014)
    22. The xx – Coexist (2012)
    23. Chvrches – The Bones Of What You Believe (2013)
    24. The Delines – The Imperial (2019)
    25. Rosanne Cash – The River & The Thread (2013)
    26. Destroyer – Poison Season (2015)
    27. Harald Tusberg & Bugge Wesseltoft – Communichaos (2019)
    28. Elvira Nikolaisen & Mathias Eick – I Concentrate On You (2013)
    29. Deafheaven – Sunbather (2013)
    30. Tom Waits – Bad As Me (2011)
    31. Signe Marie Rustad – Hearing Colors Seeing Noises (2016)
    32. Leon Bridges – Coming Home (2015)
    33. The Loch Ness Mouse – The Loch Ness Mouse II (2019)
    34. David Bowie – The Next Day (2013)
    35. Goldfrapp – Tales Of Us (2013)
    36. SOHN – Tremors (2014)
    37. John Fullbright – Songs (2014)
    38. Louien – None Of My Words (2019)
    39. Highasakite – Camp Echo (2016)
    40. Damon Albarn – Everyday Robots (2014)
    41. Hasse Farmen – Livet du redder kan være ditt eget (2016)
    42. Robert Ellis – The Lights From The Chemical Plant (2014)
    43. Susanne Sundfør – Music For People In Trouble (2017)
    44. New Order – Music Complete (2015)
    45. Sufjan Stevens – Carrie & Lowell (2015)
    46. Tracey Thorn – Love And Its Opposite (2010)
    47. Malin Pettersen – References Pt. 1 (2018)
    48. Darling West – While I Was Asleep (2018)
    49. Rhiannon Giddens – Tomorrow Is My Turn (2015)
    50. Torgeir Waldemar – No Offending Borders (2017)
    51. Matias Hilmar Iversen – Best på vinyl (2018)
    52. Sigur Rós – Valtari (2012)
    53. The War On Drugs – Lost In The Dream (2014)
    54. Stein Torleif Bjella – Gode Liv (2016)
    55. Chris Stapleton – Traveller (2015)
    56. Rick Astley – 50 (2016)
    57. Dylan Mondegreen – A Place In The Sun (2018)
    58. Rodney Crowell – Close Ties (2017)
    59. Buicken – Priser veiene (2018)
    60. Pet Shop Boys – Elysium (2012)
    61. Ray LaMontagne And The Pariah Dogs – God Willin’ & The Creek Don’t Rise (2010)
    62. Kristian Torgalsen – Infinity On My Mind (2017)
    63. The Northern Belle – Blinding Blue Neon (2018)
    64. Roger Græsberg & Foreningen – Triste sanger og vals (2017)
    65. Geir Sundstøl – Langen Ro (2016)
    66. Taylor Swift – 1989 (2014)
    67. Hilde Selvikvåg – Fanga heile verden (2018)
    68. Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music (2014)
    69. Father John Misty – Pure Comedy (2017)
    70. Aaron Lee Tasjan – Silver Tears (2016)
    71. Erlend Ropstad – Alt som har hendt (2017)
    72. Bob Dylan – Tempest (2012)
    73. Cezinando – Noen ganger og andre (2017)
    74. Motorpsycho – The Tower (2017)
    75. Margo Price – Midwest Farmer’s Daughter (2016)
    76. Leonard Cohen – You Want It Darker (2016)
    77. Fountains Of Wayne – Sky Full Of Holes (2011)
    78. Whitney Rose – Rule 62 (2017)
    79. James Yuill – Movement In A Storm (2010)
    80. Rumer – Into Colour (2015)
    81. Joshua Hedley – Mr. Jukebox (2018)
    82. Narum – Sol og regn og ælt (2012)
    83. Janne Hea – Wishing Well (2014)
    84. Solange – A Seat At The Table (2016)
    85. Silver Mining – Heart And Mind Alike (2018)
    86. Young Galaxy – Ultramarine (2013)
    87. Zaz – Zaz (2010)
    88. John Grant – Queen Of Denmark (2010)
    89. Bill Callahan – Dream River (2013)
    90. Lambchop – Flotus (2016)
    91. Justin Timberlake – The 20/20 Experience 1 (2013)
    92. Frank Hammersland – Atlantis (2019)
    93. Sade – Soldier Of Love (2010)
    94. Ida Jenshus – From This Day On (2019)
    95. Lindsey Buckingham & Christine McVie – Lindsey Buckingham & Christine McVie (2017)
    96. Joe Goddard – Electric Lines (2017)
    97. Beezewax – Peace Jazz (2019)
    98. Midlake – The Courage Of Others (2010)
    99. John Prine – The Tree Of Forgiveness (2018)
    100. Nick Cave & The Bad Seeds – Ghosteen (2019)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.