Da jeg for et par måneders tid siden begynte å sette sammen en liste med coverversjoner jeg digger ble det så mange at jeg måtte dele den i to. De første 100 finner du igjen ved å følge denne lenken, og under her får de neste 100.

Så hva er en god coverversjon? De fleste vil være enige om at artisten som gjør en annens sang samtidig bør gjøre den til sin egen eller i det minste tilføre den noe nytt, noe som ikke er del av originalen. På den annen side skal du ikke undervurdere verdien som ligger i en god plankeversjon, selv om slingringsmonnet er mindre. Det er ofte i livesammenheng det egner seg best, men ikke alltid.

På denne nye listen, eller del 2 om du vil, finner du 100 coverversjoner med stor variasjon og bredde, både hva gjelder originalartist og coverartist. Mange er velkjente klassikere som Led Zeppelins «When The Levee Breaks», Santanas «Oye Como Va» og The Byrds’ «Mr. Tambourine Man», tolkninger som for mange vil være langt mer kjente enn originalene til Kansas Joe McCoy & Memphis Minnie, Tito Puente og Bob Dylan. Andre igjen er perler som Ane Bruns «Big In Japan» (opprinnelig med Alphaville), Dr. Johns «How Come My Dog Don’t Bark (When You Come Around)» (Prince Partridge) og Owen Pauls «My Favourite Waste Of Time» (Marshall Crenshaw).